Bokelskere.no

Emma taster feil da hun skriver mailadressen til en redaksjon for å si opp abonnementet sitt på et ukeblad. Han som mottar mailen svarer henne - og det gjør han med humor og formuleringer som interesserer Emma og får henne til å svare tilbake. Slik starter e-post - utvekslingen mellom Emma og Leo. Hele boka består av mailene som disse to sender.

Les denne hvis du
-vil kose deg
-liker vittige og kreative språklige formuleringer
-vil ha ei bok som er enkel å plukke opp og legge ned: veldig befriende at den er så lett å lese at man kan lese litt og litt uten å komme ut av det
-vil lese noe romantisk

Ikke les denne hvis du:
-er ute etter action og spenning
-lar deg irritere av "unødvendige" ord og tidvis lange formuleringer

Stort pluss for språkbruk, lettleselighet, originalitet, og herlige karakterer man kan kjenne seg igjen i - dette med å bry seg "litt for mye" om hva andre tenker og synes om den du er, både utseendemessig og personlig. Liker også godt at nye kan leses mellom linjene slik at følelsene kommer tydelig frem uten at det skrives rett ut ("jeg føler at....")

Litt minus for at språket tidvis blir litt for mye av det gode. Innimellom blir språket såpass velformulert og genialt at det svekker troverdigheten mtp at mange av disse mailene skal være hastig skrevet.

Enda ett minus for oversettelsen som tidvis blir litt unaturlig... Noen av setningene er ser ut til å være direkte oversatt og er rett og slett bare merkelige... Men dette lar jeg imidlertid ikke gå utover terningkast ettersom det ikke er forfatteren som står bak. En solid firer

I denne siste boka i trilogien følger vi karakterene frå dei andre to bøkene der handlinga slapp i bok nr to. Vi får sjå korleis Ren, Toby, Zeb, Jimmy, Amanda (++) klarar seg vidare, og korleis det går med dei kjære Crakerne. Vi får også fortalt historia til Zeb, og Adam, og lærer meir om bakgrunnen til eit par andre av karakterene.

Av dei tre bøkene i trilogien "MaddAddam" var det denne som tok meg lengst tid å lese ut, og som er nok må seie å være litt mindre begeistra for enn dei to andre. Det betyr ikkje at boka var dårleg, den er berre ikkje like fengande som dei to andre. I mi, amatørmessige, meining. Synes at boka starter bra. Og at den avsluttes bra. Men mykje av historia midt i (som handlar mykje om karakteren Zeb og hans fortid) blir litt for lang og treig.

Sjølv om denne siste boka var litt treigere enn dei to andre er eg absolutt glad for at eg leste ho (Ikkje berre fordi eg ikkje kunne levd med å ha lese to bøker av ein trilogi ...OCD much?) fordi den absolutt gav ein god slutt på historia som eg elles aldri ville slutta å gruble over. Og - det går også rykter om at det skal lages TV-serie basert på desse bøkene, noko eg gleder meg ENORMT til

Så bra at du omtalte denne boka, for den har gått meg hus forbi! Har lest det mest av Hovland og er stor fan, så denne må jeg absolutt lese. :-)

Morsom bok, med en annen vinkling enn mange andre. Det er viktig å si at dette ikke er en "tenk positivt bok" i god amerikansk selvhjelpsstil. Det er en bok som peker på viktige momenter som for eksempel: Hva som er problemet har ikke nødvendigvis noe med løsningen å gjøre. I vesten er vi fanget av tanken om at vi må kjenne problemet for å finne løsningen. Dette er nok rett når vi eksempelvis snakker om å utvikle nye legemidler, men når det gjelder å endre oppførsel er det vanskelig. Det at man vet hva man ikke skal gjøre, gir ingen forhåpninger om man skjønner hva man skal gjøre.

