Bokelskere.no

Nå sa ikke jeg at boka virket hipp, bare coveret. Og jeg stiller spørsmål når noen påstår at målgruppa er for jenter. Nå har jeg lest flere anmeldelser av boka, skrevet av middelaldrende menn, og de har likt den meget godt. Sofi Oksanen er ikke akkurat "Silke-litteratur." Forøvrig forstår jeg meg ikke på bøker som er rettet mot et kjønn - finnes det?

Nå leste jeg om den i store norske leksikon, og jeg må si at den beskrivelsen passet 'Enken' sånn delvis. Da stemmer det jo, det som stod på omslaget.

Det hadde vært utrolig kjekt å vite alt om leserne av bøker!

F.eks: Liker lærere krim bedre eller dårligere enn annen skjønnlitteratur?

Liker bibliotekarer erotisk litteratur mer enn frisører?

Hvis man stemmer Fremskrittspartiet, er man mer eller mindre troende til å like bøker av Anne B. Ragde?

Hvis man er personlig kristen, vil like Twilight-serien bedre enn andre?

Er høy årsinntekt en indikator for å like bøker av Dan Brown?

Hvis jeg hadde hatt tro på at det gikk an å høste inn denne informasjonen fra brukerne våre uten at noen tok anstøt av det, så hadde jeg synes det var utrolig spennende å leke med slik statistikk.

Realiteten er at lesemønster er blant de mest følsomme tingene man kan dele, og jeg føler strikken er strukket langt nok allerede.

Jeg tror man ville fått en litt uggen følelse av å bli spurt om enda flere personlige spørsmål.

Jeg tror de tenker mer på å gjenspeile det som er inni boka enn selve målgruppa. For ja, krimbøker ser ut som krimbøker, men det er fordi de er krim, ikke fordi målgruppa er "de som leser krim". For hva slags målgruppe er det, egentlig? Hvem leser krim? Det kan jo være hvemsomhelst; en jente i tenårene eller en mann på sytti.

Og jeg tror ikke de har tenkt at Baby Jane er en jentebok. Jeg føler meg heller ikke spesielt jentete. Det siste jeg vil identifisere meg som er 'jente'. Det var andre ting som gjorde at jeg likte omslaget. Coveret fikk meg til å tenke på klubbplakater og ville fester og deilig elektronikamusikk.

Den DÅRLIGSTE boka jeg har lest om temaet. Man har ikke et så sterkt ønske om selvmord og så er alt bare såpass bra igjen etterpå som i denne boka, denne aha-opplevelsen til Veronica. Boka får selvmord til å virke som en ting man bare velger på samme måte som man velger hva man skal ha til middag på fredag. Jeg synes det er en skam at den forenkler et slikt alvorlig tema.

Oi, leste du denne da du var tolv! Jeg oppdaget ikke Irwin før jeg var godt over tyve og tilfeldigvis slumpet over et eksemplar av Garps bok for 5 kr i en bruktbutikk. (Og det er foreløpig den eneste boka av ham jeg har lest).

Jeg pleier å ha A-magasinet på do. Jeg tar det med inn der hver fredag, og så er det lest ferdig til neste fredag.

Evnt. hvis kjæresten min begynner å mase om at jeg er asosial når jeg sitter i sofaen og leser en roman, tar jeg med meg boka på do og blir der.

Jeg synes bokomslaget er HIPT!

Men, hva har bokomslaget med målgruppe å gjøre? Man velger da ikke bøker etter omslag? Og boken i seg selv er jo ikke "hip" selv om coveret er det?

Ja, ikke vet jeg, annet enn at det stod at den mikset western og gotisk roman på omslaget. Det er ikke mine ord.

Denne feilen vet jeg faktisk hva skyldes men har ikke klart å løse.

Når en tråd startes, så opprettes en samtaletråd-id. Kodebiblioteket som gjør dette har gjort en liten forglemmelse som fører til en såkalt "race-condition" i databasen vår; der det kan opprettes to identiske samtaletråd-id'er.

Fem eller seks ganger har dette skjedd før vi oppgraderte biblioteket, og det fører til at ingen kan svare til disse trådene eller poste i dem.

Hvis innlegget du svarer på slettes, så skal ikke ditt forsvinne samtidig. Både innlegg og stjerner er sikre mot dette.

Men hvis et innlegg som starter en tråd blir slettet eller markert som upassende, så blir hele tråden i praksis usynlig.

Etter en hel del graving har jeg funnet ut at du helt riktig har skrevet et innlegg i den tråden som ikke viser.

Innlegget finnes i databasen, men er usynlig.

Jeg klarer ikke finne ut hvorfor det ikke viser, for feilen ser ut til å ligge i et kodebibliotek (django-mtpp) vi bruker til å håndtere tråding av diskusjoner.

Jeg skal finne ut av feilen! :-)

Man må slette bøker enkeltvis. Hyllene eksisterer uavhengig av bøkene i den, som i det virkelige liv.

Neida, jeg bare spør hva du mente. (Eller, jeg hoppet kanskje litt fort på egne konklusjoner om hva du kanskje mente. Det var nok litt teit av meg.) ;)

Ja, den handler om en gammel mann, men jeg har da lest f.eks. 'Thomas F's siste nedtegnelser til allmenheten' av Kjell Askildsen, som også handler om en gammel mann som har det kjipt, og den likte jeg særdeles godt. Jeg kan godt relatere meg til livskriser som jeg selv ikke har opplevd. Poenget er jo måten forfatteren skriver på, om han/hun klarer å skrive om slike temaer og få meg interessert i noe som i virkelighetens verden absolutt ikke angår meg (eller, jo kanskje, for selv om jeg ikke er en 60 år gammel mann selv, så kjenner jeg jo flere). Og om han/hun skriver slik at jeg føler disse menneskene er ekte, noe jeg ikke følte i 'A Spot of Bother'. Jeg synes de var ganske stereoptype alle sammen. George, kona hans, dattera hans, sønnen hans, Ray, konas elsker, ja, tilogmed ungen synes jeg var stereotyp. Men som Ann Helen Haugen sier under her, så er kanskje 'A Spot of Bother' nettopp en parodi på den stereotype familien, men i så fall syntes jeg ikke den var noe morsom.

Hva mener du med at den kanskje faller best i smak hos eldre? Jeg skjønner ikke at alder skal ha noe å si. Jeg tviler på at jeg hadde likt den bedre om verken ti år eller tyve år. Og hvis du mener at jeg kanskje er for ung til å sette pris på "voksne" bøker, så stemmer ikke det heller. 'The Curious Incident with the Dog in the Night-Time' er mer unntaket enn regelen.

Bra omtale! Jeg pleier å kikke innom bloggen til Michael Ruhlman av og til. Han skrev også om boka for ny times, her.

På tross av at jeg er en kokebokentusiast, så virker dette bokprosjektet litt ekskluderende for dem av oss uten sous vide-maskiner, vakumkammere og bunsenbrennere på kjøkkenet. Man skulle hatt microsoftaksjer på 70-tallet, gitt..

Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?

Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

Det hørtes rart ut; kanskje du kan sende meg en melding med en lenke.