Bokelskere.no

Hvordan skal vi kontakte deg/admin, hvis vi har behov for å sende en privat melding? Du følger mange fra oppstarten, men få av de som er aktive i dag.

Jeg sliter litt med konsentrasjonsevnen om dagen, egentlig øynene også, men det siste er lettere å ignorere. Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta en pause fra Dostojevskij og lese en spenningsbok. Det endte opp med irritasjon og oppgitthet over manglende troverdighet og klisjeer. Jeg er litt på etterskudd, så nå er det tilbake til Brødrene Karamasov.

En riktig god påske til dere alle sammen!

Brødrene Karamasov er helt klart den mest krevende romanen jeg har lest innholdsmessig. Alle lagene; alle de religiøse, filosofiske, psykologiske, moralske temaene og ideene står i kø på hver eneste side både på og mellom linjene.

Foreløpig ligger jeg litt etter skjema og føler at jeg har lest mer om boka enn i den. Hjertelig takk til Quijote som gir oss sine tanker og sammendrag av kapitlene, det hjelper i hvert fall meg.

Jeg får inntrykk av det jeg har lest på nettet at mange må gjøre flere forsøk på å komme igjennom denne romanen, men at det til slutt virkelig er verdt det. Videre at begynnelsen er litt treg, og at handlingen tar seg opp etter mordet på Karamasov.

Til slutt benytter jeg anledningen til å ønske alle en riktig god påske, og så håper jeg flere kommer til og deler med oss på tråden. Jeg tenker helt på tampen at dette er en bok som det er meningen at vi skal streve litt med, og at tilfredsstillelsen blir deretter. Mannen har så utrolig mye klokt å si oss.

Jeg blir mer og mer kresen når det gjelder krim, og denne gikk dessverre ikke hjem hos meg. Verken spenningen, språket, plottet eller karakterene traff meg. Rett som det var falt jeg ut av manglende troverdighet og kjedsomhet og jeg hadde mest lyst til å droppe hele boka, og hente frem "Brødrene Karamasov". Men jeg avslutter 99 % av de bøkene jeg begynner på, så jeg fikk med meg den kjisjeaktige slutten.

Orginal ide med bildene av tekst i sanden, en eller to spenningspunkter, utover det forstår jeg ikke andres begeistring.

Jeg tror du vil finne dette essayet av Jostein Børtnes interessant.

Har du sett Scott Pilgrim-filmen? En ganske kul film, som viser at dette med nerdete referanser kan funke. Jeg ser for meg at denne filmen kan bli bra, jeg! Tror det er lettere å lage en såpass story-drevet historie om til film enn en bok som handler mye om indre tanker og følelser. Beskrivelsene kan man klare seg uten, det viktigste er å få referansene med. Dessuten kommer sikkert karakterene til å namedroppe en del.

Nei, jeg er mer positiv til å lage film av denne enn jeg pleier å være (selv om det er Spielberg som er regissør)...

Jeg er også ferdig. Lå våken til altfor seint i går for å få med meg klimakset. Ble fullstendig oppslukt. Det sto bakerst at de skulle lage film av den, jeg ser på IMDB at den er antatt ferdig i 2018. Kan tenke meg det er mye jobb med en sånn film. Sliter med å se for meg at vi har god nok teknologi i dag til å lage en sånn film skikkelig, men kanskje. Dette kan bli den første filmen siden Avatar som gjør seg best i 3D!

Det er mange småting som irriterer med denne boka: Tidvise unødvendige oppsummeringer av diverse utgaver av arkadespill og datamaskiner, for eksempel. Noen ganger har også hovedpersonen usannsynlig mye flaks. Likevel: Det er lenge siden jeg har blitt dratt så langt inn i en historie, og ligget våken til langt på natt for å fullføre. Det er sjelden du leser noe som virker direkte annerledes, selv i sci-fi-sjangeren, men denne boka gjør det. Og detaljnivået med tanke på nerde- og 80-tallsreferanser er utrolig.

Det er ikke en bok hvor jeg har uthevet lange passasjer eller notert ned flotte sitater. Språket er rett fram, og relativt muntlig. Denne boka pynter seg ikke med noe, det er rett og slett kjernen i all fortellerkunst: En god historie. Det er det eneste som trengs.

Da jeg var ferdig, var jeg først og fremst glad for at jeg faktisk hadde kjøpt boka på Kindle, og ikke bare lånt den. Det gir meg sjansen til å lese den igjen. Dette er den første boka jeg har lest på lesebrett som jeg har vært sikker på at jeg ville lese igjen, og hvor det har gjort meg noe trist at jeg ikke har den i papirutgave. Ellers har jeg ofte behandla bøkene mine der som "forbruksvarer" som jeg leser, legger i en mappe med ferdigleste bøker, og "glemmer".

Dessuten: Boka tar også, på en ganske casual måte, opp temaer som hva som kan skje når kapitalismen går over styr, menneskers apati i møte med samfunnsproblemer, sexisme, rasisme og klasseskiller, for å nevne noe. Og selv om hovedpersonen er grunnleggende teknopositiv (litt av et friskt pust at teknologien ikke er fienden), problematiseres også dette, for eksempel menneskenes avhengighet av den virtuelle virkelighetsflukten og hvordan de prioriterer denne foran å være en del av verden rundt seg. At hovedpersonen heller prioriterer å stemme på valget internt i OASIS (det virtuelle universet) enn i virkelighetens USA, sier sitt om både apatien og teknoavhengigheten.

