Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.
Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.
Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.
Hvis noen sier noe som er opplagt usannsynlig, men som du inderlig vil høre, så velger en liten del av deg - den svake - å tro på det.
Ydmykelse kunne like gjerne vært tittelen på første halvdel av denne boka. Koronasvikt passer til gjengjeld for andre del.
I første del inntar Woodward synsvinkelen til utenriksministeren, forsvarsministeren og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren, alle fra de første årene av presidentperioden 2017-21. Selv om de alle er framstående republikanere som Trump anstrengte seg for å få inn i regjeringen, blir de fort overkjørt og ignorert av den uforutsigbare presidenten. Det er bare spørsmål om tid før de får sparken eller kommer Trump i forkjøpet ved å si opp selv. Ganske pinefull lesning, selv om Woodward også gir en grei oversikt over hovedtrekk i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk i perioden.
Boka tar seg atskillig opp når vi som lesere kommer nærmere inn på Det hvite hus. I januar 2020 innleder forfatteren en serie intervjuer med Trump og en del nære medarbeidere. I alt blir det 17 intervjuer som strekker seg fram til juli. Vi får et spennende innblikk i hvordan amerikanske toppolitikere håndterte koronakrisen. Som vi vet, utviklet det seg til en katastrofe. Woodward legger ikke overraskende en vesentlig del av skylden på Trump.
Rage blir ikke siste bok om Donald Trump som president. Selv om den nok er i lengste laget, gir den god innsikt i en periode da amerikansk politikk var mer stormfull enn den forhåpentlig blir de kommende fire årene.
Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!
Samfunnskritisk bok fra Lars Saabye Christensen,
det handler om ytringsfriheten, som er i ferd med å bli tatt fra oss.
Vi har visst "tankefrihet" (sa statsministeren), men ikke ytringsfrihet. Vi har derimot "ytringsansvar", der friheten til å krenke andres tanker ikke gjelder. Blir noen krenket, må vi lære oss å tie.
- Og lærer vi oss å tie, underkaster vi oss.
Tar du ytringsfriheten fra folk, så finnes det ikke lenger frihet. Det er ytringsfriheten vårt frie, demokratiske samfunn er bygget på.
Apropos "tyranniske herskere" ... - som vi visstnok har valgt selv, og derfor får vi visst bare det vi forjener.
Har vi herskere som lytter til oss, folket?
Eller lytter de bare til seg selv, og raver rundt i maktrus?
- Vi lever i merkelige tider, med trusler på alle kanter, og herskere som kanskje har tatt mer makt enn de - og vi - fortjener.
- Mange er redde, for mye koronafrykt og koronahysteri har spredd seg i samfunnet i det siste året, for et smittsomt virus som ikke er spesielt dødelig for friske mennesker.
Bruker herskerne koronafrykten som maktmiddel for å få folk til å underkaste seg?
Vokser det underkastelse eller opprør ut av frykten?
L.S.C. skriver et sted i boka si:
"Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle."
Har vi valg?
Hva velger vi?
Jeg bare spør ...
Til slutt vil jeg minne om hva Astrid Lindgren en gang har sagt:
“Nej, jag vill försöka att inte vara rädd /... / det är rädslan inför saker och ting som är den verkliga olyckan. Låt därför livet bära med sig vad det vill, och låt mig vara stark nog att ta emot vad det bjuder.”
(Ur Astrid Lindgrens dagbok nyårsafton 1957. Åren efter Sture Lindgrens död kände hon att hon måste vänja sig vid tanken på att leva ensam. Varje nyårsafton skrev hon om den kommande ensamheten som hon måste bli vän med. Citatet är publicerat i "Astrid Lindgren - en levnadsteckning" av Margareta Strömstedt.)
But now I've come to the conclusion that the "dynamite behind the door" was in plain sight. It was Trump himself. The oversized personality. The failure to organize. The lack of discipline.
Ja, du har nok rett i at når BBC går ut til en engelskspråklig lytter- og seerskare, så vil man uansett få en overvekt av boktitler skrevet på engelsk. Kanskje med noen unntak nettopp for Marquez, Coelho og noen andre.
Et annet, tankevekkende aspekt er hvor nye de fleste av boktitlene er. Når det kommer til stykket, viser listen at samtidslitteraturen appellerer mest til oss. Det viser også det norske prosjektet Eselører fra noen år tilbake. Klassikerne som vi leste i skole- og studietiden setter ikke spor etter seg på samme måten som det dagsaktuelle.
Gleden
Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter
gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene
i strie elver
for å finne sin husbond.
Hans Børli
De som har råd kjøper seg som sagt fri. Hva kjøper de seg fri fra? De kjøper seg fri fra kø, trengsel, svettelukt, ubehag, frykt, smitte og ansvar.
Hvis du ikke har noe valg, kalles det fattigdom. Hvis du derimot velger nøysomheten, er det stil.
Vi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.
BBC presenterte ganske riktig listen som «romanene som formet vår verden.» Problemet sett fra resten av verden var at invitasjonen til å komme med innspill uttrykkelig gjaldt bare romaner skrevet på engelsk. Med andre ord er grunnlaget for utvalget ganske så etnosentrisk. Forfatterne kommer som man se i overveldende grad fra Det britiske samveldet og USA. Det positive er at Afrika og Sørøst-Asia er med, det negative at Latin-Amerika og kontinental-Europa er utelatt.
Rutinen er tradisjonens lille format. Tradisjonen tilhører historien. Rutinen hører hjemme i dagene. Vis meg det mennesket som ikke har en eneste rutine, og jeg skal feste månen i knapphullet ditt.
Hvis vi måler antall bevegelser i samfunnet, vil vi snart finne ut at det er flere som faller enn som stiger. Det kan ikke gå i lengden. Og når det ikke går lenger, faller samfunnet, den nitide planen av bidrag, omsorg, avtaler, plikter og ansvar som vi har etablert, også sammen. Noen vil det slik. De vil bryte ned, men de vet ikke hva de skal bygge opp. Det går så stille for seg at du knapt merker det. Jeg gjentar, det er ikke lenger frigjøring, men rengjøring.
Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."
Jeg skrev inn nrk+arkiv+roy+jacobsen i googlefeltet og fikk frem flere videoer med Roy Jacobsen. Den ene var den du er på jakt etter. Skal prøve om det går å opprette en link, det gikk greit.
Hei
Var ganske skeptisk selv, men har fungert utmerket for min del. Vil anbefale det uten tvil.
De valgte han som er lett å mislike. Og snudde ryggen til hun som er vanskelig å like. De valgte Donald Trump.