Bokelskere.no

Herlig. Den skulle jeg gjerne ha hatt hjemme hos meg. Jeg er horrorfreak:)

Sånn har været vært her også, spesielt i dag. Hvit himmel og snø som faller, så blå himmel med noe solgløtt. Våren er og blir ubestemmelig. Glad jeg er høstmenneske. Da er det mer stabilt og det er fint ute

Ja, det blir trist å avslutte Min kamp serien siden jeg har vært en hardbarket leser av den for tiden. Selv om den sjette (den siste) ikke måler helt opp til nivåene fra bok 1 - 5 blir det likevel litt trist og vemodig å avslutte serien. Litt blandet følelser. Litt vond og litt trist. Så grugleder meg til å bli ferdig med boka/serien. Litt rart å tenke på i etterkant at jeg sverget på at jeg ikke skulle lese disse bøkene siden den serien fikk så mye omtale i media, og tenkte også at det var bøker som ikke var for meg, men glad jeg tok feil og at jeg våget å lese den. Ingen tvil om at Knausgård kan å skrive. Han treffer meg i hvert fall.

Og ja. Å sitte hjemme hele tiden betyr ikke nødvendigvis at vi slapper av, er glade for å slippe å jobbe, og kan gjøre det vi vil osv ... Det stemmer i hvert fall ikke med meg. Dette er den 11 måneden jeg trør hjemme nå og jeg hater å være sykemeldt. Har ikke følt at det har gått bedre med tiden heller, heller det motsatte. Lei av å gå meg selv på nervene:) Så hjemmelivet er ingen fryd. Jobber hardt for å komme tilbake til arbeidslivet igjen, men vet ikke hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Man vet ikke hvor lenge denne tilstanden varer. Så hvordan jeg holder ut vet ikke jeg, men må jo bare holde ut på et vis:)

Og det er bra at du leser noen sider når konsentrasjonen ikke er på topp. Det gjør jeg også. Hadde lesesperre for noen uker siden, men likevel leste jeg selv om det var bare noen sider pr.dag. Det er bedre det enn ingenting. Og glad for at det har løsnet seg for jeg blir litt apatisk når lesesperren kommer.

Det første jeg tenker på er The Chipmunks. Jeg husker en tegnefilm jeg var stor fan av på begynnelsen av 90-tallet som handlet om The Chipmunks som fløy i en luftballong eller noe lignende. Husker dessverre ingen krokodiller.

For noen år tilbake kom det en film som het Alvin og gjengen, eller Alvin and the chipmunks. I denne filmen er de ekorn. Men i filmen jeg husker var de ikke ekorn, der hadde de litt mer menneskelig utseende og gikk i store gensere.

Forrige uke var det steksol og sommertemperatur, mens i denne uka har det vært kaldt og snø som kommer og går. Typisk trøndervær. Det er og blir ubestemmelig:)

I kveld skal jeg begynne på Skyggefødt av Jan Tore Noreng (må jo ha litt grøss selv om det er en bok for ungdom), jeg skal lese videre i Min kamp 6 og nå har jeg bare litt over 200 sider igjen i den så jeg har gjort fremskritt i den mursteinen. Så enten blir jeg ferdig med den i helga eller i begynnelsen av neste uke. Og jeg er godt i gang med Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt grøss, prosa/roman, og krim. Må jo ha litt variasjon:)

Samme som deg så syns jeg også det var godt med slike fridager før i tiden, men nå merker jeg ikke forskjellen etter å ha vært hjemme så lenge. Syns fremdeles at dette hjemmelivet er ren tortur, så jeg prøver så godt jeg kan å holde ut:)

Håper du finner en bok som holder på konsentrasjonen din. Ikke gøy å prøve å lese bøker når konsentrasjonen glimrer med sitt fravær. Har opplevd det før og håper det blir lenge til neste gang.

God helg:)

Denne helgen fortsetter jeg med Presidentens valg av Anne Holt. Dette er ikke helt boka for meg, så godt at det bare er noen sider igjen til jeg er ferdig. Neste bok på listen er Frelseren av Jo Nesbø. Den har jeg store forventninger til.

God helg!

Jeg har svart :) Ryddig, lett forståelig og passe lang undersøkelse.
Lykke til videre med masteroppgaven.

Hvorfor må alle, i alle fall de fleste ungdomsbøker ha kjærlighet som hovedtema? Det er på tide med nye nytt og fresht ...