Jeg tenker at dette er en nydelig, viktig og effektiv bok. Men jeg tenker også at man ved å være så "instrumentell" i måten man omgås andre på kan gjøre noe med relasjonen. Jeg tviler ikke på at dette lønner seg - og jeg vil velge denne måten - hvis jeg har problemer med en sjef, læreren til barna mine, en kollega jeg må jobbe med etc Men til de nære? Jeg er usikker, selvfølgelig kan det tenkes at det er riktig, men jeg tenker også at hvis mennesker ikke har noen selvinnsikt, så spiller det kanskje ikke så stor rolle om man får de til å oppføre seg slik man vil i en bestemt setting. Hva skjer neste gang? Livet består jo av mange variasjoner og jeg tenker at det vil være et fåtall man kan møte på denne måten.

Jeg synes det er veldig spennende å lese Siri Helle - hun skriver om norsk landbruk fra en helt annen synsvinkel enn det jeg vanligvis leser. Leste henne fast i Dag&Tid tidligere. Hun er noe så sjeldent som en som deler ut kritikk mot flere - når det gjelder norsk landbruk har jeg inntrykk av at det er "opplest og vedtatt" hva som er galt og riktig.

Hun tar opp problemstillinger som "grønnmaling" (også motsatt vei! Hun nevner for eksempel at flere av eggene som selger som konvensjonelle er økologiske! Det er jo litt rart at man skal få en "bedre" vare enn man betaler for, selv om det absolutt ikke er et problem for forbrukeren). Som et eksempel på grønnmaling er dette med norske lam, de merkes og selges likt, selv om bonden fritt kan ta de ned til gården og gi de kraftfor før de selges til slakteriet - ikke noe feil med det, men burde kanskje ikke merkingen fortelle hvilke lam som kommer rett fra fjellet og hvilke som har blitt tatt inn og fått kraftfor? Hun legger mye av ansvaret for denne homogene merkingen av produktet på de store organisasjonene som tine, prior, nortura - bøndenes egne selskaper. Gjør de ikke bonden en bjørnetjeneste?

Hun nevner også problemet slik hun ser det med driftstilskutt - hun mener at problemet er at driftstilskuddet er knyttet opp mot produksjon og ikke areal. Hun nevner blant annet dette med kulturlandskapet - dette er en verdi som Norge ønsker seg - dette måles overhode ikke opp mot produksjon. Dette er for så vidt en kjent problemstilling fra NPM (new public management), det viktigste er ikke hva man oppnår men hva man kan måle. Dette har lett for å bli en ren galskapskarusell fordi det man måler ikke har noen som helst sammenheng med hva man vil oppnå.

Jeg synes også det er kjempespennende at hun tar opp problemer med industrialisert dyrking av grønnsaker og korn, og det hun sier om at jorden utarmes av "moderne" korndyrking og at dette er et CO2 problem fordi jorden i seg selv fanger CO2. Jeg er fasinert fordi hun er den eneste jeg har hørt problematisere grønnskaker og korn. Det vil si jeg har hørt bittelitt kritikk av GMO, men det er det eneste.

Anbefales! Her kan man risikere å lære mye!

Dette er ikke boka for deg som er ute etter noe nytt og originalt, noe revolusjonerende og banebrytende, noe dypt og filosofisk, eller litterært. Dette er imidlertid en perfekt bok hvis du vil ha noe underholdende, lettlest, koselig, følelsesladet og full av karakterer som er lette å like godt nok til p heie litt på dem alle sammen. (Boka er også filmatisert - noe som for mitt vedkommende er enda en grunn til å lese den, da jeg virkelig liker å se filmer basert på bøkene jeg har lest.)

