Bokelskere.no

Det er vanskelig å føle seg hjemme noe sted, spesielt når andre vet å ta plass.

Det er noe Emma vet en god del om. Hun slter med å finne sin plass både hjemme, på skolen og til og med gjennom hobbyene sine. Hun blir ertet av søsteren hennes som er skoleflink og får til omtrent alt hun gjør, mens Emma sliter med å få ståkarakterer. På skolen er de andre penere og tar henne ikke helt alvorlig. Hun lever så og si i skyggen. Som kunstløper på hobbybasis går ikke alt etter planen det heller, men hun gir ikke opp, og hun kobler ut når hun spillerThe Sims. Problmene tårner seg opp da det viser seg at hun og andre kunstløpere er nødt til å dele isbanen med et ishockeylag i de nærmeste månedene. Ishockeylaget er bare bråkete og lukter vondt av svette. Emma møter Jossi som er medlem av hockeytemaet, og de inngår en deal om å lære hverandre hobbyene deres (Jossi skal lære kunstløp og Emma hockey), og den som gjør det best til slutt, vinner hele isbanen til treningene fremover. Men utfordringene blir lettere sagt enn gjort ...

Humoristisk og røft språk
Kan vi bare late som er en litt annerledes ungdomsbok. Den er rappkjeftet, full av sarkasme og bitre tanker, noe som er underholdende til tider. Sandmos skrivemåte er direkte og tøff. Det er ingenting som pakkes inn i bomull. Det er forfriskende å lese et slikt språk i en ungdomsbok, synes jeg. Det er bare synd at for min del ble handlingen vel forutsigbar. Man vet hva man får, og derfor blir man delvis uengasjert underveis. Her er det humoren som går foran handlingen og som redder helhetsinntrykket. Har stor sans for det rappkjefta språket og at det inneholder en liten dose av sarkasme. Det er min type humor.

Boka gir også gode eksempler på hvor vanskelig det er å være ung i dagens samfunn da alt skal være "perfekt", i hvert fall utad. Innholdet tar opp blogging (rosablogging og hvor mye det kan påvirke andre, frivillig eller ufrivillig), konkurranseinstinktet når det gjelder skolekarakterer, søskenrivalisering, ha de kuleste hobbyene, og å være best, flinkest og ikke minst, penest når det gjelder alt. Det er ikke rart at mange av dagens ungdom blir stresset eller deprimert, for det er ikke bare i boka slike ting skjer, men også i virkeligheten, blant mange unge. Det er trist. Presset er så stort fra alle kanter at man glemmer å være ungdom, og det å nyte friheten mens man har den. Forfatteren får frem dette budskapet på en veldig fin og realistisk måte med litt humor. Ofte er det en sannhet i humor også.

Spesielle, men gode forhold
Jeg likte spesielt godt forholdet Emma har med faren sin. De har et spesielt forhold og han forstår henne bedre enn det moren hennes gjør som alltid legger et press på henne. Fikk også sansen for vennskapet mellom Emma og Jossi som kan kalle hverandre ting uten at den ene blir såret, for det er slik de er og det er deres form for humor. Det virker ekte og av og til blir man ikke klok på noen av dem nettopp fordi de er sære på hver sin måte.

Dette er en småartig bok som tar opp mange alvorlige temaer som mange unge kan lett kjenne seg igjen i. Det er ikke alltid like enkelt å passe inn, finne seg selv, la være å ikke bli sjalu på andre som gjør det bra, og samtidig prøve å være seg selv, når det ofte ikke føles "bra nok". For voksne kan nok handlingen bli som nevnt forutsigbart, og man blir ikke spesielt overrasket over noe når handlingen tar forskjellige vendinger, men det gjorde ikke noe. Boka er lettlest, tankevekkende og sårbar. Fra et voksent synspunkt tror jeg at yngre lesere vil sette større pris på boka enn de som kanskje er i min målgruppe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Blir ofte skeptisk på bøker som får mye ros, spesielt bøker som kun får ros, men velger å gi dem en sjanse av og til likevel. Hadde samme problemet som deg. Jeg ble aldri helt engasjert. Holdt ut til siste side da jeg ikke har samvittighet til å gi opp bøkene jeg leser i. :) Vet godt hvordan det er å være alene med meningene. Det skjer altfor ofte. Så morsomt og godt at vi to har samme syn på denne boka.

