Bokelskere.no

Stephen King er konge! Jeg liker faktisk de kortere historiene hans bedre enn de lengre. I nesten alle tilfeller synes jeg han sliter med å "wrappe opp" de 300+ sider bøkene hans. Mens i de kortere historiene, som bøkene han skrev under Bachman navnet, er fullpakket med kvalitet.
Korthistoriene i Night Shift, Skeleton Crew og Nightmares & Dreamscapes er noen av favoritthistoriene mine uansett forfatter. Det skal nevnes at The Shining er min favoritt av lengre prøvelser, selv om Firestarter og Carrie også har satt dype spor i hjertet mitt.
Eksempler på tamme bøker etter min mening: Dreamcatcher, Cell, Black House.

Bok nummer 2 jeg har fått lest i år er Klodenes kamp av H.G. Wells.
Nå er dette kun den andre boken jeg har lest av Wells, selv om jeg er midt i bok nummer tre for øyeblikket. Den første boken jeg leste var den første utgivelsen hans, Tidsmaskinen (1895). Den boken er forøvrig et glimt av briljans i form av debutbok innen sci-fi-sjangeren. En personlig favoritt å regne.

Nå skal jeg dissekere Klodenes kamp, eller The War of the Worlds, som boken heter på engelsk.
Jeg leste en ganske revidert utgave, mtp. at hver eneste utgave som utgis etter originalverket blir redigert, pusset opp, pusset ned, ekskludert og inkludert mer eller mindre hver gang etter forlagets egne premisser. Dette jo i all hovedsak grunnen til at jeg foretrekker kun å lese førsteutgaver. Jeg forstår ikke alle verdens språk, så da er det flott at det finnes mange velkrediterte forfattere som skrev på det engelske språket. Det må gjerne komme den dag hvor jeg kan lese russisk og få kjenne på sjelen til Dostojevskij, istedet for å lese historien til en oversetter som kanskje ikke engang har vært i nærheten av å føle og ane hva forfatteren faktisk har gått gjennom, opplevd eller prøver å få sagt. Noen ganger så lykkes jo oversetteren, men det blir et blindt kompromiss hver gang vi begir oss ut på en oversatt bok. Det er aldri noen garanti for at originalverket gjenspeiles på en karakteristisk riktig måte, om jeg får si det slik.

Nok om den digresjonen.
Klodenes kamp er delt inn i to bøker. Før og etter invasjonen av Marsmennene.
Boken begynner ganske tamt, med veldig mye geografi: Det må nevnes minst 30 byer, landsbygder og bydeler bare over et par sider. Og for en som ikke er kjent med England og London spesifikt, ble dette mer et irriteringsmoment å prøve å koble de ulike stedsnavnene til viktigheten av hvorfor de ble nevnt og hvor hovedpersonen hadde tenkt seg, frem og tilbake, og i det hele tatt holde styr på hvor han befant seg til enhver tid. Det ble sikkert nevnt 50 stedsnavn gjennom hele boken. Det ble litt væl mye.

Hovedpersonen fremstår først som akademisk anlagt, altså en oppegående type, men han blir fort irrasjonell og egoistisk, selv med tanke på at han har en kone som han visstnok gjerne vil se igjen - etter at de blir separert grunnet alle hendelsene. Referansene til kona dukker vel opp en 2-3 ganger i løpet av hele boken, i form av et par linjer hvor hovedpersonen tenker "jeg håper det går bra med henne". Det hele mangler lidenskapen som jeg mener må være tilstede for i det hele tatt å ha en grunn til å bringe et slikt forhold inn i historien; ellers regnes dette ekteskapet bare som et par siders ekstrafyll uten å gi noe verdi til boken i sin helhet. I det hele tatt, de momentene mellom ekteparet er så spredt og uten etablert kontekst at selv konklusjonen av boken blir tam som følge av inkluderingen av disse detaljene.

Bok 1, eller Del 1, av boken inneholder i tillegg til alle stedsnavnene, en haug av henvisninger til folkemengder som er på flukt. Det går 5 sider etter hverandre hvor så og si alle setningene sier det samme, bare på forskjellige måter; "han hadde lurvete klær og hastet avgårde med eiendelene sine", "hun brakte med seg hun hun eide i en flettet kurv som hadde sett sine bedre dager", "mellom seg bar de alt de klarte å få med seg etter en rask ransaking av hjemmet sitt", osv. Det blir liksom sånn, vi skjønner det, de er på flukt, de må bære tingene sine. Men allikevel så påpeker Wells dette om og om igjen på ulike måter uten at det bringer mer tyngde til alvorligheten bak situasjonen innbyggerne befinner seg i.

