Bokelskere.no

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Iron Trial, faktisk helt siden den kom ut. Men jeg endte aldri opp med å kjøpe den. Da jeg var i Ålesund for en stund siden, fant jeg boka en bokbutikk der og måtte selvfølgelig kjøpe den. Det er jeg veldig glad for, fordi jeg likte The Iron Trial ganske godt.

I boka følger vi Callum Hunt, en gutt som har magiske krefter og som må ta en test for å finne om han kommer inn på the Magisterium, en skole for hekser og trollmenn. Men Callum har ikke lyst til å bestå oppgavene; han vil ikke inn på skolen i det hele tatt. Men av en eller annen rar grunn, så ender han opp på the Magisterium, og det endrer hele livet hans.

Som mange andre, mener jeg også at boka minner veldig om Harry Potter, selve konseptet. Men allikevel er det mange ulikheter mellom de to seriene, så derfor ser jeg ikke på det som et stort problem. Det er mange egenskaper som gjør The Iron Trial unik på sin egen måte, og det er mange uventede vendinger i løpet av boka. Det er mye man ikke får greie på helt på begynnelsen, og jeg liker at forfatterne bruker dette til å få leserne til å lese videre; slik var det ihvertfall med meg. Hvem er Call? Det var et av de store spørsmålene jeg ville ha svar på. Det var mange spennende plot twists som fikk meg til å lese videre, og jeg heldigvis svar på alle spørsmålene mine på slutten av boka.

Jeg liker veldig godt hvordan The Iron Trial leder opp til resten av bøkene i serien. Plottet er veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg i de kommende bøkene. Holly Black og Cassandra Clare tar en ny vri på fantasysjangeren, som gjør serien veldig unik, selv om den har veldig mange likheter med andre fantasybøker.

Call får jo noen venner på the Magisterum, men jeg synes ikke at vennskapet deres virket ekte. Jeg følte ikke noe kjemi mellom dem, så jeg håper at vennskapet deres kommer bedre frem i de kommende bøkene. Det virket ikke troverdig, og det gjorde boka automatisk litt dårligere. Så det er noe jeg håper forbedres i resten av serien.

The Iron Trial er skrevet av to forfattere: Holly Black og Cassandra Clare. Jeg har ikke lest noe av Holly Black, men jeg har lenge hatt lyst til å lese The Coldest Girl In Coldtown og The Darkest Part of the Forest, begge av Holly Black. Cassandra Clare derimot, har jeg lest en del bøker av, og de har jeg likt veldig godt. Derfor hadde jeg også ganske høye forventninger til denne serien, siden hun har vært med på å skrive den( Holly Black og Cassandra Clare skrev nemlig annenhvert kapittel.) Jeg er fornøyd med serien så langt, så der er jo bra!

Jeg er glad for at jeg bestemte meg for å lese The Iron Trial. Det var en lettlest og spennende bok, som inneholdt mange rare og uventede vendinger. Jeg har bok to på hylla, men jeg tror jeg leser noen andre bøker før jeg begynner på den. Jeg anbefaler The Iron Trial til litt yngre lesere, men den passer egentlig for alle, så lenge du er klar over at dette er en bok som er rettet mot yngre lesere.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Det er en brukthandel som heter spøk og spenning på grynerløkka i Oslo. Kanskje serien er der er veldig mye bøker og diverse der

Det er litt risikabelt å låne bøker ja. Jeg prøver mest å unngå at noen i familien tar i boka. Spesielt etter de har drevet med kaviar eller leverpostei. Hadde en liten skremmer her om dagen. Jeg hadde akuratt fått en ny bok. Lillesøsteren min låner den. Noen timer etterpå ser jeg et rosa merke på tegningen utenpå boka. Jeg tok på det rosa merke og det viste seg at det bare var et rosa øre på personen utenpå boka.

Mathilda er en veldig bra bok. Anbefales også å høre den på lydbok. Roald Dahl bøkene har veldig gode lydboklesere.

Du er tilfeldigvis ikke Mathilda?
Mye bra på magasiner på biblioteker ja. Mange borglemte klassikere.