Det er vanskelig å se meningen med denne boka, om den er ment å være seriøs, eller om den er bare skrevet for moro skyld ...

Stephanie Perkins er kjent for de som har lest Anna and the French Kiss trilogien for ungdom. De bøkene var kjempepopulære for noen få år siden. Jeg leste dem aldri da jeg ble skikkelig lei av å høre om den, og tenkte kanskje det ikke var min sjanger. Derfor ble det ikke noe av det.There's Someone Inside Your House ble utgitt i fjorhøst, og den har fått mange delte meninger, og som nevnt tidligere foretrekker jeg bøker som får delte meninger fremfor bøkene som kun får ros. Bøker som kun får ros gjør meg bare enda mer skeptisk. Sånn er det bare. Dessuten er dette en horrorbok og som kjent, leser jeg alt jeg kommer over av horror.

Det ene problemet etter det andre
There's Someone Inside Your House er om Makani som kommer fra Hawaii og ender opp i Nebraska for å bo hos bestemoren sin,og gå på skolen der. Noe fra tiden i Hawaii plager henne, noe hun ikke nevner noe nærmere om i begynnelsen for å holde på mysteriet. Hun oppholder seg ikke lenge på sitt nye sted før noe forferdelig skjer. En medelev er drept og det fører til mye snakkis på skolen. Hvem drepte henne? Var det noen som kjente henne? Men Makani har andre ting å tenke på. Hun har sine huslige plikter å gjøre hjemme hos bestemoren sin siden hun begynner å dra på årene, og hun kan av og til bli litt fjern. Alt opp i dette får Makani følelser for en fyr på skolen. En mystisk, stille fyr som hun liker godt. Skolen hennes får et nytt problem da det skjer et nytt drap. Er det noen som bærer nag eller er det tilfeldige drap? Hvorfor skjer dette på hennes skole? Og hva er det Makani skjuler fra tiden hun bodde på Hawaii? Hun snakker så lite om sin egen fortid. Er det et bevisst valg?

Dette er en lettbeint horror som ikke byr på noe nytt, noe som er vanskelig i horrorsjangeren genrelt, men dette blir altfor klisjeaktig. Denne boka prøver å være den nye Scream, virker det som. Mange hater den filmen, men jeg digger den fordi den er festlig. Den tar horrosjangeren sånn på kornet. Scream er en parodi, men There's Someone Inside Your House er ikke en parodi så vidt jeg vet, men ofte føltes det som om det var det, fordi det var vanskelig å ta både innholdet og persongalleriet seriøst. Ingen av karakterene var spennende å lese om, ikke en gang hovedrollen, handligen er vel forutisgbar, og jeg likte ikke helt vekslingen mellom horror og romantikk. Det var som om forfatteren ikke klarte å bestemme seg for sjanger, og gjorde en liten miks. Ikke noe galt i det siden det er mange forfattere som blander sammen noen sjangere, så det er ikke noe nytt. Men det er litt trist når både horrordelen og romantikkdelen blir like klisjéaktig, og ikke minst, like kjedelig ...