I denne boka følger vi Holly i tiden etter at hennes ektemann har dødd. Som ung enke på tretti år må hun plutselig fungere i en verden uten en mann som frem til nå har vært sentrum i livet hennes. Hun får et brev fra ektemannen, skrevet av ham litt før han døde. Med hjelp av ektemannens skrevne ord og god støtte fra familien og de nærmeste vennene kommer hun seg gradvis videre i livet, men føler seg likevel alene og ensom på en ny måte enn før. Samtidig som hun bearbeider sorgen innser hun også at hun må "finne seg selv" på nytt da hun blir en annen person uten ektemannen enn da de to var som en sammenspleiset enhet.

Ikke et litterært mesterverk på noe som helst måte, men en perfekt kosebok fullstappet av følelser. Stort pluss for realistiske og likandes karakterer. Et lite minus for at ting til tider overforklares/gjentas mer enn strengt tatt nødvendig. Innen sjangeren "chick-lit" er dette en av de bedre

En av få bøker jeg har lest flere ganger! Har lest den og hørt den på lydbok også. Utgavene som ligger på Storytel er helt fantastisk utført-anbefsles! Det som gjør denne boka så fantastisk at den kan leses igjen og igjen er, iallfall for meg, at en hver gang oppdager en ny detalj ell sammenheng
Likte du denne vil du trolig også like trilogien 1Q84 av samme forfatter

Jeg er nøyaktig halvvegs i trilogien "MaddAddam" og satser på å lese ut bok nr to i løpet av helga. Leser ganske sakte merker jeg, rett og slett for å få med meg alt, og fordi jeg virkelig nyter disse bøkene.

I lydbok-verdenen har jeg litt krim-dilla om dagen og er i gang med min andre bok av Peter Swanson ("Her Every Fear") - som jeg blir ferdig med i løpet av dagens lille gåtur (50 min-ish igjen).

Ellers har jeg selvsagt besøk Mammut-utsalget, uten å gå helt bananas. Kom hjem med den éne boka jeg hadde planlagt å kjøpe - "Den store Mummiboka". Ingen boksamling kan være foruten den! Blar litt i den her og der, og du verden så mange fine gullkorn. For et univers hu har skapt, Tove Jansson!

Og sist men ikke minst har jeg så vidt begynt å blogge litt om bøkene jeg leser - diverse lister, ymse anbefalinger osv. Skriver også litt om det norske språket - på godt og vondt. Så besøk gjerne om det er av interesse? https://spraakraadblaagg.wordpress.com

Filmen basert på boka er også veldig fin - anbefaler den =)

Litt godt å se at jeg ikke er alene med å savne begeistring over denne boka. Har begynt på den TRE ganger , utelukkende pga de gode anmeldelsene, men har lagt den bort hver gang etter å ha lest henholdsvis 30, 57 og 92 sider ... Den er virkelig ikke dårlig, men av en eller annen grunn fenger den meg ikke og siden hylla er så full av bøker jeg virkelig klør etter å lese ...

Stilig og variert liste! Som sjølvhjelpsbok kan eg anbefale Agnes Ravatn si "sjølvsisiplin" - den er morosam og samstundes givande.

Fortsettelsene av bok #1 i denne Sci-fi-serien skuffer ikke! Tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn eneren. Handlingen starter et par år etter der hvor bok nummer en sluttet. Og den starter med at en ny "robot" dukker opp - denne gangen midt i London. Plutselig bare står den der. Igjen følger vi Rose og flere av de andre fargerike karakterene. Og vi får svar å en rekke spørsmål som nok de fleste ikke fant svar på i den første boka - blant annet hvem denne intervjuer-mannen er (vi får hans historie mot slutten av denne boka), hvordan Rose "overlevde" ulykken i bok nr 1, og vi får vel også på sett og vis vite hvorfor robotene har kommet og hva hensikten er. Likte denne godt! Humor, action, spenning ... ja rett og slett kjempeengasjerende. Blottet for klisjéer og forutsigbarhet, en masse originalitet, og igjen fortelles det hele via diverse filer/opptak/samtaler - ingen dirkte fortellerstemme. Gleder meg virkelig til oppfølgeren.

