Bokelskere.no

Iblydbokverdenen er eg ferdig med "reconstructing Amelia" - ein heilt ok thriller som eg koste meg med, men som nok ikke blir sittende lenge igjen i minnet som en bemerkelsesverdig bok. Men perfekt underhaldning og fungerte veldig fint som lydbok. Nå er jeg i gang med John Marrs "The One" - fantasy /sci-fi /drama/thriller. En bok som tok meg fullstendig på senga - hadde ikke store forventningar til den.. Men fy søren så bra!!!!! Havner garantert på topp Ti-lista mi. Et nytt gen oppdages og kan brukes til å spore opp den ene personen i verden en passer best sammen med. Vi følger fem ulike personer som benytter seg av tjenesten... Skremmende, morsomt, underholdende... En meget avhengighetsskapende bok. Starta i forgår og er allerede ferdig med 9 av 11 timer...

I papirbokformat er jeg nettopp ferdig med For øvrig syntes jeg Karthago bør nedlegges av Kyrre Andreassen. Nå leser jeg Springflo.. Ville ha noe annet og var sugen på krim. Har dessuten lyst å se serien men får meg ikke til å gjøre det når boka står ulest i hylla. Er ikke veldig begeistret så langt. Bra plott, men ikke noe nytt og banebrytande. Og språket er så som så... For mye bruk av adjektiv og til tider unødvendig overforklarende språk, som om en setning må gjenta 2 til 3 ganger for at leseren skal forstå

Jeg gleder meg til å se filmatiseringen som kommer til høsten. En fantastisk bok! Håper den blir bra på lerretet også, og at den ikke blir "for amerikansk" og sukkersøt

Jeg leser Springflod akkurat nå. Den har.to forfattere :-)

Jeg anbefaler bøkene til Torkild Damhaug , de er velskrevne og spennende. Særlig "Døden ved vann", "sikre tegn på din død" og "en femte årstid" anbefales :-) Også bøkene til Val McDermid er verdt å teste. Samt bøkene til islandske Arnaldur Indridason. Dette er dog ikkr noe spion-relatert.

Denne var herlig! <3 Fikk øyeblikkelig lyst til å lage alle rettene i hele boken! :D (Da bør jeg riktignok kjøpe den og ikke låne den på biblioteket) Nydelig presentert - og etter min mening ganske eksotisk. De oppskriftene jeg "kjenner" og har prøvd er nydelige så det lover godt. Likte veldig godt oppbyggingen med en side om selve planten, og så oppskrifter deretter. Som nybegynner (i hagen, ikke i matfatet) kunne jeg nok ha tenkt meg et terningkast på vanskelighetsgrad, jeg erindrer å ha lest at feks hvitløk kan være vanskelig å dyrke, men sto ikke noe om det her. Jeg kjenner også at jeg var litt skeptisk til bildet av koreanderen - den jeg har kjøpt på butikken ligner ikke helt. Men det er små skjønnhetsfeil, i all hovedsak en lekker bok.

Siste bok i serien. Det sier vel litt om det grafiske at det er satt av to sider bakerst til å skrive om hvordan grafikken er lagt opp ... Det er to store bilder som blir brettet sammen, med en side for hvert ark. Legger med et bilde av helheten, som viser overblikket over de 32 sidene. Orginalt var halvpartene av sidene opp ned, slik at de fulgte de naturlige "brettelinjene". Må innrømme at jeg er usikker på om jeg hadde greid å få med meg alt hvis halvpartene av sidene var opp ned ...

Faktisk er jeg usikker på om jeg har fått med meg alt enda ... Det er en historie, men det er også mye filosofi om det magiske, og Alan Moore henvender seg direkte til leseren flere ganger og har tydelig ønske om å snakke med leseren. For eksempel slutter han med: " I´ve enjoyed our dance, you were the perfect partner, and I´m going to miss you. But spacetime is eternal with everything in it and you and me are always here, always now. You and me are forever" Eller kanskje jeg misforstår, kanskje han bare ønsker å sette leseren i en spesiell tilstand? Flere ganger mens jeg leste var det som om jeg "mistet fotfeste". Det blir utydelig hva som er fakta, hva som er fantasi, hva som er sant. Mye av dette er skapes tror jeg på grunn av symbolene som brukes. En hest er ikke en hest. Faktisk tenkte jeg en del på Magritt sitt bilde, mens jeg leste:

Dette er ikke en pipe - nei, det er et bilde av en pipe og slik sett bare et symbol for en pipe. Denne tvetydigheten gjennomsyrer serien.