Katsa er en svært ung jente, men hun er allerede fysisk sterk. Hun er så sterk at hun kan drepe et menneske bare med ett slag. Det er nådegaven hennes. Hun er en slåsskjempe med mye kraft i seg, smidig og hun er ikke redd for noen eller noe. Nådegave er noe ikke alle har. Barn som blir født med øyefarger som ikke matcher hverandre, har en nådegave og nådegavene kan være så forskjellige. Katsa har et brunt og et blått øyne. Andre barn/mennesker med øyefarger som ikke matcher hverandre kan ha andre farger og andre spesielle evner, noen kan for eksempel lese andres tanker, andre kan se like bra selv om de er blinde, andre merker farer fortere enn andre osv ... Nådegavene kan være så mange, og som sagt i Katsas tilfelle, er hun en slåsskjempe. Hun er sterk og lar seg ikke overmanne av noen.

Hun er ikke bare usedvanlig sterk og snartenkt, men hun er også annerledes fra andre jenter i Midtlun hvor hun kommer fra. Hun har aldri tenkt å forelske seg eller gifte seg med noen. Hun er selvstendig, dyktig til å skaffe seg mat på egenhånd ved hjelp av jakting, og hun vet råd for det meste. Å leve i middelalderen er ikke bare, bare, men Katsa er vant til harde kår. En dag på en av sine reiser, møter hun på en fremmed gutt fra en annen borggård. Etter litt nøling får hun varme følelser for ham, men er han den han gir seg ut for å være, har han en nådegave, og vil Katsa tillate seg selv til å bli forelsket?

Etter den ene vampyrserien etter den andre som har blitt utgitt for ungdom de siste årene, var det noe fresht og annerledes med historisk roman fra middelalderen. Noe forfriskende. Men det denne boka har til felles med vampyrbøkene er denne kjærlighetshistorien som blir mest lagt vekt på. Ja, jeg vet at ungdom syns at kjærlighet og forelskelse er fryktelig spennende, men må alle ungdomsbøker fylles av det? Det er litt oppbrukt og det er på tide med et nytt konsept. Jeg håpet at den historiske delen ville få mest oppmerksomhet enn kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene i boka Nådegaven, men nei, her lar også kjærlighetsdelen overtrampe alt som var lovende. Det er synd for boka hadde et så godt utgangspunkt. Skjønner ikke at nesten alle ungdomsbøker må bli ødelagt av "samme" oppskrift. Tenkte at denne boka ville skille seg ut på en positiv måte og det gjorde den også i begynnelsen, men så ble den bare mer og mer like mange andre ungdomsbøker som jeg har lest tidligere.

Også må jeg snakke litt om Katsa. Jeg vet at Katsa er en dyktig slåsskjempe på grunn av nådegaven hennes. Det er derfor folk respekterer henne så mye og en god del er redd henne, men likevel. At hun attpåtil slåss med ville dyr er jo å ta litt i. Og jeg er ikke så glad i attituden hennes. Hun er en utrolig kjepphøy bedreviter som kan alt og vet alt. Unnskyld meg, men hun gjorde meg tvers igjennom kvalm og jeg fikk meg ikke til å like henne, selv ikke da hun visste sine myke sider. Jeg fikk meg bare ikke til å like henne og de andre karakterene satte ikke igjen så mye spor etter seg de heller. Det er ikke karakterer jeg vil huske og tenke på lenge etter jeg har lest boka, men heller fort glemt.

Nådegaven hadde som sagt et godt utgangspunkt. Her var det ikke snakk om vampyrer/varulver som boksjangeren drukner i om dagen, men en historisk roman inspirert av middelalderen. Men dessverre ble boka litt for lik de andre ungdomsbøkene likevel, og jeg trodde ikke helt på kjærlighetshistorien til Katsa og den hun ble hodestups forelsket i. Og av mange grunner ble ikke denne boka en henrivende lesing, men heller skuffende.

På slutten av boka er det smakebit av neste bok i Katsa-trilogien og den heter "Flamme", og kommer ut i september.

