Fabuleringer med og uten realistisk forankring
Barberen er ankerpunktet i denne sorgmuntre fortellingen fra dikterens barndom. Sted og tid er et villastrøk i utkanten av Oslo på 1940-tallet. I barbersalongen til Sørensen skaffer Arild seg kunnskaper om bier, stangfiske og ikke minst om det kompliserte livet til de voksne. Sørensen er den gode lytter som får selv den tauseste av sine kunder til å snakke mens Arild hører og lærer. Salongen blir en oase i forhold til den traurige skolen.
Barber Sørensen er en arketype som jeg kjenner godt igjen fra mitt eget nabolag. Her fikk vår lokale frisør for noen år siden historielagets kulturpris for sin evne til å formidle lokalhistorie samtidig som han svingte frisørsaksen sin. Sånn sett er Arild Nyquists fortelling klart nostalgisk, men også en framstilling av karakterer som vi kan kjenne igjen fra vår egen tid.
Den korte boka avsluttes med noen absurde, drømmeaktige historier med tomater som nøkkelord. De savner den realistiske bakgrunnen som preger den lune historien om barberen. Boka preges ellers av Nyquists fabulerende skrivestil som likevel oppleves som virkeligheten selv.
Harald K som svar til Marit Håverstad :
00:52, 5. november 2020 Diskusjon: Marit Håverstad om Lang dags ferd mot natt skuespill av Eugene O'Neill av Eugene O'Neill
Selv så jeg Lang dags ferd mot natt den gang Det norske teatret fortsatt lå i Stortingsgata. Det gjorde voldsomt inntrykk med medlemmer av Maurstad-familien i de viktigste rollene - hvis jeg husker riktig.
Harald K siterer Barberstol & Tomater av Arild Nyquist (side 19)
00:43, 5. november 2020* Ingen har det som favoritt.
For i neste øyeblikk sprakk ansiktet hans opp i tusen folder og ivrige landskapstegninger — jeg syntes jeg så myrer og siv og dype skogsvann der inne, nesen ble til en odde og hver av de ti fingrene som han snart fektet rundt med under Sørensen blinkende saks ble til bøyde og rette fiskestenger.
Er det noen som har prøvd det? Fungerer det bra? Dårlige opplevelser?
Ser at de har flere bøker, jeg kunne tenkt meg som ikke er mulig å få tak i lenger.
Ypperlig og oppdatert om Internett.
Denne boka henvender seg til folk som verken er eksperter på teknologi, finanser og for dens saks skyld politikk. Derimot gir den leserne både oversikt og innsikt på hvert av disse områdene. Formålet er at vi bedre skal forstå hva som har skjedd med Internett de siste tiårne.
John Ball er tidligere journalist i britiske Guardian. Han har bruker gode historier og intervjuer med sentrale personer for å dokumentere utviklingen og problemene vi nå står overfor. Fokus er naturlig nok på USA, men òg med sideblikk på resten av verden. Han gir en god beskrivelse av hvordan internett kom i gang og ble utbygd med utgangspunkt i noen få universiteter i samarbeid med det amerikanske Forsvaret. Seinere sørget risikovillig kapital for den videre utviklingen. Som journalist er han opptatt av hvordan enkeltpersoner bidro på hver sin måte med teknologi, penger og vellykket programvare. Løs og tilfeldig styring har både gitt oss frihet til å bruke nettet på ulike måter, men også banet veien for noen få dominerende bedrifter.
Reklamens verden
Ball påpeker at suksessen til Facebook og Google først og fremst bygger på enorme reklameinntekter. Hvordan de får til dette er skremmende lesning. Det er ikke rart at både USA og EU nylig har tatt ut stevninger mot de største Internett-gigantene. Ball gir grunnlag for å forstå hvorfor dette skjer akkurat nå. Ball tar også for seg dem som prøver å få til bedre styring og kontroll på området.
Selv om Ball peker på en del alvorlige problemer, skriver han nøkternt og likeframt. Han unngår tåkeleggende språkbruk. Spesielle ord og uttrykk blir omhyggelig forklart både i teksten og i en egen ordliste bak i boka. Dette er likevel ikke noen lærebok.
Hva savner jeg? Ball skriver om Wikileaks - som han selv var med på - men skriver lite om bruken av Internett som ledd i storpolitikken. Uansett, dette er en fagbok som trygt kan anbefales. Forfatteren har fått en rekke priser for sine tidligere skriverier. I USA har boka fått tittelen The Tangled Web We Weave.