Og "Svart belte" (som for øvrig er en veldig spesiell lita bok!)

Stilig liste =)
Få med "Det blå rommet" - en nydelig roman

Kom til å tenke på at det hadde vært veldig artig å se Niel Gaimans Ocean at the end of the lane som film....!!! Vil ha Meryl Streep i rollen som Hettis bestemor

Denne likte jeg bare bedre og bedre dess mer jeg meste. Burde kanskje gi den flere stjerner og for det eneste jeg har å utsette på boka er at den til tider virket litt for simpel, litt for ungdommelig - men det er jo veldig mulig at tilsiktet publikum er ungdommer og unge voksne, og at jeg ikke er i målgruppa.

Amelias mor, Kate, får en telefon på jobb om at datteren er blitt utvist fra skolen og får beskjed om å komme å hente henne snarest. Da moren ankommer skolen er datteren død. Selvmord, sies det. Hoppet fra taket. Så får mora en sms om at datteren ikke hoppet, og etterfoskningen starter opp
Hva skjedde? Var det selvmord eller ikke?

Historien om Amelia fortelles delvis av Amelia selv - vi følger henne i dagene frem til hun dør, og delvis av moren - 3. person fortellerstemme. I tillegg fortelles mye gjennom de ulike karakterenes sms, mail, blogg. O.l Likte veldig godt måten det ble fortalt på. Å veksle mellom disse fortellermåtene fungerte veldig bra!

Denne boka er spennende og engasjerende. Det er en rekke av "twists" her uten at det virker tvunget og overdrevent. Plottet er godt gjennomarbeidet og de mange røde trådene sys godt sammen til slutt. En masse konflikter og mye å holde styr på - likevel slår boka meg som ganske lettlest. En sjelden og høyst velkommen kombinasjon

Opplever at jeg har en viss grad av oversikt over europeisk mat, men her det mye spennende fra mange ukjente steder. Synes også det er veldig gøy at boken har sitt utspring i Trondheim.

Det å beskrive Promethea er nesten umulig - dette er jo en filosofisk tegneserie om magi slik jeg oppfatter den. Tegningene er fantastiske og i så mange lag at jeg opplever de som unike kunstverk.

Var litt usikker på hvordan jeg skulle kategorisere boken, er det en biografi? Handler den om psykologi? Beskriver den sykdommen Anoreksia? I realiteten er det litt av alt, på mange måter minner boken meg mest om "Godt nok for de svina" i sjanger, men boken er helt anderledes.

Der jeg opplevde Traaseth som slett litteratur, har Anorektisk en sjelvende poetisk tråd gjennom seg. Jeg sier sjelvende, fordi mye av boken er helt konkret - hvor mange armhevinger hun tar etter hun har pusset tennene eksempelvis, men alikevel ligger det mye poesi i boken, vakre stilbilder i ord. I forordet skiver Finn Skårderud: "Spiseforstyrrelsen psykologi er konkretistisk. Det betyr at følelser og forhold blir omsatt til konkrete, fysiske og målbare erfaringer." Det er rart og vakkert å oppleve litteraturen i denne boken - det er som å se en sommerfugl på en søppelfylling. (I parantes bemerket var det også spennende å lese om Skrårderud sine tanker om at sosialiseringen er blitt mer horisontal enn vertikal. Hele boken "Langt fra stammen", handler jo om denn horisontale sosialiseringen, hvordan feks døve barn må finne "sine egne" utenfor familien. Senneset nevner også en del om kulturen: "Boken er skrevet i et kjølig hjørne av en ulmende samtid")

Noe av det som er skrevet er også poetisk i den absurde sjangeren:

"20.mars 2010

Hvis tvangstanker var en vill elefant, ville du
a) Prøve å stoppe den?
b) Hoppe på den og bli med på turen?
c) Ta et steg til siden og la den passere?

