Bokelskere.no

Ja, overskrifta seier vel det meste: Kva slags erfaringar har de med Sony Reader Touch-edition, PRS650?

Eg prøvde eigentleg bare å forklare korfor eg er einig i uttalinga om at denne boka er "kommersiell", som trådstartar var så rysta over. Og eg meiner at boka er kommersiell, fordi ho formidler populære fordommar som sel godt, på ein lite nyansert måte.

Eg opplever at du legg ord i munnen på meg, som eg ikkje har sagt. Eg meiner ikkje at ein bør skamme seg over å ikkje ha den rette oppfatninga, slik du skriv. Men eg meiner at det er synd at alle dei som møter "slike verdener for første gang gjennom ei slik bok som Drageløperen" som du seier, møter slike verdner gjennom ei så unyansert framstilling. Eg trur "Drageløperen" tener meir til å stadfeste fordommar enn å utfordre dei. Og det synest eg ikkje er ein god ting.

Det er ei forferdeleg bok. Likevel er det dumt å grue seg til å lese ho. For det er språket som held ho oppe frå det djupaste mørkre (og dette er ein av grunnane til at eg har vald å la vere å sjå filmen). Dei poetiske replikkane og den sterke skildringa av det som er, og ikkje er, mellom mennesker gjer at boka ikkje bare er mørk og grusom.

Drageløperen si handling kan vel summerast slikt: Gutt veks opp i Afghanistan. Gutt må flykte frå Afghanistan på grunn av Taliban. Gutt lærer amerikanske verdiar og blir mann. Mann kjem tilbake til Afghanistan og kritiserer forhalda der, i lys av dei nye, vakre amerikanske verdiane han har lært.

Det er lov å vere kritisk. Eg har ikkje sagt noko anna, men eg meiner at måten Drageløperen er kritisk på, er unyansert og einsidig. Det er lov å skrive om mennesker som blir undertrykka av brutale regime eller diktatorar. Men det er noko med utanfrå-perspektivet i Drageløperen. Når kritikken skal formidlast gjennom vestlege briller, er eg meir interessert i nyheitsmagasin og artiklar, ikkje romanar.

For min del opplever eg ikkje at Drageløperen er ein roman som gir meg noko nytt, eg opplever at Drageløperen er ein roman som ønsker å stadfeste dei fordommane mediebiletet vil at eg skal ha. Eg vil heller lese ein roman som forklarar korfor slike som skulekameraten til hovudpersonen (eg har gløymd namna) blir med i Taliban-partiet og vel å leve slik han gjer. Det kan fortelje meg noko nytt, frå eit innanfrå-perspektiv, som eg ikkje har lese før.

Mange av elevane mine i denne aldersgruppa har hatt stor gelde av å lese John Ajvide Lindquist si La den rette komme inn, Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim av Tore Renberg, Doppler av Erlend Loe, Skyskraper-trilogien til Tove Nilsen og Harry-Hole-bøkene av Jo Nesbø i tillegg til Regines bok og Idas dans som er nemd over.

Eg las Rebecca i sommar, og ho var framleis like god.

Eg tenker at det handlar litt om å velje kva ein vil gå glipp av. Og sjølv om ein ikkje kan vite kva ein går glipp av om ein ikkje har lese det, har i alle fall ikkje eg kapasitet til å lese alt eg vil. Og då brukar eg gjetningar som utgangspunkt for kva eg skal velje bort. Desse gjetningane er basert på fordommar, men det er jo alle val.

Eg er veldig glad i både Bikubesong og Rom ved havet, rom i byen, og føler også at eg gjorde eit kupp då eg fann Noveller i samling. Frode Grytten er flink til å skrive, altså!

Det er veldig interessant dette med marknadsføring av noveller. Det er som om dei drukner litt innimellom romanane og sakprosabøkene. Og kanskje du har rett i at det er lettare å omtale romanar. Eg merkar at det å skrive om novellesamlingar ofte er vanskeleg, fordi det er så mykje å ta tak i. Korleis kan ein presentere ei novellesamling på ein oversikteleg måte, utan at ein gjenfortel handlinga i alle novellene?

Når det er sagt liker eg å lese noveller, fordi dei er så korte og fine. Og ofte gir desse korte tekstane minst like sterke inntrykk som ein heil roman kan gjere.

Eg liker godt å lese noveller, fordi dei er så korte. I ein hektisk kvardag, kor ein har begrensa med lesetid, er novellene fine å ha. Det er også spennande å leite seg fram til nye, gode noveller. Ofte har eg inntrykk av at det kan vere 2-3 gode og 8-10 dårlege noveller i ei novellesamling, så ein må leite litt meir enn når ein skal finne romanar. Men det er absolutt mange skattar der ute.

Nå for tida har eg gått laus på Karavane, ein antologi med noveller av forfattarar i verdsklasse. Her er det mange gode tekstar. Og det å begynne med antologiar, gir jo rom for å lene seg litt på andre sine utval og lese tekstar andre har anbefalt.

Eg har utfordra meg sjølv og nokon fleire til å lese 52 noveller i 2011, og her er det lenkar til mange gode og grundige omtaler av noveller av ulik kvalitet. Til nå har eg bare lese dei mest kjendte, Naja Marie Aidt, Ingvild H. Rishøi, Alice Munro, Bjarte Breiteig og Frode Grytten, men eg ser jo at det er ei enorm verd av noveller der ute, som er i ferd med å åpne seg.

