Bokelskere.no

Betryggende å høre. Da holder jeg meg unna Norwegian wood. Er fortsatt veldig skuffa over skuffelsen, dog. Men det finnes jo så mye annet jeg har lyst til å lese, så jeg kommer nok over det. Hadde forresten vært interessant å være flue på veggen i lesegruppa di, og hørt diskusjonen.

Den norske utgaven er interessant fordi den tydeliggjør hvor stort preg ulike gjendiktere setter på diktene. Ellers lite av interesse, så jeg tror jeg fortsetter med å holde meg til musikken hans.

Det jeg tror jeg kommer til å huske best ved Siss og Unn er språket, helt konkret hvordan Bråtveit blander svensk og engelsk inn i nynorsken, og hvor kult det er at det faktisk funker, at det liksom blir forfatterens eget språk

Snø er like hvit og naken inne i seg som tittelen og omslaget er. Men samtidig er den blomstrende. Jeg forsvant liksom helt inn i boka, og det synes jeg er imponerende gjort av en så liten tekst.

Takk for tips!

Moro med så mange svar på mitt lille frustrasjonsutbrudd.

intet: Jeg leste den på norsk, ja, men dialekta til Hoshino plaga meg ikke. Og ja, det er lov å ikke like det som alle andre liker. Men det er liksom så kjipt å bli så skuffa!

Lise Munthe: Jeg tror ikke jeg har problemer med å "forstå" det surrealistiske. Men der er mange tråder i Kafka på stranden som ikke henger sammen, noe som sikkert er meningen, men de ulike fortellingene engasjerte meg dessverre ikke nok til at jeg ble interessert i å forsøke å pusle dem sammen. Takk for tips om Elskede Sputnik, Trekkoppfuglen og IQ84.

Jeg hadde enorme forventninger til Murakami, og var helt sikker på at han skulle være forfatteren for meg. Alle med samme smak som meg skrøyt ham opp i skyene, og Kafka på stranden skulle være den beste boka.

Jeg skjønte veldig fort at Kafka på stranden ikke er mi greie. Likevel fortsatte jeg å lese, jeg skulle lese hele boka, siden dette skulle være den perfekte boka for meg.

Dersom du liker svulstige beskrivelser av en tenåringsgutt tanker, er betatt av tanken på at mennesker har en sjel, liker overtydelighet og karakterer som har fått døtta inn kulturelle referanser i brorparten av replikkene, er Kafka på stranden romanen for deg. Det er den ikke for meg.

Det kan hende jeg en gang prøver meg på noe annet av Murakami. Kanskje Norwegian wood (jeg likte filmen ganske godt) eller kanskje noen noveller, Etter skjelvet, for eksempel, men det blir nok lenge til.

Én ting har jeg i hvert fall lært av å lese Kafka på stranden: Å stole på min egen smak. Det er greit å avbryte bøker jeg skjønner ikke er mi greie, uansett hvor store forventninger jeg har hatt på forhånd. Det finnes jo alltid en alt for stor haug med andre bøker og venter på meg.

Jeg hadde stor utbytte av å lese manuset; det går helt fint å lese boka "som roman". Jeg liker egentlig ikke å kalle bøker for viktige, men denne var faktisk det for meg. Det skjer skikkelig mye dritt i boka, og det meste av det har skjedd i virkeligheten.

Jeg gleder meg til å en dag se en oppsetning av Osv. på teater.

Lekne, sanselige dikt som overrasker fra linje til linje.

Det pittelille jeg har lest av lyrikk de siste par årene har fenga meg så lite at jeg nesten var iferd med å kutte ut hele sjangeren. Jeg hadde så vidt hørt om denne boka fra før da jeg lånte den på biblioteket, hovedsakelig på grunn av den vakre, enkle tittelen og et slags kanskje siste håp om å finne for meg ny og god lyrikk. Boka inneholder for meg mye av det samme som tittelen: enkelhet, ro, rastløshet, og den ga meg heldigvis lyst til å lese lyrikk igjen. Nå koser jeg meg med debutboka av samme forfatter.