Bokelskere.no

Sjelen er en konstruksjon. Det du snakker om er bevissthet, og det er noe som finnes i hjernen vår. Jo, selvsagt dør hjernen vår når kroppen dør. Dette opplever jeg som et av de beste argumentene mot gud: når menneskene forstår nok om vår egen hjerne til å rekonstruere den, kan vi lage menneskelig bevissthet. "Sjelen" vår er det vi oppfatter som oss selv - og det er en rekke kjemiske forbindelser i en organisk hjerne. Det er ikke noe overnaturlig ved det.

Jeg anser meg som ateist. Det er rett og slett fordi det ikke på noe plan for meg gir mening at det finnes en gud. Det er for meg en umulig tanke, omtrent som om jeg i morgen skulle våknet og vært et insekt, eller at jorda plutselig begynte å snurre motsatt vei. Det er ikke en bevisst ting, det er bare noe som ikke kan eksistere, i mitt hode. Så vil mange mene at det er like bastant og irrasjonelt som å tro fullt og helt. Jeg ser mange si at agnostisisme er den riktigste innstillingen, for da tror du ikke selv men du utelukker heller ikke. Og jeg skulle ønske jeg klarte å ha den holdningen, men det gjør jeg ikke. Alt i meg forteller meg at det IKKE finnes en gud, tanken er så absurd at det er omtrent som å se for seg at det plutselig vil regne hundevalper eller at alle mennesker får blå hud over natta. Det er rett og slett ikke noe det er mulig for meg å tro på, på noe nivå, heller ikke å være i tvil om. Og akkurat derfor tror jeg også det framstår så absurd for meg at andre tror, og spesielt når du vet at mennesker alltid har konstruert religioner og alle har trodd på «sine» guder, og vært overbevist om det var den/de rette, den/de virkelige.

Den argumentasjonen forstår jeg ikke. Om noe vil jeg fremdeles fastholde at det gjør det mer uinteressant, da svaret er gitt på forhånd. Men at du føler det slik er bra, bare ikke anta at det er fasiten. Jeg har aldri hatt behov for noe Gud og aldri manglet noe spirituelt i livet. Universet og astrofysikkens «magi» er langt mer tiltrekkende og interessant for meg. Mitt hovedproblem med religiøse er at de skal prøve å prakke på deg sin tro og nekter å akseptere at du hverken er interessert i noen tro, mangler noe livet eller rent intellektuelt kan godta svakhetene ved det religiøse, som hever seg over fornuft og fastholder ren og irrasjonell tro som noe av det viktigste.

Det er for meg kjedelig å se for seg at en allestedsnærværende Gud, eller intelligens, har formet oss og verden - heller enn at den har utviklet seg, med alt det innebærer av muligheter. Dessuten er det begrensende. Hvorfor skulle det da finnes liv på andre planeter, f eks? Det gir lite mening ut fra det meste av religiøs doktrine. Men det er et av de store spørsmålene for astrofysikken. En Gud som har skapt mennesket gjør oss til sentrum, og til et ferdig produkt og ikke en art som fremdeles utvikler oss gjennom evolusjon og en foranderlig natur. Vi er bare en art på linje med andre arter, og det viser hvor skjør denne planeten, og selve livet, er. Og det gir oss også en annen mulighet til å prøve å finne ut av hvordan liv oppsto, hva universet er laget av, hvordan det oppfører seg - hvis svaret ikke er gitt fra før: at Gud har skapt alt og han kan ikke forklares. Da gir det ingen mening å prøve å finne vitenskapelige forklaringer. Av denne grunn har religionen også oppigjennom - ikke alltid, men ofte - stått i motsetning til vitenskapelig utvikling, det har vært en slags blasfemi.

Siden dette er en bokside kan jeg anbefale «The Wall», av Marlen Haushofer, den første knallgode, eksistensielle boka jeg har lest som ikke blander gud noe inn i bildet. Det er for meg mer utrolig og langt mer fascinerende å se for seg hvordan mennesket har oppstått gjennom naturlige prosesser enn at vi er designet og laget av en Gud. Det er for meg en kjedeligere forklaring - og en forklaring som begrenser både vår fantasi og vår forståelse av oss selv som en del av naturen og universet, og tidens gang.

