Jeg kastet meg over boka som en sulten ulv og står igjen etter 350 sider som halvmett og halvfornøyd. Først kan jeg si at historien er sterk. Det er en utrolig fortelling som Martinez bretter fram foran meg, og jeg lar meg besnære av mye. Av karakterene – de utrolige kvinnene som reiser gjennom Spania på begynnelsen av 1900-tallet, av handlingen – den er mettet av magi og av frodige bilder, og tidvis av språket – det er poesi og fylde i alle ord. Hun er ganske morsom den godeste Martinez, og det er da jeg liker boka best.
Så hvorfor bare halvfornøyd?
Fordi det er anmasende. Det er for mye. Særlig språklig. Jeg tror forfatteren er poetisk, men for meg blir det slitsomt. Særlig midtre del av boka lider under dette. Det er et voldsomt lidenskapelig og frodig språk som ikke tiltaler meg. Jeg begynner å kjede meg. Jeg leter etter handlingen, etter de enkle bildene, jeg gjesper, jeg lurer på om boka er ferdig snart, jeg legger den fra meg ofte. Første og siste del er forresten klart de beste.
Mer om boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/11/det-broderte-hjertet/
Viser 1 svar.
jeg begynte på denne, leste noen sider og tenkte "orker jeg egentlig enda en magisk-realistisk latinskspråklig bok om sterke, fantastiske kvinner?". etter ei lita stund kom jeg fram til "mnjei". tenkte også på det du sier om språket, for meg det hele litt for poetisk, som du sier. litt for mye allusjoner og symbolikk. mye fint, bare FOR mye. kanskje jeg bare forleste meg på Isabel Allende og Amy Tan.
Sist sett