Jeg startet å lese fordi det var noe mystisk og spennende ved å lese. Man ble dratt inn i ukjente universer. Roald Dahl, Erlend Loe og Klaus Hagerup var mestere til å få meg oppslukt og interessert. Med meg var det sånn at hvis jeg skulle lese noe måtte det være litt spooky. Jeg måtte få litt ståpels for at jeg skulle fortsette. Var det sånn med dere? Begynte det med noe grøsserfullt og noe man fikk gåsehud av? eller var det andre ting som fikk dere til å bli interessert.

Jeg har lest den, og jeg likte den ganske godt. Annerledes enn alt annet jeg har lest før.

Det finnes en app som heter Goodreads, men den er på engelsk da.

Nå har jeg hatt denne serien utrolig lenge, og jeg synes det var litt flaut at jeg fortsatt ikke hadde lest noen av bøkene i serien enda. Så jeg begynte å lese Daughter of Smoke & Bone, mest for min egen del, fordi jeg synes det ble litt for dumt at jeg ikke hadde lest. Hvorfor har jeg ikke lest boka tidligere? Det aner jeg rett og slett ikke. Jeg har kanskje ikke vært i humøret til å lese den, men endelig var jeg det, og jeg var ikke skuffet.

Jeg liker veldig godt hvordan boka tar for seg bakgrunnen til Karou, den rare jenta med det blå håret. Det skaper et mysteriet som jeg må til bunns i med en gang. Jeg har lyst til å finne ut av hvem Karou er, så derfor hadde jeg alltid lyst til å lese videre. Da den store hemmeligheten endelig kom fram, må jeg si at jeg ble ganske overrasket, men alt ga mening. Alt hadde en sammenheng, og jeg synes det var utrolig spennende å få vite om fortiden til Karou, og Laini Taylor har gjort en utrolig god jobb med å finne på alt dette her. Alt virker utrolig godt gjennomtenkt, og jeg har nesten ingenting jeg ikke er fornøyd med.

Once upon a time, an angel and a devil fell in love.

It did not end well.

Men jeg likte ikke så godt romansen som gikk gjennom boka. Den virket ikke helt ekte, fordi vi får jo ikke noe særlig kommunikasjon mellom de to karakterene. Det er bare en "kraft av kjærlighet" som binder dem sammen, og derfor var jeg ikke hundreprosent for at de skulle være sammen, siden det skjedde på et blunk. Plutselig, etter en dag, så var de sammen. Selv om masse av det blir forklart senere i boka, så synes jeg fortsatt det ikke virker troverdig. Ja, ja, det mener jeg.

I min mening, er den første delen av boka best, fordi jeg likte veldig godt den mystiske delen av boka. Det var utrolig interessant å lese om denne nye verdenen, og derfor synes jeg at det var mer spennende å lese om Karou enn Madrigal.
Dessuten, synes jeg ikke at boka hadde noe særlig høydepunkt; hele boka gikk i samme tempo, og det var ikke mye spenning. Derfor følte jeg at det var noe som manglet, og jeg håper den neste boka er bedre i den forstand.

Eegentlig er jeg mest glad for at jeg endelig leste Daughter of Smoke & Bone. Jeg likte boka veldig godt, og jeg gleder meg til å fortsette på serien en gang. Men akkurat nå har jeg lyst på en liten pause fra Karou og Akiva. Jeg føler rett og slett for å lese noe annet akkurat nå, men jeg håper jeg kan lese neste bok, ihvertfall i år.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Mye bra bøker! Roald Dahl bøkene er jo veldig fine bøker som det er vanskelig å bli lei av. Mange av de bøkene jeg kunne ha tenkt å lese. Klaus Hagerup og Svingen er jo også klasseforfattere. Pøbelkomiteen og Markus bøkene er bøker man kan få gåsehud av.

En veldig bra bok av Arne Svingen. Boken er basert på Svingens oppvekst på Grorud. Der var han med i en gjeng som het pøbelkomiteen. Pøbelkomiteen viser hvordan liv endres gjennom mange år med vennskap. Det er en veldig realitetsorientert bok som man til å med får høre litt om fotballspilleren Tom Lund. Jeg anbefaler å ikke bare lese denne Arne Svingen boken men sluke de andre også. Svingen er ganske produktiv men han viser at bøkene behøver ikke å være halvgode for det.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Heir of Fire, boken alle elsker. Med alle, mener jeg absolutt alle! Jeg har nesten ikke sett noen som ikke liker denne boka. Så du kan godt si at jeg hadde høye forventninger. Jeg skulle så gjerne vært en av de som elsket denne boka, men det er jeg dessverre ikke. Jeg likte den, men den er ikke den beste i serien etter min mening.

