Bokelskere.no

Holdt på litt for lenge med denne boken, mest på grunn av et kjedelig midtparti, men den var satan så god

Skjønte aldri all begeistringen rundt denne, for meg var den stort sett kjedelig

Pur glede og moro. Lo høyt på trikken flere ganger

Leste bare halve denne, men det var til gjengjeld så jævlig bra at det gjorde et stort inntrykk. Kanskje jeg tar de neste 500 sidene en gang...

Dette var vond lesning, men så sjelsettende at det sementerte min avsky for kristendommen for alltid

Halvparten morsom, og halvparten trist. En perfekt blanding!

Sterkt og vanvittig godt

Tore skal jobbe hardt for å overgå denne

Det blir ikke særlig mye bedre enn dette! Lurer på om Hillcoat og Mortensen fikser det på film...

Jeg er enig. Det er lenge siden, veldig lenge siden, jeg leste Askildsen nå, og det er antagelig på tide å plukke ham fram igjen! Han er som Keith Richards. Eller uglen. Det er ikke mye han kan, men det han kan, det er han blant de aller beste til.

Suverent enig. Fred er et ferbervarmt mesterstykke.

Helt enig! Det er hardt å lese for mye Duun, selv var jeg gjennom hele trilogien i fjor og det kostet mye godt humør. Men for en forfatter. Jord, jord, jord. Undset? Har jeg med skam å melde aldri lest. Men at de ga prisen til Hamsun, derimot, er så å si ubegripelig for meg. Burde Duun fått den? Kanskje det. Burde Falkberget fått den? Kanskje det.

Det er fair; det handler nok om litterær sans; jeg har nok alltid foretrukket konkresjon framfor allegori, realisme framfor surrealisme; det viktigste er at du får kraft og glede av det, så kan jeg sitte der og synes det er masete så mye jeg bare vil :)

Askildsen er en av de få minimalistiske fortellerne jeg likte da jeg var seksten og fortsatt liker. Forklaringen er åpenbar. Han skriver så usannsynlig gode bøker. Og en av de få jeg anbefaler som lydbok, fordi han lser sjøl med manende sørlandstemme som formidler hans eldre menn bedre enn min indre stemme. Og den er jo som kjent jævli god :-)

Denne åpna øynene mine for to ting. Nigeria, eller Afrika om du vil, og at det fantes en litterær kanon vi i Norge knapt hadde hørt om. I alle fall vi under femti. Jeg jobber med å få ham til Litteraturhuset, og han burde snart få en stor pris slengt etter seg fra Sverige

Skriver under på alt dette, boka vokser på seg, og sammen med Mustafa Cans "tett inntil dagene" er den noe av det beste jeg leste i fjor. Se opp på Litteraturhuset i september hvor hun møter Roy Jacobsen til samtale om sosialdemokratiet, hun skreiv doktorgraden sin om den svenske utgaven av dette, og på Kapittel hvor hun møter Per Petterson til samtale om klasse og språk. Og gjett hvem som skal lede begge samtalene?

Må lese ei bok av Duun i året omtrent. Flere gjør meg depressiv. Han er så bra at jeg får lyst til å reise i tid å konfrontere idiotene som ga Nobelprisen til Undset istedet og æreskjelle dem på det groveste.

Den eneste boka som overlevde tvangslesningen på skolen. Alt annet vi måtte leste døde, men Fred var så bra at den beseira anarkisten i meg. Herregud så bra Garborg var. Har vi hatt bedre forfattere noen gang, jeg tviler. De fire store kan bare sette seg rolig til ved hans føtter, Hamsun kan kanskje få kjemme barten hans om han lover å holde kjeften sin.

Michelets mest undervurderte krim, med noen fantastiske oversettelser av Maxim Gorkijs bok fra New York med samme navn. Helt der oppe sammen med "Hvit som snø" og "Jernkorset" når Norges beste krim gjennom tidene skal kåres

Er dette ei bra bok? Utvilsomt. Er Dahl en god forfatter? Utvilsomt. Er det å skrive en moderne eksistensiell roman inn i ramma av en nitidig korrekt historisk roman vellykka? I bokas beste partier, er det det, og da gjør Dahl ting jeg ikke har sett noen få til på norsk før. Særlig mot slutten, når han har skrevet av seg Collett og Welhaven, fungerer boka på alle måter. I bok som burde vært diskutert mer, men dessverre var ikke kritikken istand til å si så mye mer enn hva den handla om