Bokelskere.no

jeg liker å få klemmer
men vet ikke
hvordan jeg skal gi dem

på søndagen glemmer jeg at hun ligger i graven
jeg sykler bort til Fjellund
Deichman
og Hvervenbukta
for å gå meg vill alle steder hun ikke lenger finnes
underveis finner jeg ut akkurat hva jeg vil være
en kald lyktestolpe
i mild bris

En venn av meg sa en gang: "Når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, ser jeg på hva jeg gjør." Og det jeg gjorde det året, var å gå, selv om jeg ikke hadde gått ennå.

Vi tørster etter autoritet. Det gjør vi. Uansett hva folk sier, så tørster vi etter den formen for autoritet. Etter å tro på at i det menneskets nærhet er vi trygge.

FUGLEKONGEN

Fuglekongen er så liten at du ikkje merkar det
om nokon puttar hundre fuglekongar i ryggsekken din.
Men når du opnar sekkelokket, blir du overraska.
To hundre venger piskar deg i andletet.
Hundre små nebb opnar seg og skrik.
Eller syng dei?

Ein fuglekonge kan nesten få plass i øyret ditt.
Er du sikker på at du ikkje har eit fuglekongereir i øyret?
Ja, det kan du vere sikker på,
for fuglekongen syr det finaste reir av spindelvev og mose.
Han henger det opp i ei gran.
Du får sjå etter i juletreet ditt.

Kanskje er fuglekongen like tung som stortåa di.
Det kjem an på kor stor stortå du har.
Fuglekongen er Europas minste fugl.
Du har kanskje ikkje Europas største stortå?

Men også dei små kan vere sterke.
Hugs på det når nokon seier du er liten.
Fuglekongen kan flyge over havet heilt til England.
Det kan ikkje stortåa di.
Du høyrer ikkje kva eg seier?
Kanskje har du likevel ein fuglekonge i øyret?
Best å sjå etter.

MAUREN

Veit du kva mauren er? Han er maur. Meir maur enn dei fleste andre.
Akkurat som du. Du er meir du enn alle andre i heile verda.
Du har sikkert tråkka på tusen maur i ditt liv.
Men slapp av. Det er mange igjen.
Fleire enn du kan telje, fleire enn statsministeren og kongen kan telje.

Har du maur i rumpa? spør dei vaksne når du er uroleg.
Men veit dei vaksne eigentleg korleis det er å ha maur i rumpa?
Neppe. Du kan hjelpe dei.
Putt hundre maur i trusa til mamma og pappa.
Dei vil danse som du aldri før har sett dei danse.
Om dei ikkje har jobb, kan dei no få jobb som ballettdansarar.
Eller songarar. Dei vil synge songar du aldri før har høyrt.

Ritualer og tradisjoner er forstørrelsesglass, på godt og vondt. De bidrar til at det gode ofte blir enda bedre, det vonde enda vondere.

Vi er ikke modige om vi ikke også er redde.

Vi vet aldri når vi blir et vendepunkt som noen forteller om ti, tjue og tretti år etter. Det er et svimlende ansvar og en like stor mulighet.

Ekteskap er ikke for pyser, selv ikke de forholdene som viser seg å være liv laga.

Poenget mitt er at folk er ensomme. Mange mennesker kan ikke si det de kanskje har lyst til å si, til folk de kjenner godt.

Å holde ut er den første plikten for alle levende vesener.

Jeg overlevde ukene og avsluttet analysen til tross for at jeg forsto at analytikeren mente jeg burde fortsette, gå lenger inn i det smertefulle for å få det bedre på sikt. I ettertid er det lett å gi ham rett, men den gangen syntes jeg jeg hadde opplevd nok smerte, vært lenge nok i smerten, den gifte mannen hadde skilt seg og ville bli min, jeg ville være glad!

De slørete mørke ukene.
Jeg holder meg nært inntil min elskede.
De varme hendene hans.
Stemmen hans, vesenet.
Hender, stemme, vesen.
Det eneste kroppen min oppfatter som
gjenkjennelig, trygt.
De eneste.
Han.
Den eneste.
Min kjærlighet.
Er like stor som sorgen.

Sorggruppen: Alle de som elsket deg, som
elsker deg.
Og de som elsker oss.

Jeg henger ved døden fordi ingenting annet er mulig. Jeg henger ved døden fordi den er mitt barns virkelighet. Han er i den virkeligheten - døden er virkeligheten. Det er betingelsene. Jeg må erkjenne at jeg aldri ser ham igjen, og jeg må erkjenne at jeg må leve med denne erkjennelsen, så den ikke tar livet av meg. Det ufullendte, uperfekte er sorgens vesen. Det springende uberegnelige.

Vi sitter på et kjøkken i en lånt leilighet, og tiden har stanset. Vi sitter rundt et bord i København og holder hverandre i hånden. Vi kan både se og høre klokken som tikker på veggen over kjøleskapet. men tiden har gått i stykker. Den flyter, den er flytende, den er bare nå, hele tiden bare nå, ikke mer eller mindre enn det. Vi vet ikke om det er dag eller natt. Vi står utenfor dager og netter nå, dager og netter har ingenting med oss å gjøre, framtid, vi kan verken forstille oss eller merke framtid lenger. Vi kan ikke se en time, et kvarter, et minutt fram. Vi kan ikke planlegge. Vi befinner oss i framtidsløs tid. Vi sitter rundt et bord på et kjøkken og overlever fra sekund til sekund, vi reiser oss sjelden opp. Vi har stivnet, mens vårlyset stiger og faller på himmelen utenfor: Når du ikke lenger kan være i fortløpende tid, kan ikke vi heller være det.

Jeg har vært hos Stella en gang, jeg vet alt hun har. Trehus. Og to verandaer og tre katter, og navnet hennes betyr stjerne og det sier hun hele tida, og hele tida har hun noen med seg hjem, mora hennes henter henne klokka to hver dag, tvillingene ligger der med hver sin kosekanin og alle vil kikke ned i barnevogna, hvorfor kunne hun ikke la meg ha en bestefar når hun har alt det der? Men uansett, hvorfor hadde jeg jugd?

Men jeg orker ikke at folk skal se ting og si ting om ting. Det orker jeg ikke. Jeg orker ikke at de skal tenke ting og huske ting og vite ting.

Å gå på akkurd med seg selv er når vi ikke er ærlige om oss selv. Å gjøre eller si ting du egentlig ikke vil. Vedig ofte gjør vi det for å please andre, for ikke å skuffe dem. Vi sier ja, men mener egentlig nei. Det fungerer i noen år, ganske mange, faktisk, men så kommer man til et punkt der kroppen sier fra. Du, Bente, har ikke hørt på deg selv på lenge, tror jeg, men har derimot gått på tvers av deg selv. Da skjer det to ting: Du mister gleden, og du mister energien.