Hekseri, djevelskap og trolldom i Ukraina.

De går alle igjen i tre av bokas fire fortellinger. Rammen er lagt til Kiev og Poltava i nordøstlige Ukraina. Vekten på sagn og overtro overskygger nesten karakterenes personligheter. I den lengste, fantastiske fortellingen «Julenatt» får vi likevel et rørende bilde av smeden Vakulas langvarige frieri til iandsbyskjønnheten Oksana.

Som det framgår av forordet til Geir Kjetsaa, har Gogol ønsket å kombinere gode historier med dokumentasjon av Ukrainas landskap og kultur med dets mange folkeslag: ukrainere, kosakker, tsjerkesere, jøder, polakker og tyrkere. Selv om han selv skriver på russisk, gjør han underveis narr av strebere som forlater sitt eget folkespråk til fordel for russisk.

Ved siden av Kjetsaa selv, har Karin E. Saastad, Inger-Ma Gabrielsen og Britt Nordby stått for gjendiktningen. Førsteutgaven kom 1979 og har vært gjenutgitt flere ganger; i 2000 i et samlebind med skuespillet Revisoren.

Ein moderne Huckleberry Finn.

Sjølv om dette er ei dystopisk ungdomsbok med mykje elende, har Hovland fylt teksten med den underfundige humoren sin. Dei opne og skjulte referansane til litterære og popkulturelle fenomen gir nok større meining for vaksne lesarar enn ungdommen som boka siktar mot. Deler av handlinga ligg nær opp til Mark Twains Huck Finn.

Dramatisk og lyrisk om pionérflyging på 1920-tallet
En fantastisk bok❗️Utgangspunktet, postflyging med småfly over Andesfjellene i Sør-Amerika og Sahara-ørkenen i Afrika er for lengst historie. Det var også forfatteren klar over da han skrev denne boka utgitt i 1939. Han ser for seg at flytrafikken raskt ville utvikle seg til noe tryggere og mindre utfordrende.

Likevel er boka forbausende frisk og moderne i sitt syn på tilværelsen. Flere ganger sammenlikner han pionèrflygerne med trauste bønder. De er begge fullstendig avhengige av å tolke omgivelsene riktig for å lykkes. Men det er nok få bønder som har gjennomgått de dramatiske havariene som Saint-Exupéry kan fortelle om seg selv og sine kolleger.

Oversettelsen fra 1952 er modernisert i denne nyutgaven. Jeg synes oversetteren har lykkes i å gjengi forfatterens kraftfulle tekst på godt norsk. Så får en heller bære over med at Saint-Exupéry ikke har noe særlig til overs for vanlige byfolk.

Velskrevet om uforløst kjærlighet før holocaust.

Bakteppet i denne romanen er den stegvise, økte forfølgelsen av italienske jøder under Mussolinis fascistiske diktatur fra 1937. For mange av karakterene ender det med deportasjon og død.

Den røde tråden er likevel en godt fortalt kjærlighetshistorie som ender allerede før krigen bryter ut for fullt. Fortelleren og Micòl Finzi-Contini har kjent hverandre fra barndommen. Trass i nær omgang og felles interesser i litteraturstudier, utvikler det seg likevel ikke til et fast forhold mellom dem. Uansett får vi et høyst levende innsyn i den begavete familien Finzi-Contini og deres tennisspillende omgangskrets på familiens gods i Ferrara.

Bassani synes inspirert både av Marcel Proust — med sin vekt på minner som det sentrale aspektet ved tilværelsen — og Lampedusas Leoparden som Bassani var forlegger for.

En norsk utgave av romanen ble utgitt i 1965 med tittelen Den tapte have. Internasjonalt regnes den som en klassiker, men tydeligvis ikke her til lands. Boka er likevel absolutt verdt å lese.

Norsk utgave: Bassani, Giorgio: ''Den tapte have''. Utg. Gyldendal. Oslo 1965.

Artig om hverdagskunsten blant «vanlige folk.»

Christensen tar for seg bilder folk flest hadde på stueveggen — iallfall i tidligere tider. De masseproduserte trykkene bygde ofte på kjente kunstverk som Leonardos «Nattverden» og andre. Seinere i boka tar han for seg hvordan «Elg i solnedgang» har inspirert noen av dagens kunstnere. Forfatteren er også flink til å fortelle om hvordan hans egne synspunkter har endret seg. Artig, men også velinformert.

