Bokelskere.no

Dette var merkelig og jeg er ikke sikker på om jeg har forstått den. Til tider meget spennende, men også partier hvor konflikten ble tværet ut. Skal definitivt lese mer av forfatteren. Kanskje jeg forstår mer da.

Den beste i høst! Lesefest!

Spennede ungdomsbok med noenlunde troverdige personer. Gode skildringer av øst- vestkant i Oslo.

En fryd å lese noe så velskrevet!

Huff. Måtte lese denne ferdig fordi en elev har valgt den i en fordypningsoppgave. Ingen troverdige personer, ikke noe handling som fenger eller klarer å skape noe spenning. Oppramsende refererende tekst med lite originale påfunn.

Og den finnes på norsk: https://bokelskere.no/bok/hjertets-usynlige-stormer/533160/ Hilsen oversetteren. ;)

"Øst for Eden" er en fantastisk bok (eventuelt verk, om man regner det som to separate bøker). Mange mener dette er en "lettvekter" og den har vel tidvis blitt sett på nesten som en såpeseriebok, men det forstår jeg ikke. Det er en god bok som på treffende vis beskriver mennesker og menneskers motivasjon. Den viser viktigheten av tilhørighet og familie, og ikke minst valgene vi tar. Ut av plikt, ut av frykt, kjærlighet eller en forvirrende følelse av at det er det eneste rette. Og at det er disse valgene som definerer hvem vi er, ikke hva vi er født som.

Du møter mange fascinerende karakterer i denne boka. Den vise kineseren Lee (i dag en vel stereotypisk karakter, men på den tida var det nok mer uvanlig, ettersom mangfoldet i den vestlige verden i dag ikke var like stort, spesielt var det ikke så vanlig å se asiatere i USA på den tida), filosofen og familiemannen Samuel Hamilton, som vel kan påstås å være bokas egentlige helt. Vi følger Trask-familien, med alle sine lyter og dyder, en familie sterkt preget av sjalusi og en pliktmoral som preger flere generasjoner. Vi følger delvis Hamiltons etterkommere, Steinbeck selv er en av dem (hans mor Olive var datter av Samuel). Hva som er fiksjon og hva som er basert på virkelige hendelser, er aldri helt lett å få grepet om. Og ikke minst sosiopatiske Cathy. Til å være skrevet på et tidspunkt da man ikke visste like mye om psykopati og menneskene som fødes uten empati, er hun imponerende skildret

Hoppet mellom familier og tider kan være det som kan kalles svakheten i boka, men selv likte jeg godt de reflekterende passasjene før enkelte av kapitlene, hvor Steinbeck kom med anekdoter fra egen oppvekst og for eksempel beskrev følgene av krig på individ og samfunn osv. Det er brudd med den kronologiske fortellinga, men jeg syns dette var blant de beste passasjene i boka.

Alt i alt en bok som kan anbefales - selv om den er utgitt i 1952 og historien er satt til 1800- og tidlig 1900-tall, virker karakterene forståelige og som noen man kan relatere seg til i 2018. Steinbeck klarer å vise hva som er universelt hos mennesker - vårt behov for å føle oss elsket, føle tilhørighet, vår tro og tvil. Steinbecks kvinnekarakterer er også langt mer komplekse enn det jeg mener du ofte finner i bøker skrevet av menn før i tiden. De er like mangfoldige som mennene, de føler også begjær, tro og tvil, de kan være svikefulle men også kjærlige. Den "religiøse, forknytte kvinnen" dukker rett nok opp i form av et par karakterer, men også her kommer man litt bak skallet. Du merker at Steinbeck ikke mente kvinner var mindre intelligente eller "enklere" enn menn, men at han så at de kunne være fanget av datidens normer - som lynende intelligente Una, sin fars lys og med en stor akademisk interesse, som forvitrer som forskerfrue i byen. Tvert imot takler kvinnene i hans bøker både sorg og tap og store livsomveltninger bedre enn de mannlige karakterene (Adam Trask er et godt eksempel, han makter ikke å ta seg av barna sine og blir svært selvsentrert og nesten som et barn igjen i mange år etter en svært definerende hendelse som jeg ikke vil røpe her). Kvinnene framstår nesten stoiske i hvordan de møter livet, de aksepterer det de ikke kan endre og lar seg ikke knekke av sorgen - kyrne må melkes, brødet må bakes osv. uansett. Gjennom dette viser han også at han så verdien av arbeidet kvinnene gjorde, at det var de som holdt hjem og familien i gang når alt rundt kollapset.

Steinbeck selv planla opprinnelig å skrive boka til sine egne barn, for å gi dem innsikt i familiehistorien, men etterhvert ble den fiktive Trask-familien hovedpersonene.

Anbefalt!

Jeg liker denne, men får mer Alice i eventyrland-vibber enn Harry Potter. Harry Potter er en mye mer moden serie, denne føler man hele veien er skrevet for barn. Og enig i at Townsend foreløpig ikke er i nærheten av Rowlings skrivetalent.

Det er likevel en morsom bok, og en bok jeg kan skjønne godt at har blitt en suksess.

Så hyggelig å se at noen leser Boyne, som etter min mening har fått skuffende lite oppmerksomhet etter lanseringen. Hilsen oversetteren. :)

Har kun lest en håndfull av dem, og begynt på noen andre - men gitt meg underveis (blant annet Hemingway og Jack Kerouac). Planlegger å ta dem opp igjen, i tillegg er det flere her jeg ønsker å lese.

Jeg har faktisk aldri lest (eller sett filmen) "Den lille prinsen", så der er det et stort hull i min allmenndannelse som jeg håper å få fylt.

Vel. Siden første bok jeg leste av Duras har hun vært en favoritt. Denne boken visste jeg ikke om da jeg kom over den på biblioteket. Vakker og poetisk! Nydelig oversatt! Et merkelig innhold som jeg grubler en del over. Tror kanskje at den har en en eksplisitt kritikk av skolevesenet. Egentlig handler om læring? Alt på et bakteppe av oppvekst i fattigdom i en forstad med foreldrenes kjærlighetshistorie. Noen partier leste jeg om og om igjen. Andre virket gjentakende og uvesentlige. Spennede dialoger. Helt klart opplever jeg romanen som ujevn, men kommer til å kjøpe den til datteren min og meg selv

Interessante partier her. Mye forutsigbar. Minner veldig om Tunnels.

Jeg kjenner den svært dyktige oversetteren og stusser over denne kommentaren. Dagbladets anmelder sier: "Oversetter Ute Neumann har også gjort en god jobb med å få denne ambisiøse historien til å rulle uhindret fremover på norsk." I VGs anmeldelse står det: "Det skal bli spennende å se om boken også slår an i Norge når den i disse dager foreligger på norsk i Ute Neumanns stilsikre oversettelse." Det er rart at det skal være så stort sprik. Kan du si litt om hva som etter din oppfatning gjør oversettelsen så dårlig?

Gjengir min bokomtale her:

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

Dette ble for trist for meg.

Lite spenning, men for så vidt troverdige personer med. Noe treg fremdrift.

Er så lei av den "konservativ vampyr"-greia. Og den veldig stereotype kjærligheten.