Denne likte eg overraskande godt! Eg likte "Et helt halvt år" sånn heil ok +, men synes den var litt "overrated" for å være brutalt ærleg. Og så kom nummer to - "Meg etter deg" (?) som eg og syntes var heilt ok. Det var derfor med lite forventing at eg gjekk laus på denne tredje boka om Louisa Clark. Etter å ha lese eit par tyngre bøker, var eg i humør for noko lett, muntert, morosamt osv ...og det fekk eg så absolutt!

Dette er reine definisjonen på lettlest og feel-good. Eg har kost meg med denne boka! Ja, den er litt prega av klisjéar og "kliss", og ja, den er litt forutsigbar - men det til tross, fungerer denne boka veldig fint når en er i humør for lettlest litteratur. Den er ikkje så djup, den tek ikkje opp superstore tema og den vil neppe forandre livet ditt. Den vil likevel kunne underholde deg i stor grad, gje deg ein god og varm kjensle og rett og slett tillate deg å rømme inn i ei anna verden for ein tid. Og det er nok nettopp hensikten med boka også. Av og til vil ein berre lese noko koseleg og det er på bakgrunn av nettopp dette at eg gjer boka en femmar.

Louisas nye jobb fører henne til New York. Noko som gjer at ho oppdager den meir "sjølvstendige" sida av seg sjølv. Samstundes byr den nye tilværelsen på fleire utfordringar - arbeidsgivar, avstandsforhald, einsemd, nye vennar og fiendar(?).

Mykje av grunnen til at eg likar denne boka er nok at eg likar karakteren Louisa veldig godt. Jojo Moyes har verkeleg klart å lage ein likandes karakter her! Ho er enkel å kjenne seg igjen i - vaksen, men framleis litt "barnlig", eit behov for å "vere noko" - kven er eg utan jobben min, utan kjærasten min, utan alt som definerer meg?

Dem ble filmatisert i fjor og filmen er faktisk veldig god! Anbefales sterkt =)

Er faktisk ganske enig med deg. Skråninga gjorde mykje sterkare inntrykk på meg enn det denne gjorde. Har enno til gode å lese innsirkling... Godt å ha noko å sjå fram til =)

Har ikke sett den enda, men skal se den spanske snart jeg er ferdig med broen =) har en samboer som klarte å finne og laste den ned.. Ligger dessverre ikke på verken Netflix eller hbo :-(

Denne var herleg!

Fantasy, Scifi, drama, action, thriller ... og humor i massevis. Denne her altså!
((Einaste grunnen til at eg ikkje trillar ein seksar er at fortellerstilen faller litt igjennom mot slutten av boka, synes eg. ))

Originalt og nytt, spennande og actionfylt, og alt dette i kombinasjon med spennande karakterar og forhalet mellom dei som utviklar seg i minst like spanande retningar som sjølve handlinga.

Likar godt måten historia vert fortalt på - her er ingen fortellerstemme eller "eg"-person. Alt vert fortalt gjennom ymse filer, dialoger, intervju o.l.

Då Rose var lita opplevde ho å ramle på sykkelen sin og vakne opp i svært spesielle omgivningar - i ei kjempe-hand laga av noko metall-liknande. Mange år seinare oppdages nye kroppsdeler som viser seg å høyre til denne handa. Eit team settes saman for å leite etter resten av denne roboten. Kor kom den frå? Kva vil den? Er det liv i den? Er det eit våpen? Kva skjer med maktbalansen i verda når ulike delar av denne roboten dukker opp på ulike kontinent? Kan denne roboten settas saman uten å utløyse ei verdenskrig nr 3? Og kvifor er det slik at berre nokre få utvalgt virker til å kunne styre roboten?

Dette er den første av tre bøker. Har alt starta på den andre. Klarte ikkje la det vere.

