Bokelskere.no

Ja, men nå hører jeg han har greid å skrive ei bok til likevel? Kanskje det ikke var skikkelig alzheimer?

Ja, veldig! Takk skal du ha. Takk til begge to. Eller tre, var det da...

Jeg fikk alltid følelsen av at alle andre jenter bodde på Oslo vest... Og at disse jentene var Perfekte og Ukyssede.

Dette virket som en slags Bygdenorges Sue Grafton eller Janet Evanovic. Men med den mannlige vinklingen til Gunnar Stålesen, men ikke så bra.

Det ble for plumpt og for billige poenger for meg. Og jeg er fra ei LITA bygd, men jeg syntes ikke jeg kjente meg igjen, heller. Nei, sorry...

Det hørtes lurt ut, men jeg finner ikke ut hvordan jeg legger til det emneordet. Å søke på emneord, fant jeg derimot, men det var altså legge inn... Jeg går ut fra at det står forklart et eller annet sted, men nå har jeg lett sånn, kan du fortelle meg det?

Jeg ser så mange interessante bøker her inne, men så er det ikke alltid jeg husker dem alle sammen til siden. Er det en funksjon her inne for å huske bøker man vil bla litt i på biblioteket eller i bokhandelen? Jeg ser at jeg kan legge de bøkene en vil kikke på inn som "skal lese" og så kan man jo bare slette alle de uaktuelle igjen, men finnes det en bedre måte?

Åh, det gjorde jeg alltid før med nye bøker, og det ga en veldig god forventningsfølelse. Jeg tror vanen glapp et sted da ungene var små... Kanskje jeg skulle begynne igjen?

Det er for meg selv, ikke andre at jeg godt kunne tenke meg å se når jeg tok ut ei bok og småleste i den. Jeg tenker ikke på det som skryt, men ofte har jeg hatt nytte av å kunne tidsfeste når jeg har lest ei bok. ( Var det før eller etter Den Store Erkjennelsen om/ Beslutningen om ... osv) Jeg har i mange år oftest skrevet foran i boka når jeg leste den. Nå hjelper bokelsereprofilen meg med å se dette. Men, OK, jeg for min del kan jo fortsette å notere foran i boka med blyant hvis dette ikke er et utbredt behov.

Sent i November av Tove Janson.

Jeg var 18 år og på leit etter en tilhørighet med noe som skulle hjelpe meg til å finne Den jeg egentlig var. Men mens jeg ventet på den tilhørigheten, gikk jeg på biblioteket for å prøve å finne bøker som kunne vise meg mer av verden og meg selv. Midt i de voksne romanene så jeg en mummitrollbok. "Trollmannens hatt" var den første boka jeg eide selv, men denne boka het "Sent i november". En filifjonke strefet av sted på omslaget. Selv om jeg trodde boka var satt i hylla for voksne ved en feil, lånte jeg den med meg hjem, for - atten år og nesten voksen eller ikke, av og til var det hyggelig med et koselig friminutt fra alle bøker som skulle hjelpe meg til å bli så intellektuell at jeg kunne få plass blant andre intellektuelle der jeg nok ville falle til ro og bli Lykkelig.

Boka skulle nok stå i voksenavdelingen.

Den fortalte om den gamle mannen Onkelsulliken som hadde bestemt seg for å glemme hvem han var, Filifjonka som skulle slutte å gjøre rent og bli like bekymringsløs som mummimamma, homsen Tofte som ville finne Mammaen og Hemulen som håpet Mummipappa kunne lære han å seile og overvinne skrekken for å dra ut på sjøen. Pluss noen tilsvarende småkryp som ikke fant seg helt til rette med tilværelsen. Alle hadde forlatt et liv de var misfornøyd med og dro til Mummihuset for å gli inn i mummifamiliens lykkelige liv. Men de kommer til tomt hus, og så må de klare seg selv.

Og attenåringen skjønte at ingen andre kan gi deg det livet som er egentlig ditt. Du må bli den du skal være helt selv.