Tygger litt på den mens jeg blir løpt ned."

En annen likhet mellom Traaseth og Senneset er at jeg opplever at de ønsker å skrive for å hjelpe andre, de ønsker å vise sitt indre rom for at andre skal få innsikt. Senneset skriver fint om andre og har også innsikten i det "normale" (dårlig formulert, jeg vet)

Det er spesielt en passasje som jeg opplever som veldig beskrivende for tvetydigheten (som også er samfunnsmessig) og som gjør at jeg selv godt kjenner gjenklangen. Jeg var også på litteraturkafe med Senneset (i dialog med Peder Kjøs) og opplevde det som veldig givende og utdypende for den litterære opplevelsen.

"11 april 2010

For hver handling jeg utfører eller lar være å utføre, må jeg spørre meg selv hvem som handler. Hvorfor eller for hvem jeg gjør det. Som det å hvile. Er jeg tung eller tilitsfull? Daff eller dydig? Eller et møte med venner. Sosial når jeg burde være suicidal? Vaske normalt. Heselig eller hensiktsmessig?

Å la være å skade seg selv. Kvalm eller kontrollert? Eller å se en film. Bedagelig eller behersket? Ta bussen. Mislykket eller modig? Sitte og skrive. Giddeløst eller givende? Ikke ta armhevinger. Er jeg en taper eller er jeg tapper? Spise. Er jeg fråtsende eller fornuftig? Gå rolig. Treg eller trassig? Snakke. Selvgod eller selvhevdene? Ikke gå omveier. Plagsomt eller praktisk? Sitte. Lat eller lydig?"

Elsker Rick Riordan, alltid nydelig å lese bøkene hans. Gleden ble ekstra stor over at jeg hadde muligheten til å se på ei jente som gikk med orange t-sjorte med trykket "Halv-blood camp" underveis i lesinga.

Jeg har lest en del norrøn mytologi (Snorre, Peter Madsen), og som dette er jo en del av den norske kulturarven. Opplevde derfor denne boken som mye lettere å komme inn i enn de med gresk, romersk og egyptisk bakgrunn. Jeg vet hvordan Odin lærte seg runer, slik at henvisningene i boken bare blir påminninger til kjente historier. Synes spesielt at Loke er godt beskrevet. Forvirringen som han må skape oppleves også fra min side. Det er også færre med i bøkene - noe som igjen gir en lettere oversikt.

Det er litt flaut å innrømme det - grunnen til at jeg ikke liker krim så godt er at jeg henger meg opp i realismen i historiene, det er alltid flust av feil som jeg vil omtale som realitetsbrister, også i denne boken. Grunnen til jeg synes det er litt flaut er at jeg samtidig - paralellt - sluker historier om snakkende sverd. Rart at jeg som elsker fantasy og sc-fi er så kritisk til krim.

Hvis man bare ser bort fra at det som beskrives er dette en drivende spennende bok, en page-turner av dimensjoner. Hva skjer på neste side. Jeg leste den på orginalspråket (svensk) og setter stor pris på det, boken er lettlest og grei.

Artig at du plukket den beskrivelsen. Inspirert av Terry Hayes :)

Hvis du kunne velge en hvilken som helst bok som skulle bli filmatisert - hvilken velger du?
Og for de som vil svare på enda mer:
-hvem får hovedrollene?
-hvor i verden spilles filmen inn?
-noen spesielle vijsoner?

Selv ville jeg svært gjerne likt å se Murakamis 1Q84 bli til film!

Ellers har jeg ofte tenkt at det ville være kjekt å se Harry Hole på skjermen.
Kunne også gjerne tenke med meg å se The Name of the wind av Patrick Rothfuss bli til film. Eller enda bedre, la hele triologien bli tv-serie.