Begynnelsen av boka var skikkelig god, og jeg likte veldig godt retningen som handlingen tok. Men etter hvert som jeg leste videre, kjedet jeg meg litt. Hvorfor, det vet jeg ikke. Det skjedde masse spennende i boka, men det interesserte meg ikke særlig. Samtidig var jeg på en skoletur, så da fikk jeg ikke lest noe. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å plukke opp boka bare for å lese. Jeg leste mest bare fordi jeg ville bli ferdig med den.

Noe som irriterer meg litt med denne serien er karakterene. Spesielt Celaena. Hun er veldig arrogant og tror hun er så mye bedre enn alle andre. Samtidig bruker hun alt for mange utropstegn! Jeg skjønner henne ikke helt som karakter. Jeg liker henne, men noen ganger kan hun bli litt for mye. Hun er for perfekt, og jeg liker ikke karakterene som er perfekte, som blir skrytt opp i skyene. Og det blir nemlig Celaena.
I tillegg skjønner jeg ikke hvorfor alle andre karakterer i serien elsker henne. Alle synes hun er så fantastisk. Det er også en av tingene som irriterte meg. Hvorfor bedårer alle henne når hun bare er arrogant og selvopptatt tilbake? Ikke misforstå meg, hun har sin følsomme side og jeg skjønner hvorfor hun er slik hun er; hun har gått gjennom en del. Men jeg liker ikke å lese om overlegene karakterer.
Jeg liker Rowan veldig godt da, fordi han setter Celaena på plass. Han er skikkelig badass, og han var favorittkarakteren min i denne boka, sammen med Manon.
Jeg er ikke sikker på hvordan jeg føler ovenfor kjærlighetsdramaet lenger. Hvordan skal Sarah J. Maas løse det? Det er masse som foregår, og jeg gleder meg til å finne ut av hvordan det kommer til å utvikle seg i de neste bøkene.

Selvfølgelig er det deler ved boka jeg likte veldig godt, som delen med sjømonsteret. Den biten elsket jeg! I tillegg likte jeg veldig godt å lese om Manon og de andre heksene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes det var utrolig spennende. Det var de kapitlene jeg likte best etter hvert.
Det var litt rart på begynnelsen, siden det var så mange forskjellige POV's, men etter hvert gikk det greit. Men jeg foretrakk Celaena's og Manon's kapitler.

Slutten av boka var veldig god; da begynte boka å bli bedre. Men noen deler synes jeg gikk litt for fort. Plutselig var det en diger kamp, og det var ikke så mye utvikling, det var mest action. Jeg synes det burde vært litt mer oppbygning til den kampen, men det er bare min mening.

Selv om jeg hadde en del problemer med boka, har jeg fortsatt lyst til å fortsette på serien. Jeg synes at slutten av boka var såpass god, at jeg må vite hva som skjer videre. Så derfor har jeg allerede bestilt Queen of Shadows, bok fire i serien. Jeg gleder meg!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese flere grøsser bøker (nei, ikke de av R.L. Stine.) Jeg har nemlig ikke utforsket denne sjangeren særlig mye, og selv om jeg vet at Stephen King er grøssermesteren, ville jeg finne en annen bok som kunne introdusere meg til denne sjangeren. Jeg har tidligere lest Coraline, som er litt grøsseraktig, og jeg likte den kjempegodt. Men jeg kan dessverre ikke si det samme om Asylum. Dette er ikke en god bok å begynne med hvis du vil lese mer horror-bøker.

For å begynne med det som er viktigst med en grøsser. Den skal være skummel! Denne boka var ikke skremmende i det hele tatt! Det var noen steder der plottet tok en retning som kunne vært ganske creepy, men jeg ble aldri ordentlig skremt. Ikke engang da jeg leste i mørket, og det sier litt; å lese i mørket pleier generelt å være litt skummelt. Asylum skuffet meg rett og slett, for den var verken skummel eller særlig interessant.