Jeg skjønner nå at i litterær sammenheng betyr metafor oftest noe annet enn det jeg mente, at en fortelling kan være en metafor for en annen. Og - ja, språket ditt er velsignet fritt for disse skrekkelige metaforene!

Ellers er det rart å diskutere boka når forfatteren selv er med på forumet, og jeg tenkte meg nøye om. Men så kom jeg til at du fortjener vel at vi kan prate om denne boka og gi den fokus som andre bøker, og at jeg som med en hver annen bok kan nevne både det jeg ikke likte og at jeg likte boka likevel.

Kanskje det er en definisjonssak. Jeg definerte en hendelse som speiles i en annen hendelse som en metafor. Kanskje det ikke er riktig bruk av ordet?

Dette er et vanskelig tema, mye luftig er sagt om emnet og jeg tror dessuten det for mange forfattere er fristende å legge til litt selververvet livsvisdom i tillegg når man først er ute og skriver bok. Men det betyr at ikke alt er Reiki som man leser om i disse bøkene.

Så langt jeg kan vurdere, har Lena Johansson gjort mindre av dette enn andre jeg har lest. Men hun, eller det hun representerer har likevel gått litt i den fella som er så lett å gå i: troen på at man bare tror nok og vil nok så blir man friskere, og gjør man ikke det, så er det noe galt med en selv. Men siden dette er så liten del av boka, er min ringe vurdering at den er den greieste boka om dette emnet.

På meg virker det som om han prøver å gjøre tre ting på en gang: 1 Skrive en roman med tøys og overdrivelser som effekt 2 Et angrep på svakheter i helsetjenesten 3 Bevise at en som har en ervervet hjerneskade kan skrive en roman.

Det siste (3) opprører meg, for det trengs det ikke noe bevis for. Man blir ikke dum og ikke nødvendigvis uten evne til å skrive selv om man pådrar seg en hjerneskade. Men det er en utbredt myte som boka kan komme til å spre videre, siden han hevder at: Han har skrevet en bok, altså kan ikke hjernen være skadet.

Å kritisere svakheter ved noe, har en skjønnlitterær forfatter en unik mulighet til, men når han samtidig blander inn tøys og tull som effekt, kommer ikke det reelle tøvet fram i lyset.

Hans definison på DRG likte jeg svært godt!

Ja, og i dag tok jeg ei lita økt og la inn litt bøker av de som bare står der pent i hylla si. Har kommet til Kielland og koste meg med ei av novellene hans i boka mens den var ute av hylla. Har jeg da lest boka enda en gang? Nei. Men jeg har da vitterlig lest i boka i år. Det hadde vært greit vært et valg for slikt.

Skulle forresten gjerne hatt muligheten for å velge f.eks. "jeg vet jeg har lest denne, men om det var i 81 eller 87, det husker jeg ikke, vet bare at jeg hadde barselspermisjon." Nåja. Mindre spesifikt enn som så, da... Men at året er anslått. Men har jeg glemt å notere leseår foran i boka, bare gjetter jeg og setter årstall.

Jeg kikket litt i den i en bokhandel i dag og var alt da på griner'n, men jeg skal nok lese den. Til slutt. Vi har alle mennesker rundt oss som har det vondt og som vi ikke ser. Kanskje er det disse som er nær oss vi aller mest skylder å lese boka, i hvertfall hvis den lærer oss noe om hva som skjer når man ikke ser det en skulle sett.

boka var mest hylende morsom i begynnelsen, etter hver kom det litt alvor inn, og det var i grunnenen greit, hvor lenge kan en holde ut hysterisk humor? Boka beskriver en overbeskyttende mor i et miljø ( i USA) der alle prøver å overgå hverandre i å stimulere sine barn så de skal komme inn på de beste privatskolene. Hele boka er en karikatur, men både curlingforeldre og oss vanlige kontrollfreaker kan humre av noen som i hvert fall er verre enn oss selv.

Jeg likte kanskje best at det var så mye beskrivelse av hva de tenkte, hvor komplisert de tenkte omkring trivialiteter. Jeg synes jeg ble minnet om hvordan det er å være ung, men jeg sier ikke at man ikke kan gjøre det når man ikke er ung lenger.