Bokelskere.no

Hvis du var like gammel som meg, tror du vi hadde vært venner da? Det hadde vi helt sikkert. Hva skulle vi gjort da? Nei..., sier Far. Jeg vet ikke. Syklet rundt og sett oss omkring. Syklet ned til sjøen, kanskje. Det er ikke så langt til sjøen som det ser ut til.

I eit ekte norsk partytelt kan alt mulig skje. I eit ekte norsk partytelt kan nokon kvar bli skikkelig varm i trøya utpå kvelden.

Fullt innsyn i Røkke-hytta ville tatt Soria Moria-kjensla frå oss.

Hun lo og klemte på armene til guttene fra kjemiklassen, først tilfeldig her og der, men siden metodisk, som om hun stod i grønnsaksavdelingen og forsøkte å finne en moden avokado.

Språket skar meg i halsen. Ordene var feil: Norway var et land jeg aldri hadde vært i [...] Jeg visste plutselig ingenting om meg selv, ingenting syntes å stemme på engelsk, ingenting var sant.

Writing poetry seemed to be another aspect of the human world [...], like crying, giving, birth, producing milk or dying.

If not by disasters and music, I mostly remember my history by what I wore.

[...] den gifter seg gladelig || med den lyse løken || og for å feirde det, || lar den seg dynke || med olje, || oliventreets || ektefødte barn [...]

I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å være på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i et kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vært en idé med en slags mellomting.

En gang i tiden trodde han alt kom til å løse seg bare han fikk ligge ved siden av Maria hver eneste natt, fikk leve sammen med henne.

Karl, sa moren, sett aldri et fuktig glas på bordet. Det er forkastelig. Hun likte å si forkastelig. Hun flettet ordet inn i alle sammenhenger. Det var hennes hobby. Hun utviklet den til en kunst.

Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor. Hun svarte alltid det samme. Hun syntes så synd på pappa at hun ga ham det fineste hun hadde.

Hun lot ham ikke slippe lenger før hun hadde fått av ham klærne, for hun hadde alltid trodd at det betydde ulykke å ha en påkledd mann i huset.

-Rik er jeg ikke, sa han, -jeg er en fattig med penger, og det er ikke det samme.