Det er også mange bilder i boka som skal gjøre den litt mer skummel og creepy, men jeg synes ikke de var noe særlig. Boka hadde vært akkurat den samme uten bildene. Jeg synes det var en fin distraksjon da, fordi noen ganger hadde jeg heller lyst til å se på bildene enn å lese i boka. I tillegg er det en annen bokserie, som heter Miss Peregrines Home for Peculiar Children, og den serien inneholder også mange creepy bilder. Jeg har lenge hatt lyst til å lese den serien, og alle sier at den serien er bedre. Da få jeg lese den for å finne ut av det selv.

Noe annet som også er utrolig viktig når man leser en bok, er at man liker karakterene. Vel, jeg hatet hovedpersonen, Dan Crawford. OK, hat er kanskje et sterkt ord, men han var en skikkelig pain-in-the-ass karakter. Jeg likte ikke å lese om ham i det hele tatt; jeg synes han var irriterende. Samtidig synes jeg ikke at Dan som karakter var særlig troverdig. Han ble beskrevet som en veldig skoleglad gutt, som ikke bryter regler og elsker skolen. Men plutselig så skulker han en skoletime? Jeg vet at man ikke trenger å gå på alle timene dine når man går på college, men likevel, det passer ikke sammen med karakteren hans. I tillegg brøt han reglene da han gjentatte ganger brøt seg inn på det kontoret. Det henger ikke på greip.

Jeg likte ikke så godt de andre karakterene heller. Den ene karakteren jeg faktisk likte litt endte opp med å bli "hjernevasket." Men jeg likte ikke ham spesielt godt heller. Dan og en jente som heter Abby blir etter hvert sammen, men jeg synes ikke de passet sammen i det hele tatt. De hadde ikke noe kjemi, de hadde ikke noe connection. Det var bare insta-love spør du meg. Jeg hater insta-love i bøker. Det funker rett og slett ikke. Ihvertfall ikke hvis du vil at et forhold skal vare.

Dessuten synes jeg at det var alt for mye dialog i boka. Det hadde ikke gjort noe hvis dialogen hadde hatt en stor rolle med tanke på plottet, men jeg synes at deler av dialogene bare var meningsløse. Noen av samtalene hadde ikke trengt å være der og det irriterte meg. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det (bortsett fra å klage selvfølgelig.)

Dette var en lettlest bok, det skal den ha. Men det er ikke alltid en bra ting. Men i dette tilfelle synes jeg det, fordi jeg hadde ikke klart å lese meg gjennom boka hvis det hadde tatt meg uendelig lang tid. Så jeg er glad at boka tok ikke tok lang tid å lese. Jeg må innrømme, noen ganger var boka litt spennende, men det gjør ikke opp for alle tingene som irriterte meg. Ja ja, man kan ikke elske alle bøkene man leser (selv om jeg pleier å like ganske mange.)

Jeg har tenkt til å lese bok to, men det er bare fordi jeg allerede eier den. Det spørs om jeg leser siste bok, men jeg ender sikkert opp med å gjøre det, fordi bøkene er veldig lettleste og jeg liker å lese ferdig serier. Men jeg anbefaler ikke denne boka; kanskje noen vil like den, men jeg kan ikke si at jeg gjorde det. Samtidig var dette et ekstremt tilfelle av irriterende hovedkarakter. Da er det bare å skrive Dan Crawford inn på lista som en av de mest irriterende bok-karakterene noen sinne, sammen med Jacinda, America Singer og Eadlyn Shreave.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Dette er altså ikke en fortsettelse på serien, men en bok som inneholder flere noveller som tar sted før hendelsene i første bok. Bare slik at ingen blir forvirret av det.
Jeg liker denne serien veldig godt, selv om jeg har noen ting som irriterer meg litt. Men allikevel gledet jeg meg veldig til å lese denne boka, først og fremst fordi jeg liker å lese noveller. Og boka skuffet ikke, fordi jeg likte alle novellene veldig godt.

Boka består av fem noveller:
-The Assassin and the Pirate Lord
-The Assassin and the Healer
-The Assassin and the Desert
-The Assassin and the Underworld
-The Assassin and the Empire

Alle sammen var veldig spennende, og jeg likte alle sammen. Noen bedre enn andre selvfølgelig, men det er litt vanskelig å skille novellene fra hverandre, fordi alle passer så godt sammen. Det er nesten som en bok i seg selv, fordi alle skjer i rekkefølgen hendelsene skjedde, så derfor føltes det ut som at det heller var en roman, og ikke mange noveller.

Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese The Assassin's Blade, fordi nå føler jeg at jeg kjenner Celaena mye bedre som person. Egentlig synes jeg at hun er litt arrogant og kan ganske irriterende. Men jeg forstår henne bedre nå, så det er jo bra. Men hun kan være virkelig irriterende. For eksempel sto det noen ganger i boka, hvis noen hadde gjort noe for å trosse henne, da sto det: "How dare they!" eller "How dare they not wait for her!" Det synes jeg rett og slett var latterlig irriterende, fordi jeg synes rett og slett det var ganske dumt og barnslig. Dessuten hadde det passet bedre inn hvis boka hadde vært skrevet i førsteperson.

I tillegg synes jeg at Sarah J. Maas bruker altfor mange utropstegn. Det var ganske irriterende og se et utropstegn på hver eneste side. OK, det var en overdrivelse, men det var slik jeg følte det. Så det funket ikke får meg.

The Assassin's Blade handler jo om hendelser som har skjedd før resten av serien, så jeg er glad jeg leste den nå slik at jeg kan fortsette på serien så fort som mulig. Den fjerde boka kommer ut 1. september, så jeg håper jeg kan lese den tredje boka før den fjerde kommer ut. Jeg begynner nemlig å like denne serien ganske godt, selv om jeg har noen problemer med den. Jeg gleder meg til å lese bok tre, som alle sier er fantastisk. Hva synes du om Throne of Glass - serien?
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Nå er det en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg har nemlig vært på ferie, så det er derfor anmeldelsen mine kommer litt seinere enn vanlig.
Selv om det er to uker siden jeg ble ferdig med A Clash of Kings, husker jeg fremdeles at den var utrolig bra! Like fantastisk som den første, om ikke bedre! Jeg har virkelig begynt å elske denne serien, og jeg må se å få meg bok tre, fordi jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre! I tillegg har jeg lyst til å se på tv-serien, fordi kusinen min har sett alle sesongene som har kommet ut, og hun elsker serien, så derfor må jeg så å få gjort det også.

Skrivestilen til George R.R. Martin er fantastisk! Han beskriver og skildrer ganske mye, men allikevel blir ikke boka for gjentakende eller kjedelig. Det er noe med måten han skriver på som gjør boka noe for seg selv. Selv om noen deler av boka kanskje ikke er så spennende, hadde jeg fortsatt lyst til å lese videre, og det sier litt.
I tillegg er jeg utrolig fascinert over verdenen han har skapt (Westeros.) Alt er så godt planlagt og sammensatt. Dessuten er den ganske forskjellig fra mange andre fantasybøker. Det er ikke like mange fantasyelementer(synes jeg) i denne serien som det er i de fleste andre. Det føles ihvertfall ikke sånn ut. Det er også noe som gjør boka ganske spesiell.

Jeg ble spoilet av en nevnt persons død, og det synes jeg var litt trist. Men det var egentlig ikke noe problem, fordi da jeg leste at den nevnte personen døde, var jeg utrolig sjokkert, fordi jeg hadde helt glemt at jeg hadde blitt spoilet. Derfor kom det som litt av en overraskelse.

Jeg gleder meg til å fortsette på serien, spesielt for å finne ut av hva som kommer til å skje med Jon Snow. Han har blitt en av mine favorittkarakterer i denne serien, eller egentlig generelt sett, sammen med Daenerys Targaryen. Jeg liker spesielt godt kapitlene deres, og jeg ser alltid fram til å lese om dem.
Denne serien anbefales til alle fantasyfans!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har jo tidligere lest I'll Give You the Sun av Jandy Nelson. Den boka er fantastisk, så jeg måtte lese noen flere bøker av henne. Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe The Sky Is Everywhere, som faktisk er debutromanen hennes. Jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, fordi jeg likte denne boka utrolig godt. Ikke like god som I'll Give You the Sun, men en god nummer to!

For å være ærlig, hadde jeg litt vanskeligheter med å komme inn i boka. Jeg var ikke ordentlig interessert i plottet enda, og jeg hadde ikke noen connection med karakterene. Vel, det endret seg drastisk! Etter hvert som karakterene og plottet utviklet seg, ble jeg mye mer investert i historien, og jeg begynte å like boka mye mer.

