Bokelskere.no

Ja, kan du tenke deg! Jeg kjente litt på den da jeg leste det!

De dødes tjern (1958) 76 min - Horror | Thriller | Mystery - 17 December 1958 (Norway)
.

Director:
Kåre Bergstrøm
Writers:
Kåre Bergstrøm, André Bjerke
Stars:
André Bjerke, Bjørg Engh, Henki Kolstad | See full cast and crew

A group of friends travel to a cabin in the Norwegian forest. It's a rumour that at night a crazy man can be heard screaming at a lake nearby the cabin.

Title: De dødes tjern (1958)
De dødes tjern (1958) on IMDb 7.2/
Cast
Credited cast:
André Bjerke ...
Gabriel Mørk, writer
Bjørg Engh ...
Sonja, Bernhard's wife
Henki Kolstad ...
Bernhard Borge, crime writer
Per Lillo-Stenberg ...
Bjørn Werner, Liljans brother
Erling Lindahl ...
Kai Bugge, psychologist
Henny Moan ...
Liljan Werner
Georg Richter ...
Harald Gran
Leif Sommerstad ...
Tore Gråvik, the ghost
Inger Teien ...
Eva, Bjørn's girlfriend
Øyvind Øyen ...
Bråten, policeman

Sjølvsagt var Bjørnson den første Nobelprisvinnaren :-).

Vel, om ein ikkje les Bjørnson lenger, så syng me i alle fall songen "Ja vi elsker" heile året. Og hans "Jeg velger meg april" er vel kjent for dei fleste, - håper eg!

Jeg hadde alltid brevvenner "før i tida". Svenske ungdommer etter utveksling på skolen, folk jeg ble kjent med på korpsturer, leikaringturer og turnstevner. Søskenbarn som flyttet til andre steder ble også brevvenner. Noen forsvant etter noen få år, andre beholdt jeg lengre. Så begynte jeg å skrive med en eldre dame som var medpasient på sykehuset, - jeg var 11 år, hun var rundt 70. Vi skrev til hverandre i mange år, helt til hun døde, - og da fikk jeg brev fra sønnen der han skrev at moren hadde fortalt om meg til barna sine og at hun satte stor pris på brevene mine. Det husker jeg gjorde inntrykk på meg!

Da jeg ble voksen holdt jeg kontakt med flere i slekta via brev, noen boende i Norge, andre utenlands. Men så kom mailen, og da forsvant papirbrevene. Men fremdeles har jeg kontakt med flere av dem, men nå via mail, der vi (jeg i alle fall :-) ), skriver lange "brev" og koser meg med det. Jeg er også av de som skriver julekort med personlig hilsen, samt sender kort om jeg er på ferie.

Det som er litt trist er at mange sluttet å skrive mail da Facebook kom i skuddet. Noen få linjer/kommentarer som er offenlig for alle, vil aldri kunne erstatte det personlige i brev og/eller mail. Og når folk rundt en ikke "gidder" å skrive mer enn noen linjer via FB, så blir man litt mer tilbakeholden selv også...

http://bokelskere.no/bok/det-vokser-ingen-roser-i-sagmuggen/283106/ Jeg har scaannet inn og lasetet opp bildet 2 ganger, det ligger der, men jeg får ikke satt det som bilde på boka. Hvorfor det?

Ja, resten er like ille...

Boka er pensum i norskstudiet jeg tar, og hadde det ikke vært for det hadde jeg aldri lest boka ferdig!

Det "verste" med boka er at innimellom alt det bestialske og grusomme, dukker det opp nydelige, poetiske sekvenser. Det gjør at en ikke kan "avskrive" boka som bare ekkel og spekulativ, men at man er nødt til å bruke litt tid på de ulike motsetningsforholdene og finne en "dypere mening" i boka (om man orker).

Noe jeg også slet med underveis, var å skille forfeller fra forfatter. Hele tiden dukket det opp tanker som: hvem er han denne Leikvoll, hvordan er det mulig for et "oppegående" menneske å produsere slike grufullheter, hva har forfatteren opplevd i eget liv, osv.

Kanskje ikke helt rettferdig overfor forfatteren, men jeg vil nå tro at når man utgir en slik bok så er man klar over at leseren gjør seg noen tanker...

Ikke bry deg om de sure oppstøta du har møtt Rebecca. Synd at det måtte gå så langt at du endte med å måtte forsvare deg! Stå på du jenta mi!

Jon Fosse er vel nåtidas Ibsen. Lars Saaby Christensen og Karin Fossum har begge mottatt internasjonale priser og solgt godt i utlandet. Linn Ullman selger godt, og Karl Ove Knausgårds serie Min Kamp er vel solgt til USA nå, - bare for å nevne noen. Andre har nevnt andre navn.

Når det gjelder forfattere som ikke lever lenger må vi ikke glemme Thor Heyerdahl som har solgt "massevis" av bøker i utlandet. Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur i sin tid (den første norske var Knut Hamsun). Jeg skulle nok klart å hostet opp mange, mange, flere også om jeg hadde brukt litt mer tid :-)

Vel, om ikkje bøkene blir sjuke, så blir i alle fall du det...

Om dei ligg nedstøva ei stund klarer dei seg nok, men ja, - du må koste støv av dei skal du ha dei lenge. Ver forsiktig med våt klut, lett støvsuging eller støvfille/kost går bra.

Feil jenter ;-)

Jeg har lest bøker som går utover min moralske grense, men som ikke går utover ytringsfrihetens grense. Her har vi et stort og viktig skille. Og jeg har enda tilgode å lese en bok som går utover ytringsfrihetens grenser.

