Bokelskere.no

Forsøk på å forby bøker i skolebiblioteket er først og fremst et fenomen i USAs sørstater. Begrunnelsene er gjerne forbundet med kontroverser knyttet til rase, kjønn og «kristne» verdier. Se her for en mer omfattende liste og diskusjon om hvem som står bak initiativene i Virginia.

Har du sans for serieromaner vil jeg anbefale Patrick Melrose-serien til Edward St Aubyn. Den er skarp skildring av britisk øvre middelklasse. Samtidig er den en tildels skremmende, innsiktsfull karakterstudie av en sympatisk hovedperson og hans dysfunksjonelle familie.

Ja, Kafka kjente jo byråkratiet fra jobben sin i et forsikringsselskap. Sånn sett handler Prosessen om hva byråkratiet på det verste kan utsette folk for. Her kan man føye til Koestlers Mørke midt på dagen (Stalins NKVD) og Joseph Hellers Catch 22 (det amerikanske forsvaret). Vi kan også ta med Solsjenitsyn her. Felles for alle disse romanene er at de er sett fra ofrenes side.

Høyaktuelt om dagliglivet i USAs kongress.

Kamp om lederverv
Spenningen i denne boka knytter seg til republikanernes valg annethvert år av partileder i Representantenes Hus. Har partiet flertallet blir partilederen automatisk forsamlingens ordstyrer, speaker, med mye makt til å fordele verv, valgkampmidler og styre dagsorden. Forfatteren var stabssjef 2012-18 for den nyvalgte representanten Thomas Massie fra den konservative midtveststaten Kentucky. Det skal fort vise seg at Massie ligger et hakk til høyre for de fleste av sine partifeller. Lojale Hans Høeg følger ham politisk og praktisk i tykt og tynt. Mye av den politiske energien går ut på å få bukt med maktkonsentrasjonen som partiledelsen står for. Her er framstillingen høyaktuell og gir et godt bidrag til å forstå årets langtrukne, dramatiske valg av Kevin McCarthy som partileder og speaker.

Nybegynnere
Høegh framstiller Massie og seg selv som fullstendige noviser i det de ankommer Washington ved årskiftet 2012-13. Hele 120 sider brukes til å beskrive den første måneden. Her kommer dilemmaene trillende. På den ene side vil Massie stå fram som den mest uavhengige representanten av dem alle. På den annen side kreves det en omfattende og krevende innsats for å passe inn og overleve som kongressmedlem. Mye av dette arbeidet virker rett og slett slitsomt og døgnfluepreget, men gir også innblikk i en kultur som er fremmed selv for dem som følger tett på amerikansk politikk.

Interessegrupper med makt
Boka gir en inngående kritikk av det amerikanske lobby-systemet, som Høegh mener bidrar til institusjonalisert korrupsjon der sterke interessegrupper undergraver representantenes valgløfter. Norske lesere vil nok ellers ha problemer med å følge Massie og Høegh på områder hvor de står for en isolasjonistisk og radikal høyrepoltikk. De motsetter seg støtte til Israel og Ukraina. De mener at USAs føderale myndighetsområde bør begrenses til samferdsel, forsvar, pengesystemt og interessant nok: patenter (som de begge som sivilingeniører eier flere av selv).

Direkte språkform med mangler
Språket i denne boka er ujevnt. Av og til virker det som om den norske teksten er blitt til gjennom Google oversetter, f.eks. uttrykket «vår daglige kamp for overlevelse» i stedet for kampen for å overleve. Ofte brukes engelskspråklige begreper som «primary» hvor det alt finnes innarbeidete norske ord som primærvalg eller nominasjonsvalg.

Mye av sjarmen ved boka ligger i den direkte formen. Her er det absolutt ingen henvisninger til den omfattende journalistiske og faglige litteraturen som allerede finnes om Kongressen. Sånt sett gir boka et friskt og underholdende innblikk, men jeg savner oversiktsbildet som vi også trenger om vi skal forstå amerikansk politikk.

The Reading List er for lesere som spør seg hvor de skal begynne.

I det lokale biblioteket i en London-bydel dukker det opp en håndskrevet bokliste med overskriften: «Just in case you need it.» Den får etterhvert en hovedrolle i romanen til Sara Nisha Adams: The Reading List.. Her er det stort sett lagt vekt på de norske utgavene.

Geelmuydens bok knytter an til listen min Byråkrati, mennesker og litteratur. Forøvrig takk for tipset om fortellingen til Kristian Elster d.y.

Vilt underholdende roman om arbeidsforholdene i en Oslo-bedrift omkring 1940. Mye er ren farse, men forfatteren har også et godt blikk for karakteristiske problemer og konflikter på arbeidsplassen. Selv om boka kom ut alt i 1942, hadde jeg ikke problemer med å kjenne meg igjen fra egne arbeidsplasser i nyere tid.

Dagens oppsiktsvekkende strid om ledervervet (speaker-stillingen) blant republikanerne i den amerikanske Kongressen er ikke ny. Hans Høeg forteller om et tilsvarende «opprør» i 2013 blant en gruppe høyreradikale representanter. Da led de et klart nederlag, men i 2023 er denne gruppen tydeligvis blitt større og sterkere. (5.1.2023).