En av grunnene til at jeg ikke likte boka så godt på begynnelsen, var fordi jeg ikke brydde meg særlig om karakterene. Jeg vet ikke hvorfor egentlig, men det bare var slik. Men utover boka utviklet karakterene seg, og de virket mer ekte. Da likt jeg dem mye mer, og boka ble automatisk bedre. Så det sier jo at karakterene i en bok er utrolig viktige for om du kommer til å like boka eller ei.
Lennie, hovedkarakteren, hun forandret seg mest utover boka. Mange sier at hun er ganske irriterende, og tar mange dumme valg. Det gjør hun, men jeg likte henne for det. Jeg skjønte hvorfor hun tok valgene hun tok, og det er jo det viktigste, synes jeg.
Dessuten likte jeg veldig godt å lese om hvordan Lennie taklet døden til søsteren hennes. Det var jo en stor del av boka, og alt ble beskrevet veldig bra, synes jeg.

Som jeg nevnte, mener jeg at I'll Give You the Sun er bedre. Grunnen er jo at jeg ikke kom ordentlig inn i denne boka før på side hundre. Det var litt synd. Men begge bøkene er kjempegode, og har sikret seg plasser som to av favorittene mine. Det er litt synd at Jandy Nelson ikke har kommet ut med flere bøker. . .

Jandy Nelson er utdannet som poet, tror jeg, så The Sky Is Everywhere er den første boka hun har skrevet, fordi hun skrev alltid tidligere dikt. Men samtidig har hun skrevet mange dikt som er spredd utover i boka. Det synes jeg var veldig kult, og gjorde boka spesiell. Det er noe jeg kommer til å huske, for eksempel.

Nå er det ikke flere bøker av Jandy Nelson som jeg ikke har lest. Hun har bare publisert to bøker. Nå er det bare å vente på neste bok. Jeg håper virkelig at hun fortsette å skrive bøker, fordi hun er en utrolig god forfatter. Jeg anbefaler både The Sky Is Everywhere og I'll Give You the Sun på det sterkeste.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har lenge hatt lyst til å lese We Were Liars. Jeg vet ikke hvorfor; jeg visste ikke hva den handlet om og jeg har aldri lest noen andre bøker av forfatteren. Men det er mange som har sagt at det er best å lese boka uten å vite så mye om den. Det er jeg i grunn enig med, fordi da blir leseropplevelsen så mye bedre.

We Were Liars er en kjempegod bok, men det tok litt tid for meg å bli vant med skrivemåten til E. Lockhart. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kom ikke ordentlig inn i boka før på side 60-100. Det sier litt, når det er snakk om en bok på tohundresider. Det er ikke det at jeg ikke liker måten E. Lockhart skriver på, men det er litt annerledes, og det er jo bare bra det. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg føler meg ovenfor skrivemåten hennes ennå. For vel bare lese flere bøker av henne da.

Som sagt, er dette også en mysterybok, og det gjorde alt sammen mer spennende. Jeg hadde lyst til å lese videre fordi jeg ville finne ut av hva som hadde skjedd med. Selv om jeg hadde blitt spoilet ved noen deler av boka, synes jeg fortsatt at helheten, og hvordan alt hang sammen var spennende å finne ut av. Jeg elsker hvordan E. Lockhart klarte å lure meg slik! Det var noen ting jeg kunne gjette meg til, men alt i alt så synes jeg at det var utrolig interessant å finne ut av alt sammen. Derfor er det best å ikke vite så mye om boka før du starter å lese. Da blir boka definitivt mer spennende.

Det er mange som sier at dette er en bok du enten elsker eller hater. Jeg er både enig og uenig (går det an?) Jeg er litt i mellom, jeg elsker ikke boka, men jeg synes den er kjempegod. Samtidig tror jeg det er mange som ikke liker boka fordi skrivestilen ikke passer for alle. Det er bare min teori, fordi handlingen til boka er veldig interessant og mystisk.

Tilbake til hva jeg likte med boka. Utrolig lettlest bok. Alle contemporay-bøker pleier å være lettleste, egentlig. We Were Liars er ikke noe unntak. Men så er den jo bare tohundresider lang da. Men jeg synes allikevel at We Were Liars kan appellere til flere leser, eller til og med folk som ikke pleier å lese, fordi den nettopp er kort og lettlest. Men samtidig er den så fantastisk smart, og tar opp temaer som kan være viktig for mange.