Sjølv om eg synest Drageløperen er ei bok som er godt skriven, meiner eg også at ho har noko kommersielt over seg. Plottet har, til tross for Kahled Housseini sin etnisitet, eit preg av at ein ser på "dei stakkarane nedi Afghanistan" med eit vestlege og kulturimperialistisk blikk. Og dette er i utgangspunktet kommersielt. Dette er eit utgangspunkt som sel, fordi vi i vesten er veldig glad i å lese historier om "dei stakkarane nedi der". Vi er glad i å lese om folk som lid under frammande levesett og kulturar, og ikkje minst er vi glad i å lese om kor vondt kvinner som er undertrykka av fæle religionar har det. Dette er historier som vi karakteriserer som rørande, og som sel godt fordi dei er med på å stadfeste det vestlege egoet.

Eg vil gjerne lese om midtausten, Afghanistan og Asia. Men eg liker langt betre å lese bøker som for eksempel Aravind Aidiga si White Tiger og Mellom attentatene, kor perspektivet på forteljinga kjem innanfrå. I desse bøkene er forteljarane ikkje ein forståsegpåar som har reist til Vesten og lært kva som eigentleg er viktig her i livet. I desse bøkene er forteljaren den indiske gategutten eller tenaren som må kjempe for å overleve. Og forteljaren fortel om kva som er viktig i livet, frå denne sitt perspektiv. Dette blir meir autentisk.

Det kostar meg ingenting å kalle bøker med som har som utgangspunkt at vi frå vesten veit best og har funne dei einaste sanne svara på korleis vi skal leve fredeleg saman, for kommersielle. Og eg begrunnar det med at dette er eit perspektiv som sel godt (sjå bare i avisene og vekeblada). Og sidan mi lesetid er begrensa, prioriterer eg heller bøker som gir eit meir autentisk innblikk i frammande kulturar, frå innsida. Og eg har personleg ei oppleving av at eg har større utbytte av dette.

Eg synest ikkje det er eit anstrengt forsøk på å skrive humor, men det er vel kanskje det som gjer det så vanskeleg å skrive humor - at ein les slikt på ulike måtar. Eg synest snarare Selma Lønning Aarø kjem med eit svært viktig innlegg i diskusjonen om forholdet mellom fiksjon og fakta. Spørsmåla knytta til dette, er blitt langt meir aktuelle i tida etter at boka blei gitt ut, ikkje minst med Knausgård og også med Heivoll sin siste roman. Aarø problematiserer hukommelsen som noko subjektivt, og reiser ei rekke av dei spørsmåla som Knausgård sine bøker er blitt møtt med, gjennom måten ho vel å fortelje om si oppvekst på.

Styrken i denne boka er plottet. Det ligger en utrolig kul idè i bunnen; å kunne lese høyt så godt at du leser figurene ut av boka. Og det er jo dumt når man leser fram fæle skurker! En annen styrke i boka er karakterene. Feige og egoistiske Støvfinger og den asosiale bokelskeren Elinor er mine desidert favoritter, mens begge gutta mine holder en knapp på Farid, eks-røver og god til å snike seg rundt i mørket. Det er fargerike, rare, morsomme karakterer, som ikke lider av den klassiske helt/skurk (snill/slem)syken som fantasygenren ofte lider av.

Bokas svakhet synes jeg er språket til Funke. Hun strør om seg med metaforer (eller hva det heter) og det blir til tider litt voldsomt. Jeg burde spart på noen eksempler, men har bare ett: Stemmen hennes var borte som et klesplagg hun hadde sluttet å bruke (s. 503). Det er veldig mye i boka som er som ett eller annet. Nesten på hver side. Og det funker ikke alltid like bra.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/12/04/blekkhjerte/

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/13/assassins-quest-robin-hobb/

Eg er veldig einig, både i at boka held spenninga ganske lenge og at slutten er eit antiklimaks. Eit stort antiklimaks, som nesten øydelegg heile boka, for min del. Lee byggjer opp eit spennande persongalleri, med spennande konfliktar, også lar ho det gå opp i flammar på denne måten? For meg verkar det nesten som om ho bare avslutter boka, for å bli ferdig.

Eg er einig i at Lillegraven skriv fint om menneska som burde stå kvarandre nær og alle hemmelegheitane mellom dei. Men eg synest boka klappar litt saman mot slutten. Det er som om vilja til forsoning mellom folka er litt for stor, og etterkvart som fleire og fleire av korta blir lagt på bordet, blir denne spenninga (som er så veldig god), gradvis mindre.

Ei spennande bok om mellommenneskelege relasjonar og det som ikkje blir snakka om, som likevel er "mellom oss". Godt over halvvegs i boka bygger ho opp ei svært god spenning, men ho faller litt mot slutten.

Meir i bloggen

Ei god og annleis kjærleikshistorie, om eit svært kontrastfyllt par. Og kanskje er det kontrastane mellom hovudpersonane som gjer denne boka så god.

Meir om boka i bloggen min.

Ja, det var jo kanskje en idé å forklare dette nærmere.

Når du klikker lenken blir du bedt om å åpne eller lagre en fil. Denne fila inneholder en kommaseparart liste over informasjon fra boksamlingen din.

Man kan bruke denne funksjonen for å "ta med" seg bøker fra bokelskere.no og til programmer eller nettjenester som lar deg importere bøker fra en slik fil.

På samme måte kan brukere fra nettsteder som Anobii, Shelfari, Goodreads eller Librarything eksportere sine bøker derfra og deretter importere dem hit via http://bokelskere.no/bokimport/.

Eg har lese boka på engelsk, og er svært begeistra over språket. Eg synest Franzen har eit veldig presist og godt språkleg uttrykk, kor han skildrar både personar og fenomener, samt politiske uttrykk på ein treffande måte.