Ser ikkje noko poeng i å seie så mykje om handlinga, sidan det allereide står litt om det her. Så eg vil nøye meg med å formulere nokre korte setningar om korleis eg opplevde boka og kvifor eg likte ho! Kort sagt handlar boka om attenårige Nella som vert gifta bort til handlesmannen Johannes. Når ho ankommer sitt nye heim for å ta fatt på sitt nye liv som hustru blir ingenting som ho såg for seg. Mannen er ikkje ein gong heime for å ta henne i mot. I staden for vert ho møtt av hans kjølige og avvisande syster; Marin, og husets to tjenare - Otto og Cornelia. Når mannen omsider kjem heim ser han så vidt på henne og viser ingen interesse av å ha ho der. Ho får sitt eige soverom og dei to har knapt kontakt med kverandre. Så byrjar ting å endre seg etter at Nella får bryllupsgåve frå Johannes - eit dokkehus som er ein kopi av huset ho bur i.

korleis eg opplevde boka:
- "Stemningsrik mystikk" beskriver kjensla eg sat med mens eg las.
- krevande og givande; Måten det fortelles på gjer at det - iallfall for min del - ikkje er å "berre" lese; her fins rom for tolkning, analyse og tenking. Der kor andre forfattare har ein tendens til å "overforklare", gjer Jessie Burton det motsatte. Ho forteller ikkje meir enn absolutt nødvendig. Eg måtte ofte lese enkelte setningar om igjen for å sjå om det fantest noko anna måte å tolke det på, og det gjorde det svært ofte.

kvifor eg likte ho:
- Dramatisk, fantastifult
- Ikkje forutsigbart
- originalt plott - ikkje noko eg har lese liknande av før
- ein masse lause tråder som ein kan finne samanheng mellom dersom ein gjer ein innsats for å leite
- rom for tolkning

Dette er definitivt ei bok eg kjem til å vurdere å lese om igjen om eit år eller to - rett og slett fordi eg ikkje kjende meg heilt "ferdig" med henne og føler at sjølv om eg fant mange koplingar så er det ein god del meir mellom linjene her som eg ikkje fanga opp.

Det betyr ikkje at boka er så veldig komplisert heller, altså - så ikkje la deg skremme va det. Eg meiner berre at denne boka kan lesast på fleire "nivå" - ein kan lese den heilt overfladisk for rein underhaldning, ein kan granske kvar ein setning og analysere seg gal, eller ja - boka er rett og slett DJUP.

Til all som har lest og likt denne boka - det har kommet ut en miniserie basert på boka nå. 3 x 60 min episoder. Gleder meg veldig til å se dette i helga!

En nydelig biografi om en fantastisk mann. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den - av den enkle grunn at jeg trodde jeg hadde tatt med meg en kokebok fra biblioteket og ikke en biografi. Det var for meg en veldig rørende bok, fordi Chul Ho Lee minnet meg om min egen far - alltid optimist, så seg aldri tilbake og så alltid etter muligheter. For å si det slik: Hadde jeg ikke hatt han som far hadde jeg kanskje vært skeptisk til biografien. Mye virker som det ikke er mulig, hun sier det selv, for eksempel i : "En gang de to skulle møtes på Theatercafeen, var Jon litt tidlig ute. Han satt og ventet da han så Mr.Lee komme inn i lokalet og hilse på kjente og ukjente mens han delte ut postkortene sine til alle som ville ha Enhver annen kjendis som uoppfordret delte ut autografen sin, kunne man ha mistenkt for å ha mistet bakkekontakten. Men ettersom det var Mr.Lee, møtte folk ham med smil og glede." Enkelte mennesker kan gjøre uvanlige ting kun i kraft av å være seg selv. Det kan være vanskelig å beskrive det bra, men det synes jeg Irina Lee gjør. Det er selvfølgelig også morsomt for meg å få beskrevet ting jeg husker godt - for eksempel "Tause Birgitte"i Casino og hva som skjedde.