Bokelskere.no

Dødsbra. Den reddet lesestundene i min datters tidligste barndom. Dødsbra. Anbefales til alle foreldre som går i hundene av nok en runde med Tassen eller hva det måtte være.

Vanskelig å argumentere mot at dette er stor litteratur, prosaen velter fram, majestetisk og poetisk; jeg kommer aldri til å glemme villstyringen Blevins. Men for min smak blir denne for udramatisk, i overkant deskriptiv og detaljert. Den mangler flammene fra Child Of God, The Road og Blood Meridian.

Det får være grenser for hva man skal lide seg gjennom. Denne var det mye snakk om. Den kjedet meg i en nesten ekstrem grad. Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg gir den en 2-er på terningen, antagelig fordi jeg fornemmer at forfatteren er både hyggelig og intelligent.

Jeg kjører alfabetisk, eneste som funker for meg. Med unntak av serier jeg har mange bøker i - som f.eks. Everyman's Library, Verdensbiblioteket til Bokklubben eller 100Pages-serien til Hesperus Press. De får stå for seg selv.

Uhyggelig og skarp roman, like modig om rase som om kjønn. Eneste grunnen til at jeg ikke triller 6, er at det foregår et opera-spor i romanen, som er kjedelig og uorganisk. Utpønsket. Som McEwan når han er på sitt mest konstruerte.

Les i vei, du din herlige kommunist. Jeg spår at det kommer til å gå deg som det gikk din kone og Hamsun: Du kommer til å synes det er BÅNN DRIDEN kjedelig om du leser det igjen. Litterær surrealisme synes jeg er like uinteressant som en tur på Ikea, og er det en ting denne romanen ikke var for meg, så var det underholdende (med unntak av i kortere passasjer hvor den gnistrer til). Desto mer jeg tenker på sånne romaner som Mesteren og Margarita - alt det der helsikens allegoriske tøyset - jo mer får jeg lyst til å gå turer på høyfjellet og se ørnen seile over hodet.

Denne boka troner suverent på topp på mi liste over "De Beste Bøkene Jeg Har Lest", med alle de forbehold slike lister er fulle av, siden den siste gode boka jeg leste stort sett er den beste. M&M leste jeg for omlag ti år sida, og koste meg glugg i ihjel fra første til siste scene. Om jeg skjønner alt, er jeg usikker på, om det er noe å skjønne i alt, er jeg også usikker på, men i motsetning til oppskryttheter som Ulysses og den slags, finner jeg denne boka suverent underholdende. Om den handler om noe, så må det være konskevensene av å fornekte menneskenes behov for metafysikk, og forby dem deres religiøsitet. Det kunne sjølsagt Bulgkov skrevet et essay om, om det ikke hadde vært for at han levde under Stalin i Sovjet, og dermed ble det som hos Stefan Heym ekstremt allegorisk. Da er også den tids russiske surrealisme et godt redskap. Jesu siste dage sett fra Pontus Pilatus synsvinkel er et reint bonuskutt. Herregud, jeg blir helt glad inni meg bare av å skrive om boka. Må vist lese den igjen i år.

Jeg kan huske at før i tiden, da jeg begynte å lese bøker, så hadde jeg en høflig forestilling om at jeg måtte lese hele boken, uansett. Det tok noen år før jeg klarte å legge den fra meg, og dermed kunne begynne å legge bøker fra meg. Jeg pleier å gi dem en ordentlig sjanse, akkurat som folk man møter, men det må vel være greit å si takk for meg hvis ingenting fungerer etter en halv roman, eller noe sånt?

Ah. Man kan ikke elske alt selv om alle andre gjør det. Stor litteratur? Ja, det er det, selvsagt. Men det er like selvsagt kjedelig, uforståelig, langdrygt og hermetisk.

Å, huff. Og huff. Og huff. Er det sånn det er å bli en eldre mann? Å, huff. Å, så bra litteratur!

Man får være tro mot sitt fortidige selv. Det er nesten tyve år siden jeg leste denne romanen. Jeg hatet den. Jeg syntes det var noe suppete piss. Jeg skal stå for det hatet.

Hvitt, sørgelig, vakkert. Beste novellen er antagelig "Rom i New York". Det er fint lite galt med Frode Grytten, og det er fint lite galt med Odda. Respekt.

Når man leser "Spilleren" er det umulig å tro at ikke Hamsun leste denne før han skrev "Sult". Herlig febervarm roman - noe utflytende og ustrukturert, som alltid hos Dostojevskij.

Det finnes folk det er fantastisk å lese om, som du ikke vil ta i med tang, langt mindre dele seng, toalett, frokost eller lysthus med. Her er noen av dem

Opplevde Meg eier ingen som en usentimental skildring av en annerledes oppvekst (og jeg har pr def ikke noe som helst imot sentimentale bøker, det eneste jeg misliker er dårlige bøker). Synes Idar skal gi den en runde til hvis han har tid; det er en bok som tykner av liv etter hvert som man kommer lenger og lenger ut i den.

Hehe: Jeg tar hintet. Kanskje du burde legge inn en funksjon på siden hvor det kan krysses av for "jentebok" eller "guttebok"? Eller nei. Da får du feministene mot deg. Og alle som lever vet at skal man komme seg opp og fram i vår verden må man ha med seg både revisorene og feministene.

McCarthy er åpenbart den største nålevende forfatteren. Dette er boka som forklarer hvorfor Bush-administrasjonen var som den var, det er romanen som viser et USA bygget på størkned blod, det er romanen med tidenes mest skremmende karakter, krigsguden The Judge (if war is not holy man is nothing but antic clay), og det er en roman hvor blodet flyter like tykt som den overrumplende skjønnheten i McCarthys språk.

Mesterverk. Paranoid mesterverk. Tenk å starte forfatterskapet så sterkt, og ende opp som en dum nazist som skrev dumme bøker.

The Judge: If God meant to interfere in the degeneracy of mankind would he not have done so by now?

Jeg har lest denne romanen to ganger. Mann var bare 25 år da den kom ut! Det er sykt! Det er sykt!