I et punkt av boken så får vi vite at hovedpersonen har en bror, som legger i vei for å finne broren. Han opplever litt mer spennende saker og havner i slåsskamp for å beskytte noen edle kvinner som er i ferd med å bli ranet. Dette er forøvrig den mest direkte spenningsfylte delen av boken etter min mening. Det er en annen scene hvor hovedpersonen gjemmer seg under vann for å unngå hetestrålene til artilleriet til Marsmennene, som er ganske spennende i seg selv fordi han var nære døden og unnslapp så vidt. Ellers forsvant historieutviklingen om broren og Del 2 av boken nevner ikke broren i det hele tatt - og jeg fortstår ikke hva som skjedde, og hovedpersonen tenker ikke på broren sin i det hele tatt. Det virker som om Wells startet å skrive noe, og så glemte han kanskje at han hadde inkludert en hel karakter, og så hastet han med å skrive ferdig boken. Det er litt denne følelsen jeg sitter med etter å ha lest ferdig hele seansen.

Det skal nevnes at før broren havnet i spennende situasjoner og slagsmål, at det over kanskje 10 sider regelrett var samme opplevelsene som hovedpersonen. Så altså samme setningene ble brukt for å beskrive hvordan folkemengden flyktet i kaos, hvordan destruksjonen av landskapet så ut, det ble litt for mye repetisjon som gjør at denne boken på 209 sider kunne kanskje blitt komprimert til en 150 mer direkte spenningsoppbyggende sider, etter min smak.

Bortsett fra et par dialoger broren har med de edle kvinnene han redder fra utyskene, finnes det knapt kvinnelige dialoger i boken. Det er kona til hovedpersonen som snakker i enstavelser noen ganger under den opprinnelige flukten, men ellers er hele boken basert på dialog mellom menn, og tanker innad hovedpersonen/delvis broren.

Det ble litt knotete å holde styr på hvor mange "Marsmaskiner" hadde blitt sendt til Jorden; til å begynne med holdt hovedpersonen tellingen veldig greit: 1, 2, 3, 4. Men utover i boken ble det uklart og det virket noen ganger som om han først sa "nå kom den femte" og så 20 sider senere lurer han på når den femte maskinen kommer til å nå Jorden.

I løpet av hele boken var det et par linjer som var veldig velskrevet, altså pent beskrevet og kløktig formede setninger. Så det er noen enkeltlinjer å ta med seg om man liker sånt da.

Bok 2, eller Del 2, begynner med en ekstrem form for detaljert beskrivelse av anatomien til Marsmennene og maskinene deres, på en måte som de enda ikke hadde hatt anledning til å kunne vite. Allikevel beskrives alt dette; og helt i slutten av boken så nevnes også mer om anatomien og teknologien, så det blir sånn at jeg tenker det kunne han plassert alt på sin rette plass, istedet for at jeg lurer på hvorfor Bok 2 starter med all denne kunnskapen som han plutselig hadde. Denne kløktige akademiske mannen som oppførte seg irrasjonellt og kaotisk/panisk etterhvert, møtte forøvrig på en soldat som til å begynne med virket veldig allmenn, men som etterhvert hadde kløktige planer å komme med som overrumplet den visstnok mer utdannede hjernen til hovedpersonen. Det blir litt brudd på personlighetsbyggingen når Wells setter sammen karakterene sine. Da kanskje med unntak av én veldig religiøs person som hovedpersonen er "bunkret" inne med i nesten to uker; vedkommende er veldig konsekvent i atferden sin, noe som var godt å lese: en nokså urimelig, religiøs type som utvikler gudfryktig hysteri og i det hele tatt blir utålelig å ha med å gjøre. Det var en realistisk progresjon som følge av stress, utmattelse og situasjonen i sin helhet.

