Eg kjende på kroppen at vi no nærma oss byane der framme, dei nesten tomme morgongatane, tankane som sakte tok til å formast, bussane som tok til å gå, surklinga frå kaffitraktarene. (Frå «Historia»).
Dekket var flatt som ein Chat Noir-revy.
då eg plukka årets første løvetann og sprang gledesstrålande inn til mor mi med han og ho sa at det berre var ugras. (Frå «Minnebok»).
Folk som innbiller seg at de liker å reise mye og langt, er hedonistiske eskapister. De er på flukt fra seg selv, til tross for at de alltid vil hevde at det å reise gjør at de blir konfrontert med seg selv.
Fabelaktig om Homers Odysseen.
Ved en rekke gode grep vever Mendelsohn sammen selvbiografi, litteraturanalyse og reisebeskrivelse i en svært lesbar og medrivende tekst. Utgangspunktet er forfatterens kurs om Odysseen for førsteårs collegestudenter. I siste øyeblikk melder faren hans, nesten åtti år gammel, seg som student til dette kurset. Forholdet melllom far, lærer og studenter utgjør den røde tråden i boka, samtidig som vi får en solid innføring i hva Odysseen egentlig handlier om, kapittel for kapittel. Men boka gjengir også fortellingen om hvordan en sønn får ny kontakt og forståelse for sin einstøing av en far, særlig under båtreisen som de to tar sammen i Odyvses farvann utenfor dagens Tyrkia og Hellas.
Oversettelsen virker litt tung innledningsvis, men flyter etterhvert svært godt.
Men dette er det tjueførste århundret. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen skulle trenge å ta bevisst avstand fra alle tekniske muligheter som han har til rådighet, for å lage kunst, og gi seg til å finne opp alle greiene sine på forhånd som en annen huleboer. Brødrene Lumiere ville ha myrdet for de kameraene som i våre dager er plassert i hver bidige telefon. Men sannsynligvis er det akkurat det som er poenget: at i våre dager kan alle filme. For å kunne føle seg som kunstner og kunne profilere seg som kunstner vil han av lengsel etter den tiden da filmskapere fortsatt var kunstnere, bort fra de midlene som gjør det mulig at enhver er kunstner. Det er nostalgi for eksklusivitet
Politisk satire utgått på dato.
President George W. Bush og den andre Irak-krigen tidlig på 2000-tallet inngår i skyteskiven for Bakers satiriske dialoger. I ettertid virker de dessverre hverken særlig engasjerende eller morsomme.
Baker kjenner jeg ellers som forfatter av en rekke friske, vittige bøker om sosiale relasjoner.
Populære bøker siden 1922.
Artig å få innblikk i ditt liv som leser, Einonie. Det at slike lister vekker gode minner, virker som det beste ved dem. Hyggelig dessuten at andre deler noen av ens egne positive vurderinger av bøker en selv har lest.
Ellers viser vel lista at det finnes en mengde populære bøker fra tidligere år som fortsatt er vel verdt å lese. Denne lista er jo som andre har påpekt allerede en blanding av popularitetsindeks og redaksjonelt skjønn. Ellers hadde vel lista bare bestått av Stephen King. Dessuten har hvert enkelt år bare blitt tildelt én enkelt bok. Dermed har nok en del forfattere kommet med på lista med en av sine mindre kjente bøker.
Som motvekt mot de amerikansk-dominerte listene finnes det en rekke europeiske alternativer. Få har riktignok gått så langt som Danmark, der Kulturministeriet 2006 sponset en offisiell Kulturkanon som lister 12 bokverk som alle dansker bør kjenne til. Liknende initiativ i Norge har hittil blitt kvalt i fødselen.
Takk for reflektert svar. Som kjent har pater Pollestad levd et turbulent liv. Det framgår også av bøkene hans med titler som Anklaget (2011) og Tre muntre herrer i Roma (2009). Jeg lurer jo på om han ville skrive en helgenbiografi (hagiografi) om den lidende Thérèse i dag eller om han har gjort seg noen dypere tanker over hennes triste skjebne.
Det er jo påfallende at pater Pollestad kan skrive en slik bok. Han tilhører jo ikke selv en orden som hyller lidelsen. Selv opplever jeg ham som levemann og festmenneske. Den franske forfatteren Balzac har et langt krassere syn på klosterlivets virkning på kvinner, noe han gir en tydelig beskrivelse av i den korte romanen Hertuginnen av Langeais. Hos ham er kvinners klosterliv en form for langsom død.
«Hvis du vil, kan jeg i hver eneste av bøkene mine vise deg de gode passasjene som jeg kan takke en god calvados for», sa [Joseph Roth] til Soma Morgenstern. Dessverre hadde han ikke bøkene med seg akkurat da.
