Bokelskere.no

Min favorittbok fra barndommen var Den uendelige historie av Michael Ende. Jeg lånte den på biblioteket utallige ganger, for der hadde de en utgave som var trykket i farger. Det som skjedde i "virkeligheten" var skrevet med rød skrift, og det som skjedde i "Fantásia" var i grønn skrift. I tillegg var det illustrasjoner trykket før hvert nye kapittel. Jeg elsket den boken, og når jeg ble eldre brukte jeg lang tid på å lete frem samme versjonen av boka på antikvariater slik at mine barn en gang i fremtiden skal kunne ha mulighet til å lese den. Men jeg leste så mange bøker da jeg var barn. Lånte 4-5 nye bøker hver eneste lørdag på biblioteket.

Liker denne. Noveller som henger sammen i en helhet. Twists and turns. Kynisme og kjærlighet og verdens undergang og ... gærne barnehjemsbarn og gærne backpackere og ja, sa jeg verdens undergang? en karakteristisk verden. anbefales!

de gamle grekerne var ikke finere i språket enn your average nordlending, lzm.

det finnes mange morsomme gamle greske og romerske dikt om ting du kanskje ikke ville forventet :P folk er folk.

og Lysistrata er rasende festlig!

enig! jeg hadde rimelig høye forventninger, men syns språket var kjipt og plottet ... vel, jeg syns det var litt schizofrent, eller uavklart kanskje. vekslingen i tid og sted og synsvinkel funka heller ikke helt for meg. jeg sleit også med å tro på karakterene. de ble mer karakterer enn personer. hele greia med kidnappingen og "etterforskninga" sleit jeg SKIKKELIG med å tro på. en tenåring kidnappes og politiet reagerer ca ikke? politimannen er inne på noe, gutten har vært borte i nesten en uke, og han drar på julebord? jeg vet ikke helt jeg. kanskje jeg bare har urelaistiske bilder av politietterforskning fra tv og usa.

jeg er et stykke uti del 2 nå. som jeg forøvrig innleda med å begynne å grine. ganske lenge.

det er lenge sia jeg har kjent så sterk sympati for personene i ei bok. de føles som ekte mennesker. jeg har lyst til å klemme dem.

jeg tror muligens dette er boka som kan vekke min tro på litteraturen igjen, etter utrolig mange halvhjerta og uengasjerende forsøk (på/av andre bøker).

det føles bra.

ai! jeg tror jeg er mest flau over å ha lest, og slukt, bøker som "Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus". så begynte jeg på Universitetet og ble Dannet. lol. men ja, litt flau over tenåringssyndene mine. innimellom.

fikk meg til å nesten-grine på skolebiblioteket den gangen jeg var søtten. fantastisk fin. du Jason, du Jason.

jeg begynte på denne, leste noen sider og tenkte "orker jeg egentlig enda en magisk-realistisk latinskspråklig bok om sterke, fantastiske kvinner?". etter ei lita stund kom jeg fram til "mnjei". tenkte også på det du sier om språket, for meg det hele litt for poetisk, som du sier. litt for mye allusjoner og symbolikk. mye fint, bare FOR mye. kanskje jeg bare forleste meg på Isabel Allende og Amy Tan.

jeg husker ennå da jeg leste brevene fra St. Petersburg, for eksempel. på en buss, i vinter-tromsø. fyfan.

jeg klarer ikke huske om jeg har lest denne ller ikke, men jeg husker historia og syns den er temmelig nice. jeg vil også ha et trollkritt, dammit!

jeg har ikke inngående kjennskap til sør-afrika, men jeg hadde ingen problemer med å ta "rase"hentydningene i særlig stor grad. for eksempel. vanære er en tett roman, og krevende å lese, men uhyre interessant og rørende. og tankevekkende. en slags allegori/elegi over sør-afrika.

hm. jeg leste denne for et par år siden, og ble egentlig positivt overraska. ser ikke bort fra at nordnorgenostalgikeren i meg falt for den smått underfundige og lune stemninga, men jeg falt nå for det likevel.

helt enig! er veldig spent på filmversjonen.

herregud, fantastisk fin bok. gråt hele veien til Sverige, sånn ca. anbefales, men ikke uten en pakke kleenex.

men har du lest de norske versjonene også? hvis ikke er det kanskje litt overivrig å påstå at du liker de engelske best ;)

hater alkymisten. liker denne. gjorde i alle fall det da jeg var typ seksten-søtten.

jeg leste After Dark først og ble skikkelig fascinert, måten han på mange måter skriver en film ved å bruke filmatiske uttrykk, fokuset på tv-bildet, skjermen, den andre virkeligheten, det mystiske elementet ... veldig gira på å lese mer. leste Kafka på stranden og syns i og for seg det var en fin bok, men samtidig var det som å lese samme historien om igjen ... det vil si, jeg fikk en veldig følelse av å ha forstått Murakamis prosjekt og persongalleri, etter to bøker. det kan jo være litt tilfeldig, men hva er greia med de unge guttene og de fjerne, overjordisk vakre kvinnene med en aura av mystikk over seg? jeje.

åja! det er der den er fra, historien om gutten som bodde i den delen av byen som rev seg løs fra resten og seilte ut på havet og forsvant til slutt, etter at han og jenta hadde holdt kontakten gjennom en stadig lenger telefontråd, og jeg skjønte aldri hvorfor han ikke bare gikk i land, gå i land da for svarte, tenkte jeg hele tida, for hvorfor skulle han absolutt sitte på en avrevet del av byen og forsvinne ut på havet. men noen ting er bare sånn.

"Disgrace" av den sørafrikanske forfatteren Coetzee! Forstyrrende god bok om Sør-Afrika, apartheid, maktskifte, hierarki, vold og smerten ved å vokse som person, møte seg selv i døra så og si.

"Extremely Loud and Incredibly Close" av Jonathan Safran Foer er også vel verdt å vie noen timer av ditt liv til.

Og den lille, fine boka jeg leser nå: "Du kan ikke svikte din venn og bli god til å synge samtidig" av Kim Hiorthøy. Underfundig, surrealistisk og veldig menneskelig.