Bokelskere.no

– Me stengjer denne dagen inne. Låser han inn i oss sjølv. Som om han aldri har vore. Høyrer du? Me låser dagen inn. Opnar han aldri att.

Paul hadde allerede pakket den lille reisevesken sin for Stavanger. Han gikk bort til soveværelset, tente lys og la enda noen flere plagg ned i vesken, som alt sammen, i likhet med hele garderoben hans, best kunne omskrives med det i hans øyne behagelig antikverte begrepet nineties normcore.

Like etter fulgte en restaurant på Færøyene, satt opp av planker, som spesialiserte seg på bærekraftig mat, med bare et eneste bord for seks personer, bare én akseptert reservasjon pr. kveld og med bare én rett på menyen som besto av sammenrasket mose og av vindråtnet illeluktende torsk.

I dette magasinet hadde det alltid vært snakk om det eksklusive. Det siste ditt, det eneste datt. I de første årene hadde magasinet Küki ennå betraktet den modernistiske, skandinaviske reduksjonen som nødvendig, i de kommende årene fulgte så bærekraft og strengt gjenbruk og asketisk avkall, og i dag gikk fotodelene og artiklene omsider inn for en mild, lett forskrudd, antikapitalistisk metafysikk.

Billy Bragg's version of ‘Internationale’ rang out. As Flick reached into her bag, Robin realised that this was Flick's ringtone.

Systematic lying to the whole world can be safely carried out only under the conditions of totalitarian rule, where the fictitious quality of everyday reality makes propaganda largely superfluous. In their prepower stage the movements can never afford to hide their true goals to the same degree – after all, they are meant to inspire mass organizations. But, given the possibility to exterminate Jews like bedbugs, it is no longer necessary to propagate that Jews are bedbugs; given the power to teach a whole nation the history of the Russian Revolution without mentioning the name of Trotsky, there is no further need for propaganda against Trotsky.

Totalitarian movements are mass organizations of atomized, isolated individuals.

These figures are taken from Victor Kravchenko's book I Chose Freedom: The Personal and Political Life of a Soviet Official, New York, 2946, pp. 278 and 303. This is of course a highly questionable source. But since in the case of Soviet Russia we basically have nothing but questionable sources to resort to – meaning that we have to rely altogether on news stories, reports and evaluations of one kind or another – all we can do is use whatever information at least appears to have a high degree of probability. Some historians seem to think that the opposite method – namely, to use exclusively whatever material is furnished by the Russian government – is more reliable, but this is not the case. It is precisely the official material that is nothing but propaganda. [Fotnote 29]

Whereas anti-Jewish sentiments were widespread among the educated classes of Europe throughout the nineteenth century, antisemitism as an ideology remained, with very few exceptions, the prerogative of crackpots in general and the lunatic fringe in particular.

Har man minste aning om det godas idé bedyrar man till exempel att det enda man gjorde under Islamska statens skräckvälde var att köra ambulans. Man känner på sig att det är bättre än at delta i halshuggning.

Förfarandet leder till det numera vanliga påståendet att ”ord dödar”. Men ord dödar inte. Om vi emellertid tror det tvingas vi kontrollera alla yttranden, eftersom vi givetvis inte kan gå omkring och döda varandra.

Att säga att det nyfödda barnet får sitt kön när omgivningen uttalar at barnet är en pojke eller en flicka, som språkfilosofen Judith Butler hävdat, är att förfalska verkligheten och försöka sudda ut gränsen mellan materia icke-materia.

Om kön är en tom kategori samtidigt som det går at känna vilket man tillhör, har man gått in i mystiken. Där ska staten och dess lagar inte vara.

«Du har mange fordommer, du, Lunde. Men det er greit, det. Jeg hadde aldri gjetta at du var postrock-typen, du heller. Sist du styrte musikken nede på stadion, spilte du Whitney Houston i pausen, så vidt jeg kan huske. Det oser ikke av intellektuell rebell.»
«Postrocken, det er den nye gubberocken, det», sa jeg.

«Vi snakka om demokrati på skolen. Og så nevnte læreren hun dama til ministeren. Hun som tente på bilen sin og skreiv rasisit på veggen. Jeg bare tenkte at ...»
«Har du virkelig tatt en Bertheussen på meg», sa jeg.

Hyperpop was a shorthand for a post-SOPHIE, post-PC Music internet aesthetic, a more queer and trans alternative to mainstream experimental electronic music culture, often with pitch-shifted vocals, drawing influence from vaporware, nightcore, chiptune, J-pop, y2k pop, hip-hop, and all sorts of dance music.

The suggestion that the business of pop music, mood-enhancing background sounds, and independent art-making ought to all live on the same platform, under the same tools of engagement, is a recipe for everything being flattened out into one ceaseless chill-out stream.

«Apple Music, Amazon, these aren't our competitors. Our only competitor is silence.» (Daniel Ek, Spotify)

Hva Bjørn Bjørnson angår, den store nordmannens sønn, så var han virkelig «rasende morsom», slik han selv pleide å si om sine egne historier. Og s'en i «rasende» uttalte han meget skarpt på en snurrig, utenlandsk måte. Vi satte den største pris på ham, på grunn av hans norske aksent, hans prektige, snehvite hårmanke og hans utallige anekdoter om Henrik Ibsen, Edvard Grieg og den nordiske Olympen. Han var en kåsør i den store gamle stil, en type som var i ferd med å dø ut, akkurat som vikingene.

The idea of doing anything once I got out of the twelfth grade — provided I could even get out since my spelling was impervious to tradition — besides just lying on the beach seemed too much to ask.