Bokelskere.no

Norsk utgave: Bassani, Giorgio: ''Den tapte have''. Utg. Gyldendal. Oslo 1965.

Artig om hverdagskunsten blant «vanlige folk.»

Christensen tar for seg bilder folk flest hadde på stueveggen — iallfall i tidligere tider. De masseproduserte trykkene bygde ofte på kjente kunstverk som Leonardos «Nattverden» og andre. Seinere i boka tar han for seg hvordan «Elg i solnedgang» har inspirert noen av dagens kunstnere. Forfatteren er også flink til å fortelle om hvordan hans egne synspunkter har endret seg. Artig, men også velinformert.

Mannlig melankoli

Tønseths melankolske skrivestil i disse fem novellene kan man lett kjenne igjen fra hans tre romaner om kommunisten Hilmar Iversen. Igjen dreier det seg om menn som tilsynelatende har kommet inn på et sidespor i livet. De har beholdt evnen til å observere og reflektere, men kanskje uten å delta så mye. Typisk er ungdommen som drar til Spania i 1937 for å slåss for Republikken, men blir torpedert og må reise hjem uten å ha vært i kamp. Det er likevel en sterk fortelling med en overraskende slutt. Kanskje ikke rart at melankoliens diktere Beaudelaire og Thomas Mann (Døden i Venedig) begge blir grundig sitert.

Jeg følger deg langt på vei når det gjelder Violets handlemåter på slutten av boken. Det blir både en flukt og en frigjøring slik jeg ser det.

Boka har et klart antirasistisk budskap, men likevel hører vi lite til hva de svarte karakterene sier, tenker og føler. Kanskje fordi Oates avstår fra å uttale seg på deres vegne? Skal vi sette oss inn i hvordan svarte amerikanere opplever verden, må vi gå til litteraturen skrevet av dem selv.

Kritikken som Oates retter mot kirken knytter seg spesielt til hendingen der Violet prøver å ta opp sitt vanskelige forhold til brødrene under et skriftemål med den lokale presten. Etter at han nekter å høre på henne, bryter hun med sin katolske overbevisning.

Violets avlat i form av anonyme pengegaver til familien Johnson synes jeg er problematisk. Det er på den ene siden et sympatisk trekk, men kan også ses som et utslag av den paternalistiske familietradisjonen som trass i alt også Violet har fått innprentet. Det er karakteristisk at hun aldri får kontakt med denne svarte familien selv på slutten av boka.

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i romaner av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Hvem er egentlig armenerne? Det er folkeslaget og dets historie som forfatteren tar for seg i denne reiseboka. Tittelen kunne like gjerne vært «Armenerne» eller «Reisen til Armenia» fordi dagens armenske stat utgjør ikke noe hovedtema. I likhet med jødene ble armenerne fordrevet fra sine opprinnelige bosteder, særlig i dagens Tyrkia. Marsden oppsøker både overlevende og deres etterkommere i «diasporaen» i Midt-Østen og Balkan før han omsider kommer seg til et Armenia som er i ferd med å løsrive seg fra Sovjetunionen.

Samtidig er boka en klassisk reisebeskrivelse i en verden som har forandret seg radikalt siden 1990. Ikke minst forunderlig kan han gjennomføre en fredelig togreise på kryss og tvers i Syria til byer som i dag er fullstendig rasert etter borgerkrigen.

Marsden skriver godt og velinformert.

Som i Svart vann som jeg leste nylig, fant jeg mange gjentakelser. Likevel dreier det seg gjerne om at Violet nyanserer, reviderer eller supplerer sin egen historie.

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i en roman av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Fantastisk hvordan forfatteren suger leseren inn i historien med dulgte antydninger om kalamitetene som er underveis. Fikk lest 50 sider på flyreisen til Spania.

«Beste bok» — ettertanker.

Det mest inspirerende med å komme fram til valget av beste bok var som Marit nevner den store mengden og bredden i forslagene som deltakerne bidro med. Denne nettsiden har en kjerne av lesere som følger godt med og lar seg begeistre av bøkene de leser. Å velge en kortliste med 5-6 bøker på grunnlag av over hundre kandidater, ble nødvendigvis pinefullt. Få kunne regne med å få sin egen favoritt på den endelige kortlista.

Likefullt viser den endelige lista betydelig bredde i tid og rom med to titler utenfra Europa. Interessant nok har vår liste bare én bok til felles med de fem beste fra New York Times' tilsvarende avstemning publisert 28.12.21: Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez.

Årets resultat skiller seg dessuten markant fra de Harry Potter-dominerte favorittlistene fra de tidlige årene til Bokelskere.no.

Kortere kan det vel knapt sies?

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars 2022 ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.

Førsteutgaven fra 1935 åpner med et nyttig, men også rasende forord av Jacob S. Worm-Müller. Han beskriver ottomanernes / ungtyrkernes overgrep 1915 mot armenerne som et fokemord. Han påpeker også det dokumentariske grunnlaget for Werfels roman.

Romanen vektlegger perspektivet til en velstående armener utdannet i Frankrike og gift fransk. I tillegg er han tyrkisk offiser og har lederegenskaper som gir hans trosfeller mot til å gjøre motstand når deportasjonsordrene kommer til en landsby litt nord for dagens Syria.

Werfels roman er spennende, sjokkerende og velmenende, men stykkevis nokså langdryg. Boka gir godt grunnlag for å forstå bitterheten mellom armenere og tyrkere den dag i dag. (Omtalen er basert på den første av tre bøker).

📚Bli gjerne med på siste runde i valget av beste bok.📕
Frist tirsdag 15. mars.

📚Bli gjerne med på siste runde i valget av beste bok.📕
Frist tirsdag 15. mars.