Bokelskere.no

Men ingenting var verre enn synsforstyrrelsene: Da den grønne stripa på tv-skjermen kunne framprovosere angstanfall. Du er livredd for å se på Home and Away, sa jeg, men Svein sa: Jeg hadde en depresjon. Han uttalte depresjon som om det var noe fornemt, apanasje, og fordi han skulle tøffe seg for Veronika Hagen som tjatra i bakgrunnen, sa han at jeg snarest måtte levere tilbake tv-en, men jeg sa jeg hadde solgt den.

Elin fasilitere for Charlotte hele kvelden. Hun hadde til og med sminka seg mer enn normalt og gikk i rosa bluse med puffermer som hun må ha ment var etter Charlottes smak, men blusen hadde blitt kjøpt før sommeren, før grillmaten, og satt strammere enn det som er kledelig, og kravla oppetter ryggskinnet når hun strakte seg etter vinflaska for å sørge for påfyll til Charlotte.

Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.

Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.

Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.

Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.

She is certainly the only musician who, having persuaded Prince to play on one of her songs, would then decide that what the track really needed was a contribution from Lenny Henry.

Handsome: well, maybe. Hard to imagine all the same who the girl could be. Teenage chess enthusiast, poster of Magnus Carlsen over her bed. Funny to think of Ivan playing the seducer. Flat monotonous voice on him. And the braces, diabolical.

Lord God, she said, this youngern's wet clear through. He's a-fixin to take pneumony.

Enok stod og saag seg leid paa Carolus, som no laag i Bærtuva og aat Skinntrytekart.

Jon Fosse trakterer oss med kaffi fra en termos, han byr fram snushornet i sølv, og sammen går vi opp på dekk av det Yngve kaller den enormt fete speedbåten, før han blir strengt irettesatt, det heter for faen snøggsjark.

«Vyrde bergensarpakk. Kan de vere så venlege å levere denne geita til VFF [Vestlandske frigjeringsfront] på Eikaasgalleriet på Ålhus? Han heiter Frilin og har byrja å breke bokmål, så no må han døy. Takk som faen. Larine Litlenova. PS. Ljåmannen hente alle embedsmenn!»

– Vet du ka då, i begravelsen til Kenneth Sivertsen var det visstnok en gedigen krans som var mye større enn alle de andre. Folk trodde den var fra Kulturrådet eller noe sånt. Men på båndet til kransen sto det: «Takk for alle gode minne, Kenneth. Helsing Bømlo Taxi.»

Men først må jeg videre, jeg klarer ikke å bli stående i klyngene mer enn et par minutter av gangen, ravende fra gruppe til gruppe sanker jeg bruddstykker av samtaler, biter av sagn, crescendoer i røverhistorier og punchliner i anekdoter, så kaster jeg meg inn i Bind deg en blomsterkrans, etterpå skråler jeg drikkevisen hvis tekst går trallala lalala-øl! på melodi av Sæveruds Rondo amoroso.

The regular vocalists would sometimes be augmented by singers such as Sinéad O'Connor and Annalise [sic] Drecker. Annalise really had character: she was very pretty, but a bit of a tomboy. Her dad was one of Norway's top football coaches. She did the ‘Becoming More Like God’ video with me. I have done a handful of videos over the years, but that one is my favourite; it was directed by Peter Christopherson.

Over the years Metal Box has come to be referred to, largely by your bog-standard, dim-witted thirty-something music journalist, as a dark and morbid impenetrable classic. You always get the impression that most of these people who spout on about Metal Box have never really listened to it. (In a way, it reminds me of James Joyce's Ulysses, insofar as it's discussed far more than it is actually read.)

Of course, I have to thank Sid [Vicious] for my stage name. He was drunk and slurred my name [John Wardle] into ‘Jah Wobble’. The ‘Jah’ part was perfect, of course, because I was such a big reggae aficionado. As soon as he said it I said, ‘I'm keeping that!’ I thought that it was perfect: It stood out and I knew that people would never forget it.

Later, over coffee, we got onto the subject of elderly parents. Janet's mother is eighty-nine and is in excellent physical and mental health. “Unlike my friend Phil's mother,” she said. “This was a woman who never missed a church service, who was an absolute pillar of her community. Then she got dementia and became a different person.” She poured me more coffee. “The last time Phil saw her, she leaned over in her wheelchair and at the top of her voice said, ‘Hitler wants my pussy.’”