Anbefales!

Joda, pluss at det uansett er litt pirkete av meg. :P Blir ekstra pirkete om jeg liker en bok, så det er egentlig et kompliment. Det skal nevnes at husstandene virker å være større i framtida skissert i boka enn i dag, men det er også trolig at de enkelte husstandene bruker mindre strøm (sparer på varmtvann, elektrisitet osv.)

Kall meg pirkete, men:

http://www.miljolare.no/tema/energi/sporsmal/?offset=1007&antall=10

http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_troms_og_finnmark/finnmark/3217268.html

http://www.tu.no/artikler/vindmollene-skuffer-ar-etter-ar/245871

Disse linkene er litt uenige, men likevel er det generelle inntrykket at en vindmølle maksimalt kan produsere strøm til 300-400 husstander. Det høres kanskje ikke så lite ut, men husk da at du må ha minst 1000 for å dekke 300-400.000 husstander. I bøkene beskrives det en enorm overbefolkning og en enorm opphopning av folk i byene. Med tanke på hvor mange mennesker det bor i USA, er det ikke urealistisk å tenke seg at det da har samla seg kanskje 3-4 millioner mennesker i det som har blitt metropolen Columbus (i dag bor det ca 840.000 mennesker der). Nå vet vi at en økende andel av dem bor på gata, og de bruker nok ikke like mye energi. Samtidig har du megakomplekser som IOI og GSS som bruker veldig mye (de nevner vel at GSS er selvforsynt med energi via solcellepaneler eller noe, det kan hende, selv om det høres optimistisk ut mtp hvor ustabilt solenergi er, og også med tanke på at Columbios, Ohio ligger ganske midt på treet mtp antall soltimer årlig).

Du måtte altså hatt mer enn 2000 vindmøller kun for å fylle behovet til DAGENS Columbus, og denne byen beskrives som mye mer overbefolket. Den vindmølleparken må være ganske massiv, ja, hvis dette skal være realistisk.

Nja, dette med alternativ energi er ikke så lett. Det tar lang tid å utvikle like effektivt drivstoff for eksempel. Det er nok en viss utopi i tankene fra teknooptimister om at alt vil "løse seg" av seg selv, fordi vi vil finne noe nytt. Olje har effektivisert transport og industri helt utrolig, og å finne en erstatning tar tid.

Det nevnes jo flere steder i boka at de bruker solcellepaneler, men du skal ha ganske mange av disse for å få nok energi. Heller ikke vindenergi eller lignende er spesielt effektivt. Så kombinasjonen av veldig mange folk som trenger et sted og bo og plasskrevende energiproduksjon er vanskelig. I Norge hadde vi nok klart oss bedre, fordi vi i praksis er selvforsynt med kraft gjennom vannkrafta (selv om det kan være sesong- og nedbørsavhengig, og vi importerer en del på vinteren, såvidt jeg vet, men det er mulig det går an å ta vare på energien - i dag eksporterer vi ut overskuddet for å tjene penger, men vi har et overskudd om sommeren f. eks.).

Uansett: At de ikke hadde funnet en alternativ energikilde, syns jeg ikke var så rart. Boka er tross alt bare satt til 2040-tallet, det er bare 25-30 år fra nå. Heller det at samfunnet fremdeles er så strømavhengig selv om de visstnok ikke har nok energi, som virker litt rart.

Jeg liker denne boka godt. Har blitt helt dratt inn i den, sleit med å legge den fra meg i går. Men ett grunnleggende problem har jeg: Hvordan kan OASIS være så allestedsnærværende og noe alle har tilgang til, i en verden med store energiproblemer? Der strømbrudd er dagligdags og biler og fly er blitt ubrukelige? Altså, elektrisk energi er vel det "enkleste" å produsere, sammenlinga med drivstoff osv., men akkurat dette premisset syns jeg var på grensa til å være urealistisk. Ellers syns jeg boka er god i det at den ikke overdriver sci-fi-effekten, det er noen framtidsvisjoner i sånne bøker som er helt fjerne med tanke på hvor fort utviklinga her gått, her syns jeg det egentlig virker ganske realistisk.

Aleksej/Aljosja kan ses på som en representant for den russiske monastisisme, leste jeg i et essay av Jostein Børtnes. Jeg hadde en viss ide om betydningen, men googlet ordet og fant en veldig interessant artikkel, som mange av oss kan ha noe å lære av. Artikkelforfatteren skriver blant annet:

Selv om vi vet at vi må finne tid til å børste tennene våre, til å besøke legen og å trene, har vi ingen tilsvarende overbevisning når det gjelder vårt behov for åndelige øvelser."

Rakitin er en mann å se opp for, tenkte jeg veldig fort når jeg leste om ham. Jeg tror han reagerer, fordi han føler seg skamfull og vanæret på Grusjenkas vegne, og det må bety at det eksisterer et eller annet forhold mellom dem.

Eg kommenterte ikkje den manglande skolesuksessen til søskena mine.
"Dei som flyktar og dei som blir"
av Elena Ferrante

Det stemmer :)

Bernard Cornwell er kjent for sin seriøsitet. Gleder meg.