Harald K siterer The system av James Ball (side 225)
22:16, 26. oktober 2020 Ingen har det som favoritt.
The internet makes the pace of life faster. It makes physical distance largely irrelevant. It makes information far easier to find. But it doesn't change much else beyond that --- and so in some ways all it does is help us repeat our mistakes, only faster than ever before.
Norah siterer Egil Skallagrimsson av Halvor Tjønn (side 18)
11:36, 21. oktober 2020 Ingen har det som favoritt.
Island var da de første landnåmsfolkene kom til øya, fra naturens side et mer gjestmildt land enn det er i dag. Sagaene forteller at det var store bjørkeskoger som dekket hele beltet fra fjæra og opp mot fjellene. Likevel var det å dra fra Norge til Island ensbetydende med at man forlot et land med forholdsvis gode vilkår for fe- og åkerbruk til fordel for ei øy der livsbetingelsene var mye hardere. Åpenbart gikk de første landnåmsmennene i gang med å hogge ned bjørkeskogen, ikke minst fordi de trengte trekull for å framstille jern. I løpet av det første hundreåret etter landnåmet var allerede mesteparten av skogen utryddet. Noen myndigheter som forbød innbyggerne å hogge i skogen, eksisterte ikke. I løpet av få generasjoner ble derfor Island forvandlet til et nokså skogløst land. Da også beitedyrene gikk løs på den sparsomme vegetasjonen, forsvant enda mer av det fra før tynne jordsmonnet. Dessuten hadde man, den gang som i dag, den vulkanske aktiviteten som i løpet av noen timer kunne ødelegge alt som var bygget opp gjennom tiår med slit og strev.
Til tross for alt dette var det altså et stort antall mennesker som forlot Norge og drog til Island.
Med god grunn er illustrasjonene til Finn Graff likestilt med forfatterens tekst i denne boka. Mens hovedpersonen Adolf Merkel på en viktig merkedag går rett fram som det skulle være en ordinær arbeidsdag, ser vi av Graffs tegning at det langt fra kan være en vanlig dag. Her skjer de merkeligste ting! I det hele tatt får Nyquists underfundige tekst og Graffs finurlige tegninger godt fram at det for oss vanlige mennesker kan skape uventede tumulter de gangene vi får et øyeblikk av offentlig oppmerksomhet. Men bokas moral kommer likevel litt uventet.
Det viktigste var å komme i avisen. Det var det viktigste.
Müller bruker et rikt, fortettet billedspråk i sin fortelling om familien Windisch som bryter opp fra landsbyen sin i Romania under diktatoren Ceausescu for å følge dragsuget mot Vesten. Tidsrammen i denne korte romanen spenner likevel over et langt tidsrom. Fra «Kongen sover» før krigen, til krigsfangenskap i den sjokkerende historien «Grassuppa», til ekspropriasjon og overgrep etter krigen.
Det tar tid å venne seg til Müllers særegne skrivestil, men dette er i bunn og grunn en mesterlig fortalt historie om hva som får vanlige mennesker til å flykte. I dette tilfellet den tysk-talende minoriteten i Romania.
Fylleangsten hadde tatt skikkelig tak,og spilte harpe på nervestrengene.
Harald K siterer In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman (side 263)
20:18, 15. oktober 2020 Ingen har det som favoritt.
Literature remais alive only if we set ourselves immeasurable goals, far beyond all hope of achievement. (Sitat fra Italo Calvino: «Multiplicity» oversatt fra italiensk).
Krysspress i klassisk roman i moderne drakt.
Mens Stefan Zweig skrev om «verden av i går», er dette en omfangsrik roman om vår egen tid med finanskrisen 2008 som dreiningspunkt. Selv med med dette globale utgangspunktet, preges boka av en psykologisk tilnærming.
Vi følger to personer, Zafar og fortelleren, fra deres skolegang i henholdsvis England og USA, seinere som studiekamerater i Oxford med matematikk som hovedfag, noe som kvalifiserer dem begge til å gå inn i finansverdenen. Seinere skilles deres veier når Zafar velger å studere jus ved Harvard og tar på seg oppdrag knyttet til utviklingsprosjekter i Sørøst-Asia, inkludert sitt fødeland Bangladesh. Fortelleren som har opprinnelse i Pakistan, slår seg derimot ned i London. Etter flere års atskillelse dukker plutselig Zafar opp hos sin venn i London og begynner fortellingen om hva han har opplevd i Afghanistan og hvilke tanker han ellers gjør seg om livet.