Jeg foretrekker høsten. Passe kald/varmt, mørke kvelder, masse farger og atmosfæren blir helt spesiell. Selv om jeg ikke er glad i sola, så har jeg sittet ut på verandaen og lest i noen dager. Blir litt lei av å sitte inne. Har jo vært sykmledt i ni måneder nå og temmelig lei av leiligheten:)

Har ikke sett noen hestehov så langt, men savner allerede mørke kvelder. Høsten, kom tilbake! Jeg er ingen vår/sommermenneske og jeg blir heller ikke glad av sola. Den påvirker meg ikke i det hele tatt. Men, men jeg får holde ut og tro at høsten vil komme tilbake igjen:)

Jeg har så vidt begynt på Himmlers kokk av Franz - Olivier, og jeg har faktisk kommetmeg litt lengre i Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. Blir ikke ferdig med den denne helga, men har god tro på at jeg blir ferdig med den neste helg. Det har løsnet seg litt igjen og da går det bedre. En slitsom bok på en fantastisk serie. Han skulle ha gitt seg etter fem bøker, men folk ville jo ha mer. Liker Miin kamp serien kjempegodt til tross for at sekseren er litt slitsom og ikke på samme nivå som de andre bøkene i serien. Men jeg har funnet ut at jeg er mer tålmodig enn jeg trodde med tanke på den siste boka:)

Og jeg har kommet meg litt i gang i Mapuche av Caryl Férey.

Så her er det både litt roman og krim i helga. Må jo ha litt variasjon:)

God helg:)

Jeg har forlenget påskeferien litt i år og er fortsatt på Østlandet og nyter finværet. Denne helgen leser jeg Presidentens valg av Anne Holt. Forløpig synes jeg at den er litt treg og kjedelig, men jeg håper at den bedrer seg.

Av og til lønner det seg ikke å snoke bort i andres saker ...

Boka begynner med en scene tatt fra Snøhvit og de syv dvergene, som er skrevet av Brødrene Grimm. Scenen der hvor Snøhvits mor syr og mens hun syr, stikker hun seg i fingeren ved et uhell og det drypper blod. Når dette skjer tenker hun: Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø, lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

En snerten måte å begynne denne thrilleren på. For hovedpersonen heter Lumikki Andersson, og Lumikki er Snøhvit på finsk. Tøft navn. Syns navnet Lumikki klinger på en tøff måte på finsk. Hun bor i en hybel for seg selv mens hun går videregående og går på kunstlinjen. Årstiden er kald. Så kald at det nesten biter i henne. Men hun er en sterk og utholdende jente. Hun er tøff, vet hva hun mener og vil, og liker å holde hybelen så enkel som mulig. Hun vil ikke pynte det på den måten fleste av oss ville ha gjort.

En dag på skolen, når hun går inn på mørkerommet, er ikke mørkerommet slik hun er vant til å se det, noe er forandret. En morgen hun går inn i mørkerommet, henger det pengesedler, og det virker som om noen av dem har blod på seg. Ser hun riktig, eller er det noe hun innbiller seg? Pengesedler som henger til tørk i skolens mørkerom. Er det mulig? Hun blir høyst usikker på hva hun skal gjøre. Skal hun melde fra til rektor eller ikke? Hvem eier disse pengesedlene? Hvorfor er det blod på dem? Er det noen på skolen hennes som har skaffet disse pengene på et ulovlig vis? Lumikki er en jente som har lært og vet godt at det er best å ikke blande seg inn i andres saker. Hun vil ikke bli innlandet, men nysgjerrigheten blir for stor og det er på tide å å få en klarhet i dette, enten hun vil det eller ikke.

Jeg hadde mine tvil om denne boka før jeg begynte på den. For det første hadde jeg aldri hørt om den, for det andre var jeg usikker på om den kanskje ville bli for barnslig for meg. Har lest mange ungdomsbøker som virket veldig lovende, men som har for barnslig skrivemåte. Det gjelder ikke Rød som blod. Rød som blod er en ungdomsbok som endelig har voksent språk. Den funker fint både for ungdom og for voksne. Og her er det action, mye fart, spennende intriger, og levende karakterer. Det er sjeldent at jeg liker både plottet og karakterene når jeg leser en bok. Så dette er et sjeldent tilfelle. Jeg følte at mye var virkelig selv om noen scener kanskje var litt overdrevet, men det gjorde heller ikke noe. Alt virket levende, både miljøet, karakterene og kulden. Det var nesten som om jeg fryste selv mens jeg leste. Og sidene gikk temmelig fort unna og boka ble lest på få dager.

