Johan Borgen har akkurat gitt meg en av de helt store leseopplevelsene. Jeg husker ikke om jeg leste denne på videregående, i så fall var det i trass og med et lukket sinn. Superlativene er mange og store. På min liste over Norges ti beste romaner i dag, vil Lillelord rage høyt. Den var rett og slett:

• mørk
• mektig
• mesterlig
• monumental

Dere som leste boken under tvang på skolen, finn den frem igjen og les den med et åpent og modent sinn. Den er virkelig verdt det.

Ein må vel vera kvit, um ein ikkje gjerer andre svarte.

Dei som ikkje semja, vinna ingen Siger.

Takk, Bjørg, det gjorde litt godt.

Ja, det kan du si. For meg var det ikke det, denne gangen. Du har lest så mye mer enn meg, og har nok mer glede av litterære referanser enn det jeg har. Hvis historiene hadde fenget meg kunne jeg nok ha funnet på å la meg avspore for å lete opp informasjon om bøker og forfattere, men jeg lot meg ikke begeistre.

Denne boka avbrøt jeg da jeg prøvde meg på den for mange år siden (min utgave er fra 1997). Jeg husket ikke hvorfor den ble avbrutt, men begynner å skjønne det nå...

Så dumt, jeg forsøker gjerne å unngå å lese omtaler av bøker jeg har stående uleste i hylla. Vet at jeg er påvirkelig. Men på den postitive siden kan det ofte være lurt å ikke ha altfor store forventninger.

Jeg sliter med å komme meg igjennom denne. Den siste setningen din:"Det ble litt mye lange viktorianske dikt og jamrende dagboksnotater fra utilfredsstilte kvinner og brev fra forknytte menn",beskriver mye hva jeg føler, i tillegg går de fleste litterære referransene meg hus forbi. Liker ikke å avbryte bøker, men skal være glad når jeg er ferdig med siste siden, dessverre. Hadde litt forhåpninger til boken.

Jeg tenker kanskje at jeg bruker nok tid som jeg gjør foran skjermen her inne på bokelskere, noen av dere er ordentlig flinke. Ser at du har tatt så mange fine bilder også og hundene dine er bare vakre. Vi hadde i familien to shetland sheepdoger, vakre de også, men begge var ganske nervøse. Akkurat nå er jeg "hundevakt" for en whippet, da datteren min er i Bagdad, ganske så forskjellige raser. Han her fryser lett og liker best å kose seg i sofaen. Det passer meg ganske så godt.

Frustert nei, det er det som er gøy. Lesingen kommer etter hvert, det kan ta år, men det gjør ingenting.

Jeg har vært inne på bloggen din, ordentlig nydelige hunder du har. Filmbloggen din har jeg tilgode å besøke, skal ta meg en titt. :-)

P.S. Hvis jeg har lyst til å legge igjen en kommentar i bloggen, hvordan gjør jeg det?

Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg er litt usikker på hva du mener.

Jeg er ingen litteraturviter, men jeg har litt faglig tyngde innen psykologi. I forskjellige debatter har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at debattanter argumenterer for at den kvinnelige hovedpersonen hele tiden selv velger hva hun ønsker å gjøre og ikke. "Hun gir sitt samtykke", har jeg lest andre steder.

Etter min mening forenkles denne problemstillingen. Hvor fritt er et valg, hvor fritt gir man et samtykke i en situasjon hvor du er naiv, umoden, forelska, underlegen og "avhengig" av den andre personens kjærlighet? Hvor lett er det å si nei da? Og hvor mye verdt er et samtykke gitt i et slikt forhold?

Jeg leser av og til i media, gjerne om mennesker som sliter at "det er jo bare å velge annerledes" eller "alle har et fritt valg", som at det å foreta personlige valg i livet er det enkleste som finnes. Det krever derimot stor innsikt og modenhet, en modenhet mange ikke oppnår gjennom et helt liv. I et forhold krever det ikke minst likeverdighet, og selv da er det lett å falle for fristelsen å "velge" å tekkes den annen part.

Mange Herrar er liten Hugnad.

Uten å ha lest bøkene synes jeg det er høyst betenkelig at hovedpersonenes usunne makt/kjærlighetsforhold på en måte forherliges. Og at kvinners grenser/intimsoner fortsatt er til for å invaderes med eller uten samtykke. Jeg liker ikke signalene det gir til unge jenter og gutter.

Det er så godt å ta fram ei bok av Gabriel Scott når en trenger en stillferdig fortelling, det er ikke noe heseblesende over bøkene hans, heldigvis.
Mange av de eldre forfatterne kunne det med å dvele ved, slik som i denne boka, der mennesker og natur beskrives på en poetisk måte, og så er det så fin og god en rytme i tekstene hans.

De er menneskene, skapningens herrer - omkring dem er fjellet og ensomheten, er mørket og natten og tusen gåter, den store, hemmelighetsfulle natur. Så sitter de der og snakker med hverandre, en liten fortrolig venneklynge, en flokk hyrder i marken som hyrdene før dem i tusener år, de sitter med himmelen over sitt hode og med jorden under sin fot, uendeligheten omringer dem, det evige suser i deres ører og fyller sinnet med drøm og fred.

I boka følger vi Kristofer fra unggutt til voksen, gjennom vanskelige tider men også flotte beskrivelser av gode velgjerninger og opplevelser.
Her blir vi godt kjent med gjeternes eller hjuringenes liv med buskapen i fjellet og hvordan de passet på sine dyr og spiste dravle.