I lyset av hva vi vet
Mens tradisjonelle romaner gjerne opererer med en anonym, allvitende fortellerstemme, må fortelleren her eksponere også sitt eget liv. Dette bidrar til dynamikken i romanen som i stor grad dreier seg om hvor mye eller lite vi egentlig vet om hverandre, fordi alt nytt blir tolket i lys av det vi alt vet: Everything new is on the rim of our view, in the darkness, below the horizon, so that nothing new is visible but in the light of what we know.
Dette er en kompleks roman full av avsporinger. Som Sjeherasad i Tusen og én natt avbryter Zafar gjerne beretningen sin for å ta opp igjen tråden en annen gang. I mellomtiden får fortelleren plass til å gi oss en grundig, teknisk preget framstilling, inkludert fotnoter, av årsakene til finanskrisen. Vi får også et tilbakeblikk til 1971 da Bangladesh brøt ut av unionen med (Vest-) Pakistan. Han supplerer dessuten den muntlige fortellingen med tekst fra Zafars notatbøker. Fra Zafar tar han også de fyldige, relevante sitatene som innleder hvert kapittel.
Øst-vest brytninger
Slik jeg leser boka, er det likevel brytningene mellom vestlige og asiatiske tenke- og væremåter som etter hvert blir hovedtema. Begge hovedpersonene virker fullt assimilert i britisk-amerikansk kultur, men i forhold til kjærester, ektefeller og familie blir det likevel full krise. Zafars langvarige, men vanskelige forhold til den britiske overklassejenta Emily står sentralt i boka. Samtidig setter fortelleren et ironisk spørsmålstegn ved om det er mulig for en sørøst-asiatisk forfatter å skrive troverdig om slike temaer på engelsk for en vestlig leserkrets. Skal dette være et skjult spark til Naipaul, Rushdie og andre forfattere av indisk opprinnelse?
Rahman har satt seg høye ambisjoner med denne boka. Jeg synes han har nådd dem og skrevet en leseverdig bok som samtidig gjør en litt klokere.
Harald K siterer In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman (side 497)
00:34, 13. oktober 2020 Ingen har det som favoritt.
The thing of greatest worth that we can give another is our trust. Abraham's offering was not Isaac; it was trust.
Harald K siterer In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman (side 454)
23:35, 10. oktober 2020 Ingen har det som favoritt.
And though I surprise myself not to have thought so before, for now it seems obvious, I wonder if our experience of a novel is enriched by our experience of life.
Her hos meg blir det siste bok av Dugoni, og lydbøker på bilturen. Satser på at ungene synes Stompa er gøy:)
Takk takk, det ble en god helg. Den siste til Archer, er jo som det pleier. Utrolig god:)
Harald K siterer In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman (side 261)
16:49, 4. oktober 2020* Ingen har det som favoritt.
It's the memory of extravagance that makes other times hard [I et tilsvar til Graham Greenes påstand om det motsatte i Travels With My Aunt].
Denne helgen blir det lydbok av Nygårdshaug, og fysisk bok av Archer. Som er en fantastisk forfatter.
Norah siterer På grensen til evigheten av Ken Follett (side 434)
09:48, 1. oktober 2020 Ingen har det som favoritt.
Slik det het seg at eskimoene hadde uendelig mange ord for snø, hadde Moskvas innbyggere mange uttrykk for svartebørsen. Alt, bortsett fra livets mest grunnleggende nødvendigheter, måtte kjøpes "venstrehånds". Mange slike kjøp var direkte kriminelle: Man fant en fyr som smuglet dongeribukser fra Vesten, og betalte ham et skyhøyt beløp. Andre var verken lovlige eller ulovlige. For å kjøpe et radioapparat eller et teppe måtte man kanskje skrive seg på en venteliste; men man kunne hoppe til toppen av listen "gjennom tyngde": hvis man var et menneske med innflytelse som hadde makt til å gjengjelde tjenesten; eller "gjennom vennskap", hvis man hadde en venn eller slektning som var i en posisjon til å manipulere listen. Så omfattende var køsnikingen at de fleste moskovitter trodde at ingen noensinne kom på toppen av en liste simpelthen ved å vente på tur.
Sist sett