En av de mest aktuelle forfatterne for tiden er nobelprisvinneren 2022, Annie Ernaux. Jeg har alt lest én av hennes engasjerende bøker, Hendelsen, men velger å foreslå en annen: Årene, utgitt på norsk 2020. Fra vaskeseddelen heter det at «Med Årene skaper Ernaux en helt ny form for selvbiografisk tekst.» Boka er på overkommelige 249 sider.

En innvending kan være at flere i gruppa alt har lest den nylig. Et alternativ kan derfor være Yann Martel: Historien om Pi, men det må det være opp til noen andre å foreslå.

Unødvendige? Ja, fra eksemplene du gir, virker denne boka omtrent uleselig. Det er jo ikke bare ordvalget, men også setningsbygningen som gjør det umulig å gripe fatt i hva forfatteren egentlig vil si oss. Også andre bokelskere har påpekt dette. Ord som korrelert og kausalitet hører ellers hjemme i lærebøker i forskningsmetode. Kagge forlag og dets konsulenter burde ha gjort en bedre jobb med manuskriptet.

Denne rammeromanen femner om 25 soger som alle er knytt til buarane i ein stor bygard i industristaden Odda. Tidsrammen strekk seg over eit heilt år som inkluderer båe jula og nyttårshelga. Eit gjennomgåande tema er mannen sitt strevsame liv. Somme menn har originale, men litt for fikse løysingar på krava dei møter i livet. Kontrasten finn vi i gjennomsnittsnordmannen Harry Lund, men han ter seg ikkje heilt som ein vanleg mann når det kjem til stykket.

Sjølv om kvar episode er kort, klarer Grytten å gjere fleire av dei spanande og medrivande, medan andre historier har meir preg av satire grensande til sarkasme. Slutthistoria «Jetlag» om datteren som kjem på vitjing heim til foreldra frå New York er ei kjenslevar og god avrunding på boka.

Boka er òg eit tidsbilete frå 1990-tallet der det vert røykt mykje, fasttelefonen er framleis i bruk og drikkevanene i form av øl og brennevin enno ikkje er prega av raudvinskulturen frå Briskeby i Oslo.

Alt i alt ei høgst leseverdig og underhaldande bok.

Redaktøren har i årets utgave framhevet temaet kirkeklokker slik vi finner dem i historien, litteraturen og kunsten. De fleste av tekstene er korte og poengterte. Illustrasjonene er som tidligere superbe.

Min første moderne islandske roman var en strålende opplevelse. Romanen er på samme tid en surrealistisk og øm fortelling. Stefanssons sprudlende språk og stil virker fritt for klisjeer. Vi følger to forskjellige livsløp, fortellerens «jeg» som sjuåring i Reykjavik og en annen historie om oldefarens forunderlige liv.

På slutten av romanen knyttes de to beretningene om jeg-personen og hans oldefar sammen i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å hvile på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.

Felleslesning i Lesesirkel 2021.

Fascinerende historieskriving.

Bevor og Cooper viser sansen for de store linjene i historien, men i denne boka om Frankrike fra frigjøringen 1944 til årsskiftet 1949/50 får vi også detaljene. Det innebærer fyldige portretter av enkeltpersoner sammen med en rekke gode historier og anekdoter. Disse bygger igjen på samtidige dagbøker, brev og rapporter og ikke minst memoarer skrevet av britiske og amerikanske diplomater. Et anglo-amerikansk perspektiv preger i det hele tatt framstillingen.

Økonomiske og politiske kriser.
For Frankrike følges frigjøringen av en økonomisk krise som forsterkes av til tider voldelige politiske motsetninger. Tre fløyer sloss om makten: Gaullistene på høyre fløy, kommunistene til venstre og alliansen av demokratiske sosialister og reformorienterte katolikker i midten. de Gaulle leder overgangsregjeringen, men gir fra seg makten allerede i 1945. Kommunistene deltar videre i en ny koalisjonsregjering inntil Stalins politikk i Øst-Europa til slutt tvinger dem ut noen år seinere. Deretter domineres fransk politikk av moderate vestlig-orienterte partier fram til 1958 da de Gaulle igjen kommer til makten.

Kunst og politikk
Men Bevor og Cooper favner om så mye mere! Særlig de intellektuelle med Jean-Paul Sartre i spissen får mye plass, mens Simone de Beauvoir overraskende framstår som en stivnakket kommunist. Med nåtidas (norske) øyne tar franske forfattere og andre kunstnere en forbausende stor plass i samfunnsutviklingen, men også motekonger som Christian Dior blander seg med stor selvfølge med diplomater, kunstnere og politikere.

Tidene skifter.
Levekårene i Frankrike etter 1945 preges av mye elendighet inntil den positive effekten av den amerikanske Marshall-hjelpen ble tydelig i 1949. Da startet også det franske initiativet, Schuman-planen, som først ledet til den europeiske kull- og stålunionen av 1950 og deretter banet veien for Romatraktaten i 1956.

Boka er også beretningen om Frankrikes problematiske forhold til datidas stormakter: USA, Storbritannia og Sovjetunionen.

Stjernenes knitring.
På slutten av romanen sammenknyttes de to parallelle beretningene om fortellerens (hovedpersonens) gutteår og om hans oldefar i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å bygge på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.