Jeg liker å lese ungdomsbøker innen fantasysjangeren som inneholder overnaturlige elementer, men jeg er også litt lei av den sjangeren på grunn av at kjærlighetsdelen ødelegger historier som har potensiale til å bli spennende og annerledes, men som blir ødelagt av øyeblikkelig kjærlighet mellom hovedpersonene. En gutt og en jente som blir betatt av hverandre, og så finner de ut at begge har overnaturlige evner. Men boka Rød som blod, har heldigvis ikke disse ingrediensene. Jeg liker bøker med overnaturlige elementer, men ikke at det skal ødelegges av kjærlighetshistorie som til tider er virkelig urealistiske. Derfor var det godt og forfriskende å lese en bok som ikke omhandlet dette, men heller la vekt på ren og skjær spenning bestående av "virkelige" mennesker som deg og meg. Og problemer som godt kunne ha hendt i virkeligheten, i hvert fall med det meste som skjer i boka.

Det var ikke vanskelig å se for seg karakterene, miljøet og føle det samme som alle personene følte. Det føltes som om jeg tok del i boka. Det eneste som irriterte meg litt er hovedpersonen Lumikki. Det er ikke det at jeg ikke liker henne, for det gjør jeg, men det var noen få sider av henne som jeg både stusset litt over og som jeg mislikte. Hun kan til tider bli litt for "altvitende"/selvgod, og har en jeg vet best - holdning, men bortsett fra det var hun lett å like. Alle mennesker har jo noen sider som ikke er like sjarmerende.

Rød som blod var en spennende, målrettet og velskrevet thriller for ungdom, og jeg følte meg ikke for gammel til å lese den. Jeg er også meget interessert i å lese resten av Limukki Andersson - trilogien.

Science fiction er ikke alltid fascinerende ...

Handlingen er et godt stykke inn i fremtiden, nærmere bestemt 2084, og verden og menneskene har gjort noen forandringer enn det vi er vant til i dag. Robert Altermann får vite at en nære og ukjent relasjon av ham er funnet død i London. Han er privatetterforsker, og han får denne beskjeden av en fyr som heter Stig Holm. Robert drar straks til London etter denne urovekkende nyheten, og han blir dratt inn i mildt sagt i forskjellige miljøer under etterforskningen av den døde mannen. Robert blir dratt inn i nettgamling, dyrepark, menneskeorganger til sags og mye annet rart. Hva har alt dette med mannens død å gjøre? Sammen prøver Robert Altermann og Stig Holm å løse saken.

Først og fremst så er jeg ikke helt vant til science fiction sjangeren. Det er ikke akkurat det jeg har lest mest av og heller ikke fått skrekken. Før har jeg lest Haikerens guide til Galaksen av Douglas Adams, og Across the Universe av Beth Revis. Så erfaringen er relativt liten, men jeg er en nysgjerrig person og liker å lese fra mange sjangre selv om mørk litteratur er favoritten.

Boka er relativ kort og er ikke på noen som helst måte avansert. Dette er ikke science fiction med mange avanserte teknologiske beskrivelser. Den er mer overflatisk og ikke så detaljert. Boka består jo bare av 200 sider, så man har ikke mange sidene å gjøre science fiction avansert på. På en måte føles det ikke ut som om boka kommer ordentlig i gang siden den er så kort. Og det som irriterte meg mest var at alle personene ble hele tiden presentert med både fornavn og etternavn. Det gjør karakterene for min del ganske upersonlige og det blir en stor avstand fra karakterene og leseren. Og litt irriterende med denne fortellermåten, sa Robert Altermann, tenkte Robert Altermann og gjorde Robert Altermann osv ... Det er Robert Altermann her og Robert Altermann der. Jeg ble mektig lei av navnet hans underveis. Jeg kunne ikke noe for det.

Det var heller ikke så mange science fiction elementer. Den jeg husker best er at menneskene hadde innebygd mobil/telefon. Så menneskene slapp i alle fall å rote bort mobilen. Og noen andre elementer var også med, som jeg ikke vil røpe, men likevel er ikke det ikke en ren og skjær science fiction bok. Det var noe som manglet, men jeg vet ikke hva.

Jeg ble heller ikke noe særlig glad i forfatternes skrivemåte. Den var litt vel tørr, det var lite som hendte, og alt ble litt pappaktig. Jeg ble ikke godt kjent med karakterene og noen ble litt vel usynlige. Og jeg var ikke engasjert nok til å bry meg om hva som hendte med karakterene. Om de døde eller levde var jeg på en måte revnende likegyldig til.

Alt i alt var dette en grei bok å "smålese" i. Men vil du ha mer avansert science fiction med fullpakket action, er det nok ikke en bok for deg. En grei bok hvis man vil ha noe lett å lese.