Personlig synes jeg det kuleste i boken er beskrivelsen av maskinene som Marsmennene anvendte for invasjonen sin, og de andre maskinene de brukte for å utvikle nye våpen/ferdselsmaskiner for videreføring av operasjonene sine. Det var ikke superdetaljert, men kult å lese tankene fra noen som levde for over 100 år siden og hvordan de så for seg et slikt arsenal og dets design.

Hvordan invasjonen endte synes jeg var forsvarlig realistisk og jeg så det ikke komme, selv om det var et par hint utover gjennom boken. Utryddelsen av Marsmennene var godkjent og jeg satt igjen som fornøyd, selv om det virket som historien endte brått. Så mange sider som Wells hadde brukt på å repetere landskapsødeleggelser, folkemengdeflukt og atferdsbeskrivelser, så forventet jeg egentlig mer altså i form av mer spenning, eller mer utmattende kamper og detaljerte innoverende måter å overvinne motstanderen på, så jeg ble sittende igjen med følelsen av mye fyll og en brå slutt, hvor en mann med disse skriveegenskapene i stor skala kunne gjort dette til en bok på 3-400 sider med mange flere spenningsmomenter og kanskje noen flere konsekvent detaljerte karakterer sannferdige med naturlig skissering av sannsynlige atferdsutviklinger.

Alt i alt ikke en rask bok for meg å lese grunnet all repetisjonen, sånt distraherer meg og får meg til å legge vekk boken. Den ble lest over en uke; på buss, på fly, i parken, og hjemme.

Den relativt dølle affæren fra 1898 får av meg terningkast: 3

Da kom jeg meg endelig til det punktet i livet hvor jeg fikk lest Den lille prinsen. Har fått stilt det spørsmålet av utallige mennesker i løpet av de siste 10 årene, "har du lest Den lille prinsen?" som om det er en selvfølge. Jeg tenkte jo at det var en lettlest barnebok som ikke skulle skille seg så nevneverdig ut, så jeg satte den på vent i en årrekke.

Jeg likte boken ganske godt. Den fikk meg til å le høyt tre ganger og jeg synes den lille prinsen virket veldig uskyldig og lett å bli glad i. Illustrasjonene av de Saint-Exupéry er elementære tilskudd til fortellingen og gjør boken til den fortellingen den er i sin helhet.

Boken forteller deg om de ulike typene voksne mennesker vi omgir oss med, fra forretningsmenn til dagsdrikkeren, og hvordan det blir sett på som rart og unødvendig gjennom et barns par uskyldige øyne. Det er en søt og lettlest bok som jeg helt sikkert kan finne på å lese igjen.

Om ikke annet enn for å minne meg på at det viktigste i livet kan vi ikke se med øynene, det må føles med hjertet - og at barnets uskyldighet og nysgjerrighet er to komponenter i mennesket som bør regnes som uvurderlige aktivaer selv i oss oppi åra. Glem aldri hvor det hele startet for deg.

Terningkast: 4

OBS: Det kan finnes bedre oversettelser. Denne spesifikke utgaven ble publisert i Mars 2022 av et Istanbul-basert forlag, og var oversatt til engelsk.

Bega meg endelig ut på Requiem for a Dream. Det er godt å lese god bok igjen etter litt opp og ned med fornøyelseskvaliteten de siste par årene.
Hubert Selby Jr. hadde en vanvittig evne til å plassere deg der i rommene sammen med personene han kreerte. Er helt oppslukt etter 60 sider og gleder meg til det som måtte komme.

God leselyst!

Flott at man kan lese bøker på nytt igjen når man får lyst til det! Ikke bare for å teste ut nye aspekter av forståelse avledet fra livserfaringer fra første til nåværende lesning, men også for å derav innhente en annen personlig leseverdi fra verket. Noen bøker er jo simple nok til å bare race gjennom (Fear and Loathing in Las Vegas kommer til tankene) uten særlig "fler-aspektet utviklingsgevinst". Denne boken har alltid vært et forfriskende vindpust å lese gjennom i gråtonede stunder. Det går vel an å lese bøker på samme vis som andre som lytter til musikkalbum, om att og om att?

Jeg vil absolutt anbefale "Home before dark" av Riley Sager og "The Sun Down Motel" av Simone St. James :-)

Mål: 150

Uhorvelig kjedelig lesestoff, lite fantasifullt og lite trolig.
Endte opp som en slapp detektivnovelle. Presten gjorde det...