Taushet og kjærlighet i møtet med døden
Ørstaviks knappe, presise skrivemåte framhever intensiteten i denne sterkt personlige romanen. I møtet med virkeligheten – i dette tilfellet ektemannens uhelbredelige kreftsykdom – slås selv en forfatter med taushet. At han har kort tid igjen blir aldri et samtaletema dem i mellom. Først etter lang tid får hun energi nok til å notere sine egne følelser og reaksjoner.
Det er ikke sånn i Milano. Det er ikke som nordmenn med Italia-dilla tror, at det er rødrutete dolce vita hele tiden. Det er bare ikke sånn. I Milano er det hardt, knallhardt [ . . . ].
Inför vad som verkligen, i livet, händer mig drabbas jag av tystnad. Tystnad! Stoppskylt — zongräns! (Sitert etter Birgitta Trotzig).
Forfattere i en krisetid like før katastrofen
Wow! En så godt som perfekt bok om forfattere på randen av katastrofen. En gruppe tyskspråklige forfattere møtes sommeren 1936 i den belgiske badebyen Oostende, ikke så mye for å bade, men for å skrive og diskutere. Bøkene deres er allerede forbudt i Hitler-Tyskland. Weidermann tar særlig for seg de to mest kjente forfatterne: Joseph Roth og Stefan Zweig, begge jødiske skribenter fra det tidligere Østerrike-Ungarn. De to har et svært tett forhold som går fram av brevvekslingen mellom dem. De samarbeider og krangler, men Roth er avhengig av Zweig for praktisk og økonomisk hjelp.
Forfatterne i Oostende spres for alle vinder etter sommeren 1936. Flere dør tidlig. Roth i Paris 1939, Zweig i Brasil 1942. Bøkene deres leses fortsatt.
Brevvekslingen mellom Roth og Zweig finnes samlet i Joseph Roth: a life in letters, redigert av Michael Hofmann.
Den norske oversettelsen flyter stort sett bra, men hva menes med «funksjonsbygg»? Skal det være funkis? Boka har to ulike undertitler. På tittelsiden står det «Sommeren før mørket falt.» På omslaget og bokryggen er tittelen utvidet til: «Stefan Zweig og Joseph Roth sommeren før mørket falt.» Uansett, boka er et funn for lesere av de to forfatterne.
Det er jo derfor man blir forfatter, for å skue en annen verden, ønske seg en annen verden, skissere en verden som er annerledes enn den faktisk er eller noen gang kommer til å bli.
De er som skapt for hverandre. To menn i fritt fall som en stakket stund kan klamre seg til hverandre. (Om Joseph Roth og Stefan Zweig 1936).
Populære bøker siden 1922.
Da har du lest flere enn meg. Selv kom jeg til 19 leste bøker blant de 100; i tillegg kommer skuespillene som jeg har sett oppført. Gatsby og The Sun Also Rises sto på pensumlisten min i amerikansk litteratur i sin tid. Men jeg må innrømme at flere av forfatterne og titlene her er ganske ukjente for meg.
Noen titler finner vi riktignok igjen blant norske leseres favoritter: Camus: Den fremmede, Marquez: Hundre års ensomhet og Woolf: Til fyret. Se bokelskeres forslag til beste bok
Her er enda en amerikansk liste over «tidenes beste bøker» slik leserne ser det. Lista omfatter én bok for hvert at de siste hundre årene. Engelskspråklige romaner dominerer naturlig nok, men bøker fra andre språkområder dukker likevel opp her og der. Noen skuespill — og én kokebok! — er også med: 100 Years of Popular Books. Hvor mange har du selv et forhold til?
Ungt par utfordres av borgerkrig i Spania og statskupp i Chile
Leseverdig historisk roman fra Isabel Allende. En kjærlighetshistorie som utvikler seg langsomt utgjør den røde tråden i boka. Men hovedpersonene Roser og Víctor preges først og fremst av malstrømmen av politiske begivenheter fra borgerkrigen i Spania 1936-39 til militærkuppet i Chile på 1970-tallet. Alt dette er godt fortalt, men på bekostning av karakterutviklingen. Først på slutten av boka, når politikken har stilnet av, får vi et inngående, psykologisk portrett av den ene av hovedpersonene, overleveren Víctor.
I romanen opptrer også historiske personligheter som dikteren Pablo Neruda og politikeren Salvador Allende. Den siste beundres for sin progressive politikk, men kritiseres for det økonomiske kaoset han førte Chile inn i på begynnelsen av 1970-tallet.
Oversettelsen fra spansk flyter bra. Det eneste jeg stusset på var at den franske byen Perpignan har beholdt stavemåten Perpiñán. Boka er månedens utvalgte i min amerikanske bokklubb.