Det spørs hvordan man ser det. For min del er det få ting som er mer fantastisk og gir mer en følelse av under enn vitenskap som astrofysikk eller å se nærbilder av celler, osv. Naturen er utrolig, og universet blir i hvert fall ikke noe mindre av at man f eks kan se for seg at vårt univers bare er et av flere, eller andre teorier innen fysikken.

Dette er et av de rareste argumentene fra religiøse, syns jeg, at deres verden på noen måte er mer fullkommen eller "større". Jeg opplever det helt motsatt, om noe er det jo mye "kjedeligere" at alt vi ser rundt oss er laget av en potensiell gud, at naturvitenskapen har den begrensningen. Jeg tror det er veldig mye vi ikke vil vite i min levetid, men tanken på at vi én dag vil finne det ut er fantastisk.

Les "Cosmos" og kom gjerne tilbake og si at de som ikke er religiøse har et mer begrenset og trangsynt verdenssyn, vær så snill. (For meg framstår religion mer og mer som en slags forsvarsmekanisme fordi folk ikke klarer å ta innover seg at de og alle de elsker vil dø og være borte for alltid.)

Det var en overdrevet romantisk måte å se det på, vil jeg si. De som er religiøst hjernevasket/religiøse ekstremister virker om noe som om de har et mye mindre og trangere bilde av virkeligheten, og lukker øynene for mye av den.

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest...og det sier litt. Takk for at vi har leger som dr. Mukwege, i Kongo, som prøver å «reparere» barn og voksne, som er utsatt for voldtekt. Og for Christina Lamb, som har vært med å dokumentere dette.

Dette gir jo ikke mening i det hele tatt. Intelligens utvikler seg fordi det er en fordel for å overleve. Og nei, man kan ikke stole fullt og helt på sine egne tanker. Det viser jo f eks diverse vrangforestillinger, psykoser osv. mange personer opplever. Om noe er "galt" i kjemien i hjernen gir det seg sterke utslag. Man kan like gjerne snu argumentet: om det fantes en gud, hvorfor skulle da slike "gale" hjerner finnes? Hvorfor skulle noen da slite med psykoser, med schizofreni, osv. - det skyldes jo akkurat det at hjernen vår ikke er perfekt, og at det kan oppstå feilslutninger.

Jeg kjenner da heller ingen ateister som kommer med argumentene du her tror du avliver. De fleste er enige om at menneskehjernen langt fra er perfekt og at vi ikke kan stole på våre egne tanker - derfor finnes den vitenskapelige forskningsmetode, som er det nærmeste vi kommer å forsøke å finne ut av ting på en objektiv måte, uten at våre tankefeil, fordommer eller antagelser står i veien.

For meg er bare tanken på at det finnes en gud helt absurd. Vi lever i et univers som stort sett kan forklares ved hjelp av fysiske lover. Det er ting vi ikke vet, men ingenting tyder på at det er noe vi ikke kan finne ut av på et eller annet tidspunkt, selv om det nok ikke blir i min levetid. Mennesker er dyr og det er vel få ting som er bedre dokumentert enn at evolusjon skjer i naturen og at vi også er en del av den. Derfor er også tanken på et liv etter døden absurd for meg - for vi er organisk materiale, når vi dør så dør vi. Det gjelder mennesker og andre dyr. :) Det vi tenker på som vår sjel er kjemiske forbindelser og reaksjoner i hjernen. Når hjernen ødelegges finnes ikke dette selvet, bevisstheten, mer.

Så argumentet mot får bli: hvorfor i all verden skulle det finnes en gud? Det er ingenting som tilsier det.

Oppressive government: China Mieville - "The City and the City"
Blue on the cover: Kim Stanley Robinson - «New York 2140»
Standalone: Seanan McGuire - "Middlegame"
One word title: Siri Pettersen - "Odinsbarn"
2021 release: Joshua Philip Johnson - «The Forever Sea»
More than 10 years old: Paul Auster - "In the country of last things"
500++ pages: Philip Pullman - «The book of dust volume two: The secret commonwealth»
Takes place outside of the US: Marlen Haushofer - «The Wall»
Radioactive/nuclear catastrophe:
Young adult: Tasmyn Muir - «Gideon the Ninth»
Zombies: Justina Ireland - «Dread Nation»
Colour in the title:
Free space:
Aliens: Nnedi Okorafor - "Binti"
Short story:
Ebook/audiobook: Adrian Tchaikovsky - "Made things"
Set in space: Becky Chambers - «The long way to a small, angry planet»
Adult:
Post-apocalyptic: Emily St. John Mandel - «Station Eleven»
Gold on the cover: Jessica Townsend - "Hollowpox: The hunt for Morrigan Crow"
Sci-fi/naturalistic:
Movie/TV/video game adaptation:
Cyberpunk:
Number in the title: Stephen King - «Det mørke tårn 2: De utvalgte»
Part of a series: Brandon Sanderson - «The Well of Ascension»