Skjønner at mange elsker denne boka, men den bar óg sine svakheter.
De første 100 sidende er veldig sakte oppbygging, ikke mye å snu sidene for.
Rundt den 100. siden fant jeg et par sider som tilfredsstilte de mentale prosessene ...
Boken speedet opp noe og de neste 100-150 gikk forbi i et mer fornøyelig lune.
Det var et punkt der navnene Tone og Toril ble brukt galt om hverandre.
Tone som var død, men som «gikk inn på soverommet» (når det egentlig var Toril som gjorde det)
Ser bort fra skrivefeilene, det må vel ha vært forlagets menn som stod for dem.
Synes enden kom brått etter at klimakset endelig var nådd.
Mye repetisjoner av de samme idéene (tenkte liksom at det her har du formulert tre eller fire ganger tidligere i boka). Forventa ikke slutten, det blei et overraskende plussmoment.
Ville anbefalt den til gatepushere og interessenter i Oslo og omegn, eller til folk som lever helt i mørket, de kan kanskje få opp øynene litt ved å bevitne den siste revejakta!

Eller blei det egentlig den siste?

Terningkast: Flytende 3-er.

Fear and Loathing in Las Vegas av Hunter S. Thompson

En klassisker av sitt slag. Kan gjenleses og nytes i de rette periodene, en oppløfter til minne om en mann som levde for å prestere. Lite negativt å si om den, noen detaljer i de drøyeste scenene ville jeg kanskje ha byttet ut med noe annet likt guffent, bare litt mer tilbøylig mot mine egne preferanser av ekkelthet.

Noen ganger litt staccato handlingsmønster, som gjengir tidsforløp som kan komme og forsvinne under en real tur på kaktusen (da gjerne med mer innabords også). Fortsatt litt surt at disse tapte timene ikke ble beskrevet eller sett mer konsekvenser av hva som kunne ha hendt ila disse periodene. Mot slutten av boka nevnes det noen aktiveter som Raoul Duke hadde fått gjort i byen, så dette kan jo dras mot å forstå noen av de tapte tidsperiodene i teksten.

Hvorfor skulle Duke ha seg en ape?

Terningkast: Sterk 5

Dreamcatcher av Stephen King (2001)

Ikke den aller verste jeg har lest av han, men andreplassen så langt går til Dreamcatcher.
Uhorvelig mye gjentakende scener uten stopp, med for mye dialoger som kunne vært mer spennende i stedet for kun å skape en "filler"-følelse (eng.). King's "incessant need" (beklager digresjonen her men finner bare ikke det norske ordet jeg trenger) til å nevne andre celebriteter i boka er nærmest kvalmende, er sikker på at minst 15 Hollywood-stjerner, andre berømtheter og forfattere ble nevnt. Også i klimaksøyeblikket ble ekte mennesker brakt inn i historien hans. Jeg personlig opplever dette som en forfatterfeil. Et distraksjonsmoment. Noe man kan bruke med skjønn. I en bok på denne lengden kunne jeg sett for meg bruk av kanskje 3-5 kjendisnavn, og da helst hvis de faktisk er relevante til handlingen.

Utover dette kjøpte jeg ikke helt at alle var så veldig belærde og kunne fraser og inspirasjon from de samme verkene. Det var ingen nevning av at karakterene hadde lest de samme bøkene under oppveksten og slik. Kun referanser til at to av dem var mer beleste. Det kan vel strekkes til at den telepatiske evnen deres gjorde det slik at de kunne sanse de samme bøkene uten å faktisk ha lest dem selv.

Jeg likte karakteren Kurtz, og navnereferansen hans til Joseph Conrad's bok Heart of Darkness.
Resten av mannskapet finnes det mer rom for forbedringer i form av personlighetsdiversifisering.

Terningkast: 3

Jeg er ingen stor paranormal-fan men prøver alltid å gi King en sjanse. Det var han som fikk meg til å begynne å lese, med korthistoriene hans, som Night Shift (1984) og Skeleton Crew (1985)

^Dette var gullkorna hans. Også Bachman-bøkene da, klart!