Godt at noen ting tar slutt
Kjedelig er ikke alltid et bra nok eller dekkende ord, men noen ganger er det det mest beskrivende ordet man kan bruke, og det gjør det i denne sammenhengen. Boka er kort og ikke avansert å lese på noen som helst måte, men likevel så drøyde den og drøyde. Jeg forventer ikke action eller spenning hele tiden. Det er ikke det jeg mener, men noen bøker finner bare ikke denne balansen. Det gjorde ikke denne.There's Someone Inside Your House hadde ingen fnugg av atmosfære, spenning eller mysterie. Det hele ble for monotont og forutsigbart. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den. Det er trist.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå er det kjempelenge siden jeg har skrevet noe i lesehelgtrådene. Livet som småbarnsmamma er ikke alltid så lett å forene med leselysten. Denne helgen leser jeg Dypt å falle av Anna Grue. Dansk krim som har fått mye bra omtale, så jeg har gledet meg til denne boka. Så langt synes jeg boka er både spennende og underholdende.

jeg fant faktisk 8-10 bøker til meg selv pluss en del julegaver :D

Ikke alltid like lett å takle mørke dager.

Hadde ikke hørt så mye om denne boka før jeg leste den, og av og til er det befriende. Ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene om og om igjen. Det har ofte motsatt virkning på meg. Det gir meg mindre lyst til å lese bøker som stadig blir anmeldt og som kun får ros. Da venter jeg som regel med å lese de bøkene til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Synes også det blir kjedelig i lengden å bare lese de mest kjente bøkene. Jeg liker å lese både gamle og nye bøker, både de kjente og ukjente. Det er viktig å variere, synes jeg. Det er også viktig å ikke ha skyhøye forventninger til en bok for det har lett for å ødelegge. Denne hadde jeg ingen forventninger, dermed ble skuffelsen mindre da jeg fant ut at boka ikke var helt for meg.

Kompleks persongalleri
Heidi Linde har gitt ut en del bøker og dette er min første av henne. Dette er en stille og lavmælt roman om forskjellige menneskeskjebner. Studenten Ingeborg er knust av sorg etter å ha mistet faren sin og prøver å konsentrere seg om masteroppgaven. Liv Karin prøver å go overens med eldstedatteren som er bare vrang og lite samarbeidsvillig når det gjelder å ha det koselig. Istedet for å komme med ros, blir det som regel kritikk, selv om Liv Karin gjør så godt hun kan. At datteren Kaja studerer og bor på en hybel, gjør ikke nærheten lettere. Man blir også kjent med Lykke som er av den stille typen og som ikke passer helt inn i skolen. Hun blir fort for mystisk for de andre eller bare "rar".

Noen skiller seg mer ut enn andre
Dette er en bok om mye sårbarhet, mørke stunder, svakheter og i det hele tatt det å være menneskelig, på godt og vondt, og hvordan man håndterer det. Noen gjør dårlige valg og andre ignorerer problemene. Det jeg likte aller best med Talte dager er skitingen av perspektiv. Jeg foretrekker det fremfor at alt blir fortalt kun fra ett perspektiv og det gjør det hele mer levende. Linde gjør det også på en oversiktelig og ryddig måte, så man blir ikke forvirret når hun skifter perspektiv. Mitt problem med det og hele boka egentlig, er at ikke alle var like spennende å lese om og noen ble for blasse i forhold til andre. Ikke alles historie var like fascinerende. De jeg likte best å lese om var Ingeborg og Lykke. Ingeborg var en veldig spennende karakter og man synes synd på henne som har mistet faren sin ,og jeg likte Lykke godt for kjente meg selv igjen i henne. Jeg også var den stille jenta på skolen som ofte ble holdt utenfor. I dagens samfunn er det nesten ikke lov til å være beskjeden uten at man blir oppfattet som annerledes og rar av andre. Ikke alle har behov for å vise seg frem og ta stor plass. Det er ikke noe mystisk eller rart med det.

Talte dager er fin lesing med godt utgangspunkt. For meg hadde det funket bedre med et mindre persongalleri, for man får ikke et nært nok forhold til alle. Noen blir for overflatiske og man får ikke nok tid til å komme under huden på alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke lett å være Richard ...

Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang er The Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.

Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.

Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskje The Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.

Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.

En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.

Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.

The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.

Fra min blogg: I Bokhylla