Mannlig melankoli

Tønseths melankolske skrivestil i disse fem novellene kan man lett kjenne igjen fra hans tre romaner om kommunisten Hilmar Iversen. Igjen dreier det seg om menn som tilsynelatende har kommet inn på et sidespor i livet. De har beholdt evnen til å observere og reflektere, men kanskje uten å delta så mye. Typisk er ungdommen som drar til Spania i 1937 for å slåss for Republikken, men blir torpedert og må reise hjem uten å ha vært i kamp. Det er likevel en sterk fortelling med en overraskende slutt. Kanskje ikke rart at melankoliens diktere Beaudelaire og Thomas Mann (Døden i Venedig) begge blir grundig sitert.

Jeg følger deg langt på vei når det gjelder Violets handlemåter på slutten av boken. Det blir både en flukt og en frigjøring slik jeg ser det.

Boka har et klart antirasistisk budskap, men likevel hører vi lite til hva de svarte karakterene sier, tenker og føler. Kanskje fordi Oates avstår fra å uttale seg på deres vegne? Skal vi sette oss inn i hvordan svarte amerikanere opplever verden, må vi gå til litteraturen skrevet av dem selv.

Kritikken som Oates retter mot kirken knytter seg spesielt til hendingen der Violet prøver å ta opp sitt vanskelige forhold til brødrene under et skriftemål med den lokale presten. Etter at han nekter å høre på henne, bryter hun med sin katolske overbevisning.

Violets avlat i form av anonyme pengegaver til familien Johnson synes jeg er problematisk. Det er på den ene siden et sympatisk trekk, men kan også ses som et utslag av den paternalistiske familietradisjonen som trass i alt også Violet har fått innprentet. Det er karakteristisk at hun aldri får kontakt med denne svarte familien selv på slutten av boka.

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i romaner av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.

Hvem er egentlig armenerne? Det er folkeslaget og dets historie som forfatteren tar for seg i denne reiseboka. Tittelen kunne like gjerne vært «Armenerne» eller «Reisen til Armenia» fordi dagens armenske stat utgjør ikke noe hovedtema. I likhet med jødene ble armenerne fordrevet fra sine opprinnelige bosteder, særlig i dagens Tyrkia. Marsden oppsøker både overlevende og deres etterkommere i «diasporaen» i Midt-Østen og Balkan før han omsider kommer seg til et Armenia som er i ferd med å løsrive seg fra Sovjetunionen.

Samtidig er boka en klassisk reisebeskrivelse i en verden som har forandret seg radikalt siden 1990. Ikke minst forunderlig kan han gjennomføre en fredelig togreise på kryss og tvers i Syria til byer som i dag er fullstendig rasert etter borgerkrigen.

Marsden skriver godt og velinformert.

Som i Svart vann som jeg leste nylig, fant jeg mange gjentakelser. Likevel dreier det seg gjerne om at Violet nyanserer, reviderer eller supplerer sin egen historie.

Forrykende lesning! Oates kan kunsten å holde leseren fanget. Hennes heltinne møter farer og katastrofer i en like stri strøm som i en roman av Dickens eller et av de mer voldelige eventyrene til brødrene Grimm. Sånn sett kunne det være en fortelling fra 1800-tallet, men konteksten her er USA på 1990- og 2000-tallet.

Handlingen er lagt til «upstate» New York, fjernt fra urbane og progressive New York City. Her får vi innblikk i en lokal kultur og familiestruktur som virker uberørt av både borgerrettsbevegelse og likestillingskamp siden 1960-tallet. Oates kan nok forsvare det med at hun skriver om en dysfunksjonell familie med arbeiderklasserøtter som dessuten er katolikker. Slike familier finnes selvfølgelig i USA som i andre land, men det virker som Oates har et spesielt agg mot uskolerte arbeidere, hjemmeværende husmødre, frafalne katolikker og irske innvandrere. Og menn selvsagt, også de velstående og skolerte.

I begynnelsen er 12-åringen Violet romanens forteller før hun blir bokas hovedperson og omdreiningspunkt. Hun er en ensom, innesluttet, kompleks karakter. De fleste av dialogene er med henne selv. Hun sliter med ubehandlede traumer og fysiske skader. Likevel er jeg optimistisk på hennes vegne når boka slutter på side 404.