Bokelskere.no

Fjorten tidlige fortellinger på 92 sider. Nesten alle begynner med hovedpersonens fulle navn og tittel. Trass i den korte lengden får denne samlingen noveller likevel godt fram bredden i Tsjekhovs fortellerkunst: fra det enkle og muntre til innsiktsfulle portretter av forspilte liv. Her er det ingen forfatterstemme. Karakterene får snakke og tenke for seg selv.

Oversettelsen til Erling Sande fra 1989 er på et noe gammelmodig bokmål. Han har også bidratt med et nyttig forord.

Det har allerede kommet noen gode forslag, men for å utvide det geografiske nedslagsfeltet vil jeg lansere Giuseppe Tomas di Lampedusas eneste roman: Leoparden. Handlingen er lagt til Sicilia i tidsrommet midt på 1800-tallet da Garibaldi var i ferd med å samle Italia til én stat. Boka ble først utgitt 1958.

Enig!

Min løsning ville være å legge inn boka på nytt med korrekt tittel. Eller appellere til administrator om å rette opp feilen.

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere omtaler her har tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et radikalt livssyn basert på humanisme og den gang nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga oüg hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på den enkeltes kamp for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokas enetaler og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reiser seg for meg er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for at «overmennesket» Dr. Glas opptrer som en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Boka inngikk i Lesesirkel 2021.

Det går mye i hundebøker, og natur bøker. Det er også ulike deler av ting som plutselig interesser meg. Politikk, biografier, fotobøker, osv. Bredt spekter egentlig.

Ei lita perle om å kome på talefot med folk.

Peikefingeren med råd til lesaren er tydeleg her, men boka sjarmerer likevel med psykologisk innsikt og humor. Opprinneleg skrive i tida omkring 1. verdenskrig, men framleis ein høgst aktuell klassikar i ein serie rimelege minibøket frå dansk Gyldendal.

Krevende oppvekst på beste vestkant.

Et snev av magisk realisme minner leseren om at dette er fiksjon. Sirkusdirektør Arnardo dukker flere ganger opp som samtalepartner for unge Arild. Likevel er det en dyster bok som maler tenårene i svart, brunt og grått. Oppveksten får preg av spisevegring, institusjonsopphold, pillemisbruk og alkohol. Vi som kjenner forfatteren fra andre bøker, vil vite at Arild Nyquist faktisk ble en fabulerende, nyskapende dikter og forfatter. Mot slutten av denne boka møter Arild både kunsten og kjærligheten. Det ble antakelig avgjørende for at livet omsider tok en annen vending.

Liten bok om store emner, vittig skrevet.

Første del med tittelen «Bilder» omfatter fortellinger av det underfundige slaget, men også gode karakterbeskrivelser. Annen del, «Ublide betraktninger,» består av midt-i-blinken essays om kunst, litteratur og forstvesen (!). Særlig treffende er kapitlet om minnesmerker, som vi glemmer og overser omtrent med én gang de blir satt opp. Musils betraktninger om kitsch, turisme, populærforfattere og gjennomsivilisert natur er også verdt å få med seg. Tredje del, «Historier som ikke er det,» inneholder en glitrende satire om mannssjåvinismens siste krampetrekninger ca. 1927.

Takk for disse refleksjonene om Putins særegne regime.

Fortsatt brennende aktuell.

Mye er snudd på hodet siden denne boka kom ut 2016. IS-kalifatet er borte; de to søstrene sitter med barna sine i en kurdisk-kontrollert fangeleir; og norske myndigheter (PST og UD) viser ikke lenger interesse for å bringe dem tilbake til hjemlandet. Likevel, To søstre borer fortsatt dypt i sakens opprivende forhistorie.

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere omtaler her har tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et radikalt livssyn basert på humanisme og den gang nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga og hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på den enkeltes kamp for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokas enetaler og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reises er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for «overmennesket» Dr. Glas som en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Alt fra første side bruker Dr. Glas nedsettende bemerkninger om andres utseende og bruker disse til å trekke vidtrekkende slutninger om deres karakter, enten det er pastor Gregorius eller et funksjonshemmet barn. Det eneste forsonende ved det er at han også betegner seg selv som stygg inntil han kommer på tanken om at han egentlig ligner alle andre. Hans omtale av jøder må også kunne sies å være nedsettende. Dessverre er slike uttrykk for fordommer nokså vanlige i eldre litteratur og ikke spesielle for vår hovedperson.

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."