Når det gjelder sensur er det et vanskelig spørsmål, for hvem skal sette grensene? "Noen" beskylder Norge for å være et land som tolererer "for mye", denne holdningen finner vi også hos mennesker av etnisk norsk opprinnelse (kristenfundamentalister m.fl.), og mange av disse ønsker seg en streng sensur i tråd med egne verdier. Andre land har verdier som ikke samsvarer med våre og mange har strenge grenser for sensur. Sensur kan misbrukes og kneble mindretallet, da er vi på farlige veier. Samtidig har vi hensynet til enkeltmennesker og deres krav på personvern.

Mine personlige grenser går mer på det å ta vare på enkeltmennesker, med det mener jeg at det skal være grenser for hva og hvordan man kan henge ut personer med navn og/eller bilde. Når det gjelder tema og grenser i forhold til ytringer innenfor religion, politiske synspunkter o.l. så vil jeg si jeg er ganske tolerant. Det meste må tåles å nedfelles skriftlig, og det meste skal kunne fleipes med. Oppmuntring til kriminelle handlinger er unntak.

Du vet du er en bokelsker når førstegangsbesøkende spør hvorfor du ikke har pynteting i hyllene...

Veldig enig med deg Strindin, mitt tidligere svar gikk mer på spørsmål om HVA som er kjedelig. Ikke så lett å diskutere når man ikke forstår/vet hva trådstarter "egentlig" mener.

Din vinkling er både viktig og spennende. På grunn av travel hverdag har jeg vært litt fraværende en tid og kanskje ikke fått med meg "utviklingen" på trådene. Samtidig er jeg en av dem som tidligere har kommentert utviklingen og fått "kjeft" for det... Dvs. jeg ga uttrykk for at jeg ikke var så glad i den "kosepraten" som jeg syntes var i ferd med å overta forumet, da på bekostning av "gode" litteraturdiskusjoner. Noen reagerte på bruken av faguttrykk og følte seg nok "utestengt". Nå er det så godt som borte og det savner jeg. Samtidig er forumet det vi kaller "folkelig": for alle og enhver, og de mer "profesjonelle" har nok andre fora de deltar på. Men det burde vært plass for alle, også her!

Ja, jeg liker også språket hans! Jeg har lest alle bøkene hans, og gleder meg alt til neste! Lykke til!

Fant et lite stykke som jeg synes var litt artig..

« Katteplaskdebut
PagaWeb igjen »
Trilogi, triologi

Torsdag 26.08.2010 av Jardar

Etter å ha sett ferdig «CSI crossover»-trilogien som TV Norge konsekvent har omtalt som «triologi», er det freistande å ymte frampå om at trilogi/triologi er ein sjibbolett (ordbok) som skil oss fisefine (trilogi) frå dei mindre fisefine (triologi).

Men så enkelt er det sjølvsagt ikkje.

Eg kan ikkje gresk, men den engelske Wikipedia-artikkelen om suffikset -logy fortel, kort sagt, at o-fuga dukkar opp i dei fleste aktuelle nydanna lånordsgreske avleiingar i moderne engelsk (eit nærliggjande norsk døme for meg er sjølvsagt fon-o-logi), og så finst det visse unntak, m.a. trilogi.

I ein versjon av databasen til prosjektet Norsk–esperanto ordbok finn eg 64 norske ord som endar på -logi, frå aerologi via antologi, psykologi og teknologi til urologi og zoologi. Av desse 64 orda er det 5 som ikkje har ein o framfor -logi. Desse fem er: analogi, genealogi, mineralogi, tetralogi (ei gruppe på fire verk), trilogi (ei gruppe på tre verk).

Tendensen er endå tydelegare i den noko lengre lista i den tyske Wikipedia-artikkelen om suffikset -logie: Av 341 alfabetiserte ord (pr. natt til 26.8.2010) er det berre 7 som ikkje endar på -ologie. (Nei, eg har ikkje talt manuelt, grep -c er eit fint verkty.)

No burde eg strengt teke ha sett på ordfrekvens for alle logi-ord, men det tek eg meg ikkje tid til når klokka er som ho er, og ikkje har eg skikkeleg utstyr til det heller. Det skulle likevel ikkje overraske om det viser seg at dei aller fleste møta våre med suffikset -logi har ein o framføre seg. Om -o-logi har vorte omtolka til -ologi, ville det altså ikkje vere rart.

Nokre fonologiske strøtankar skal eg hoppe over her.

Før eg ergrar meg over «triologi» neste gong, skal eg spørje meg sjølv om kvifor eg ikkje ergrar meg like mykje over «anologi» og «geneologi», som òg dukkar opp no og då. (Eg har nokre mistankar.) Og samstundes skal eg minne meg sjølv på at i Nynorskordboka finn vi infinitiven sjåast, der -ast dukkar opp med ein a som ikkje alltid har vore der. Dette skjer truleg etter mønster frå dei fleste andre verb, t.d. møtast, der a-en eigentleg er infinitivsendinga, jf. å møt-a-st, no møt-e-st vi, i går møt-te-st vi, som parallell til å møt-a, møt-er, møt-te (til og med i ein heil del dialektar med e-infinitiv har a-en overlevt i st-forma). Kan dette skje med norske verb, må det vel få lov til å skje med greske lånord òg, eller?

Hm, verbet å slå-st har klart å halde stand. I infinitiv, ja. Opp med handa dei som skil mellom slåst i presens og slost i preteritum like bra som mellom slår og slo (eg rekkjer mi eiga hand sånn halvvegs opp). Og dessutan, «å slåast» med -ast vil uansett verte oppfatta nettopp som eit fullgodt verb med tydinga ‘å verte slegen’, til skilnad frå ‘å slåst, kjempe’, ein distinksjon som ikkje ville ha vore like lett å få til på den måten med fortidas morfologi.

Du verda, no har eg sanneleg skrive meg langt ut på viddene.