The Swarm (1974) av Arthur Herzog

En grøsser av en bok, spesielt i disse tider.
En invaderende bisverm fra Brasil som stadig multipliserer seg kommer til USA,
og New York virker til å være første stat på mållisten. Kommer forskerne til å ta trusselen seriøs?
Er det noe de kan gjøre for å stoppe det kommende utbruddet? Et forsker-team får i oppgave a redde landet, om ikke det er hele verden som det snart skal gjelde.
Litt kleine situasjoner og interaksjoner mellom partene, men bikunnskapen og termene fant jeg mer interessant. Sluttoppgjøret anså jeg som en noe svakt forfatterskap; da måtte det i så fall ha vært en kunstbok, og da kunne jeg ha revurdert scoren min noe.

Terningkast: 3

White Fang av Jack London. Oppfølgeren til klassikeren Call of the Wild, en bok om det ville og de ville.

Denne boken jeg leste var delt inn i ulike deler, og deretter kapitler.
Del 1 handlet om to karer som hadde i oppdrag å frakte en død manns kiste til landbygda for en passende begravelse. Langs veien sliter de med sultne ulver som stadig forfølger dem og napper til seg sledehund etter sledehund. Klimakset i historien (del 1) er helt mot slutten og ender ganske brått. Kanskje litt for brått for min smak, på samme linje med The Pit and the Pendulum av Poe.

Dette med at ting ender brått fortsetter inn i del 2, som kun handler om hunulven, som var en del av ulvepakket fra del 1, og ulvemaken hennes. Brå ender er imidlertid en naturlig ting i det ville, så i denne delen (del 2) så liker jeg det bedre enn i del 1, som jeg syntes ble "skrevet for snurt", snarere enn at det kom en avgjørende vending.

Etterhvert lærer vi rollebesetningen videre å kjenne, samt stygge personer som kun tenker på penger, og slutten av boka trodde jeg ikke var en verdig avslutning, men så blei jeg glad i den til slutt. Et sterkt

Terningkast: 4

fra meg, som også vil si at Disse to bøkene er bøker du bare må få lest og kost deg med (igjen!)

Mål: 150

Boken utdaterer Dracula av Bram Stoker og er en fin kjapp lesning. De første 80 sidene virket til å lede et sted og jeg var nysgjerrig på hvordan det kom til å utarte seg videre, men de siste 40 sidene ble heller en lang konklusjon snarere enn en spennende avslutning.

Siden dette er en 2019-utgave og er tuklet med av forlaget, så kan jeg ikke si noe 100 %, men det virket som om språket til forfatteren er bra. Den gamle måten å skrive setninger på, med ord som man ikke ser like mye i dagens litteratur, falt i god smak.

Hadde boken ledet til en bedre ende, så kunne jeg vurdert terningkast 4, men det er mye som måtte ha vært endret for å gi en femmer.

Bokforlaget hadde lagt til egne titler som forøvrig var veldig trasse og brøt opp fortellingen på en kjip måte.

Terningkast: 3.

I dag reiser jeg med flyttelasset fra Tyrkia til Spania, og det er Carmilla av Joseph Sheridan Le Fanu som blir med meg på de tre flyreisene. Boken er rett over 100 sider lang og en av de første anerkjente vampyrhistoriene. God jul til alle bokelskere!

Fin fremtidsfilosofi fra Wells i 1895. Veldig lettlest lektyre.

«The Time Traveller» reiser i tid og forteller om erfaringene sine. Hele boken handler om en tidsreise til år 802 701 hvor hovedpersonen utforsker og kontemplerer omgivelsene sine.

Boken fanget oppmerksomheten min, og er den type bok som kan leses gjennom uten opphold. Klimakset var noe labert for mine forventninger; med Wells sitt forfatterskap kunne han i teorien enkelt ha strukket denne historien til 300+ sider, med flere hendelsesrike øyeblikk for leserne.

Det er en bok med smålige eventyrpreg, en bok skrevet med handlinger for et yngre publikum, men med ordene og tankene til den voksne generasjonen. Politiske og filosofiske tanker gjennomsyrer teksten, men ikke så mye at det vil kjede den eventyrsøkende leseren.

Utgaven jeg leste var en 2019-utgitt bok fra et tyrkisk forlag. Det var et par skrivefeil og en del formatteringsfeil som ødela litt av flyten fra side til side, men det påvirker ikke terningkastet mitt nevneverdig i dette tilfellet.

Terningkast: 4.