A – «An American Marriage», Tayari Jones
B – "The book of dust", Philip Pullman
C – «Clap when you land», Elisabeth Acevedo
D – «Det mørke tårn 2: De utvalgte», Stephen King
E – «Equal rites», Terry Pratchett
F – «Folk med angst», Fredrik Backman
G – «Gideon the Ninth»
H – "Hollowpox: the hunt for Morrigan Crow", Jessica Townsend
I – «In the country of last things», Paul Auster
J – "Jeg tror du ville likt Ulrik", Jonas Sundquist
K – "Kabalmysteriet", Jostein Gaarder
L –
M – "Made things", Adrian Tchaikovsky
N – "The Nightingale", Kristin Hannah
O – «Over the top», Jonathan Van Ness
P – "People of the book", Geraldine Brooks
Q – "The queen's gambit", Walter Tevis
R –
S – «Speaking in Bones», Kathy Reichs
T – "Tollak til Ingeborg", Tore Renberg
U –
V – «Verity», Colleen Hoover
W – "The Wall", Marlen Haushofer
X –
Y –
Z –

Mini-utfordringer:
JANUAR – A book you purchased in 2020 but didn’t read: «Station Eleven», Emily St. John Mandel
FEBRUAR – A book with non-romantic love (siblings, parent-child, friendships): «The poet X», Elisabeth Acevedo
MARS – A book written by a person of a different race than you
APRIL – A book with an Autistic main character (April is Autism Awareness)
MAI – A book about a nurse
JUNI – A co-written book (2 authors): "Brevene dine legger jeg under madrassen", Astrid Lindgren og Sara Schwart Ikke lest i juni
JULI – A Christmas book (Jul i juli!)
AUGUST – A book by an Indie author (self-published or independent): Nnedi Okarafor - «Binti»
SEPTEMBER – A memoir/biography
OKTOBER – A book written by a new-to-you author: Joshua Philip Johnson - «The Forever Sea»
NOVEMBER – A book outside your normal genre: Rebecca Solnit - "Men Explain Things To Me"
DESEMBER – A backlist title (published BEFORE Jan 1, 2021): J. K. Rowling - "Harry Potter and the Philosopher's Stone"

Jøss, Facebooks leseutfordring? Denne har jeg aldri sett, hvor finner man den? Ser ut som det er "gjenbruk" fra div. utfordringer i fjor og i år, pluss noen nye/egne.

Jeg sovnet ganske visst opptil flere ganger mens jeg prøvde å lese The turn of the screw. Jeg skylder på Henry James' knutete skrivemåte - men skal heller ikke se bort fra at romjulsfreden hadde en sterk innvirkning. Holdt meg våken av spenning gjorde den altså ikke. James er ingen Daphne du Maurier. Han unngår helt å beskrive omgivelsene, og knapt nok personene. Vi vet at vi befinner oss på Bly Manor og at det har et tårn, et soverom, et skoleværelse og et kjøkken. Videre vet vi at det finnes et vann i området, og en kirke. men ut over det er vi overlatt til egen fantasi. Men det er likevel noe med denne fortellingen. Noe som sitter igjen. Som man kan undres over. Jada. Etter å ha kommet til siste side kan man begynne på begynnelsen igjen og undres..

Det var interessant. Det kan ikke ha vært lett å oversette denne boken, for teksten er, som noe har sagt, som en Gordisk knute, full av innskutte setninger, så når man har kommet til slutten av setningen har man helt glemt hvordan den startet.

Ja, jeg leser nå Henry James' The turn of the screw, fra 1898. Det er virkelig merkelig at en slik klassiker ikke er oversatt til norsk! Men jeg fryder meg med originalspråket da, men rart lell.