Han kjente ingenting, og det å kjenne ingenting var, visste han, det verste krigen kunne gjøre med en mann.
Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?
Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.
Absolutt en viktig del av krigshistorien. Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange turer, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.
Island var da de første landnåmsfolkene kom til øya, fra naturens side et mer gjestmildt land enn det er i dag. Sagaene forteller at det var store bjørkeskoger som dekket hele beltet fra fjæra og opp mot fjellene. Likevel var det å dra fra Norge til Island ensbetydende med at man forlot et land med forholdsvis gode vilkår for fe- og åkerbruk til fordel for ei øy der livsbetingelsene var mye hardere. Åpenbart gikk de første landnåmsmennene i gang med å hogge ned bjørkeskogen, ikke minst fordi de trengte trekull for å framstille jern. I løpet av det første hundreåret etter landnåmet var allerede mesteparten av skogen utryddet. Noen myndigheter som forbød innbyggerne å hogge i skogen, eksisterte ikke. I løpet av få generasjoner ble derfor Island forvandlet til et nokså skogløst land. Da også beitedyrene gikk løs på den sparsomme vegetasjonen, forsvant enda mer av det fra før tynne jordsmonnet. Dessuten hadde man, den gang som i dag, den vulkanske aktiviteten som i løpet av noen timer kunne ødelegge alt som var bygget opp gjennom tiår med slit og strev.
Til tross for alt dette var det altså et stort antall mennesker som forlot Norge og drog til Island.
Fylleangsten hadde tatt skikkelig tak,og spilte harpe på nervestrengene.
Denne ble for detaljert og kjedelig for meg dessverre.
Slik det het seg at eskimoene hadde uendelig mange ord for snø, hadde Moskvas innbyggere mange uttrykk for svartebørsen. Alt, bortsett fra livets mest grunnleggende nødvendigheter, måtte kjøpes "venstrehånds". Mange slike kjøp var direkte kriminelle: Man fant en fyr som smuglet dongeribukser fra Vesten, og betalte ham et skyhøyt beløp. Andre var verken lovlige eller ulovlige. For å kjøpe et radioapparat eller et teppe måtte man kanskje skrive seg på en venteliste; men man kunne hoppe til toppen av listen "gjennom tyngde": hvis man var et menneske med innflytelse som hadde makt til å gjengjelde tjenesten; eller "gjennom vennskap", hvis man hadde en venn eller slektning som var i en posisjon til å manipulere listen. Så omfattende var køsnikingen at de fleste moskovitter trodde at ingen noensinne kom på toppen av en liste simpelthen ved å vente på tur.
Den søvnige stasjonsbygningen lå innringet av popler og lønnetrær og gjespet i morgensolen,
Jeg skulle gjerne sagt til doktor Molan at dette med å glemme er en kompleks prosess som det ikke er mulig å styre med viljen.
Over pulten hang huet på en kronhjort som så ut som den hadde stanga seg gjennom veggen og så forundra ut over synet som møtte den.
Kirsebærene henger som øredobber på de mørkegrønne trærne.
Hvis det var èn ting jeg lærte i Spania, er det at vi må kjempe like hardt mot kommunistene som mot fascistene. De er akkurat like ille.
Dette var verre enn noe han hadde sett for seg. Når han hadde tenkt på krigen, hadde han forestilt seg heltemot i farefulle situasjoner, verdig lidelse og tapperhet i motgang. Det han nå var vitne til, var voldsomme smerter, skriking, blind frykt, skamferte kropper og en totalt manglende tiltro til logikken i oppdraget.
Han er en stor mann, og store menn følger ikke reglene.
Hun følte seg ille til mote sammen med dem, som om hun var en del av et puslespill som ikke passet inn.
Sloane sank ned på en stol og vred en lillefinger i øret, som om han sveivet seg i gang.
Leste den i dag! Ingen tung bok å lese, men et vakkert persongalleri og søt som et sukkertøy
Hvis det er sant at vi står overfor et grønt skifte, hvorfor skal staten kvitte seg med det grønne?
Europa forbruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer godt under fem prosent av dem selv. Dette anser EU, og dermed også Norge, som et problem. Av de mest kritiske stoffene - typisk sjeldne jordarter som dem du finner i smarttelefonen din og datamaskinen og bilbatteriet og vindmølla og solcellen og egentlig alt det du har vent deg til at du trenger i hverdagen, i tillegg til det som skal redde verden etter den grønne vendingen - produseres mesteparten i Kina, Russland, Kongo og Brasil. Mer enn 90 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordarter skjer i Kina.
Reeves flytter litt på seg og gir meg et smil så blendende hvitt og med så store tenner at de konkurrrerer med pianotangentene.