Jeg liker alle karakterene veldig godt, men romansen mellom to av hovedkarakterene virket ikke helt troverdig. Men det spiller ikke stor rolle, fordi det er ikke det boka handler om. Det gikk ikke i veien av min nytelse av boka, fordi det passet til i historien. Noen ganger synes jeg det ble litt for mye, men eller passet det bra.

We Were Liars er egentlig en perfekt sommerbok. Om sommeren pleier folk flest å lese "lettere bøker," fordi det er sommerferie etc, og hvis du også tenker sånn, da burde du plukke opp denne boka en gang i sommerferien. Om du vil like den eller ei, det vet jeg ikke, men den er ihvertfall lettlest og jeg anbefaler den.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Jeg har nettopp kjøpt denne boka, og gleder meg til å lese den!:)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Clockwork Angel, spesielt etter jeg hadde lest de tre første bøkene i The Mortal Instruments. Mange har sagt til meg at det er best å lese bøkene til Cassandra Clare i rekkefølgen de ble publisert, så derfor er det jeg gjør nå. Jeg er glad jeg bestemte meg for å lese Clockwork Angel, fordi nå kan jeg fortsette med resten av Cassandra Clare sin bøker, som jeg begynner å like ganske godt.

Selv om jeg endte med å like boka veldig godt, må jeg innrømme at det tok ganske lang tid før jeg kom ordentlig inn i historien. Jeg var aldri helt inn i boka, og det gjorde boka litt kjedelig. Det kan kanskje ha noe med at jeg var syk en periode, og så var jeg også på en festival noen dager. Da fikke jeg ikke så mye tid til lesing. Men det gikk bra, fordi etter hvert ble boka mye bedre og jeg måtte bare finne ut av hva som kom til å skje videre.

Noe jeg liker veldig godt med Clare sine bøker er karakterene. Men jeg synes egentlig at noen av karakterene ligner litt på hverandre, hvis man sammenligner The Infernal Devices og The Mortal Instuments. Will og Jace, f.eks. Det er litt kjipt. Men jeg liker også mange av de nye karakterene, spesielt Charlotte. Hun må teknisk sett styre hele Instituttet alene, fordi Henry er ikke stor hjelp. Han er bare i verkstedet sitt. I tillegg liker jeg hvordan Charlotte er veldig selvstendig selv om de kommer mange fordommer mot henne, blant annet at hun er en kvinne som styrer Instituttet alene. Boka tar sted nå Victoria er dronning i England, så det er fremdeles ikke likeverd mellom kvinner og menn, selv ikke blant Skyggejegerne. Derfor liker jeg så godt at Charlotte ikke lar seg tråkke på, og klarer å være seg selv, uansett omstendighetene.
I tillegg liker jeg Jem bedre enn Will. Mange er sikkert uenige med meg her, og jeg kommer sikkert til å endre mening i løpet av serien. Men akkurat nå liker jeg Jem best, og det var spennende å lese om fortiden hans. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg føler ovenfor Tessa enda; håper det endrer seg. I motsetning til Nathaniel. Jeg hater ham.

Som jeg nevnte ble jeg ikke opphengt i handlingen før jeg hadde lest omtrent tohundresider, fordi da begynte det endelig å skje noe. Plottet utviklet seg, og jeg begynte å se for meg hva trilogien kom til å handle om. Samtidig kom det mange plot twists, så alt ble mer spennende. Noen av hendelsene som skjedde var litt åpenbare synes jeg, fordi jeg gjettet meg til dem før det faktisk skjedde. Men jeg ble fortsatt litt overrasket da jeg fant ut av at jeg hadde gjettet riktig. Dette ser ut til å gå igjen i Cassandra Clare sine bøker, fordi dette skjedde også i City of Glass, der jeg gjettet meg til noen deler av historien.

Jeg er glad jeg endelig har fått lest Clockwork Angel, og jeg gleder meg til å fortsette på trilogien. Jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre, og det er mange mysterier som er uløste. Samtidig mener alle at bøkene bare blir bedre og bedre, så derfor håper jeg at de resterende bøkene er like gode som alle sier de er. Så hvis dere har lest The Infernal Devices, hva synes dere om bøkene?
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Av Robert Leroux