Denne lovtalen harsellerer med det meste i forfatterens samtid, det vil si cirka år 1500. Første del av boka tar for seg dårskapen som et menneskelig fenomen, en tøyelig egenskap som omfatter både overmot og naivitet, uvitenhet og ufornuft, men samtidig utgjør et krydder i livet og en kilde til vennskap og samhold. Her bygger den lærde Erasmus i stor grad på sin lesning av greske og romerske klassikere, men uten at det tynger teksten særlig. Den er tvert om vittig og tilgjengelig, ikke minst fordi satiren rammer fenomener som er like aktuelle i vår egen tid. Særlig skarp er han i omtalen av ulike kategorier akademikere: filologer, filosofer, medisinere, jurister og spesielt teologene. De er personer som påberoper seg visdom, men i realiteten utgjør dårer med høye pretensjoner.
I siste del av boka kaster Erasmus seg over mer grunnleggende teologiske spørsmål og kan dermed ses på som en forløper til Luthers frontalangrep på den katolske kirken i 1517. Paven, kardinalene, men også de plagsomme tiggermunkene får gjennomgå. Han gjør grundig narr av naiv helgendyrkelse og annen overtro som alkymisme. Min utgave fra 1981 er oversatt til gammelmodig riksmål, men flyter likevel lett. Oversetteren har forsynt teksten med en del nyttige opplysninger bak i boka.
Hun sier også at hvis verken havet eller kjærligheten hadde vært der, ville ingen ha skrevet bøker.
Denne korte, poetiske romanen begynner i realistisk stil om forholdet mellom fortelleren, Duras selv, og en mye yngre mann med samme navn som tittelen på boka. Resten av boka er derimot, slik jeg leser den, en meditasjon over Holocaust og dens følger slik de kommer til uttrykk hos to unge overlevende en sommer lenge etter krigen. Tematikken er kanskje for stor og alvorlig for Duras? Jeg synes i all fall at en forfatter som W.G. Sebald har behandlet de overlevendes situasjon dypere og bedre i romanene «Emigrantene» og «Austerlitz». Men for all del, dette er likevel en leseverdig bok.
Hvor mye kan liesning av vesentlige bøker påvirke vårt dypere følelsesliv? I denne høyromantiske, korte romanen vil Turgenjev overbevise oss om at høytlesning av Goethes «Faust» kan få fatale følger om mottakeren er fullstendig uforberedt på å forholde seg til fiksjon. Troverdige karakterer og godt fortalt. Oversettelsen til Erling Sande flyter bra.
Utenfor beundret fullmånen speilbildet sitt i gullfiskdammen, og en mild vestavind rusket i de nakne kvistene på den berømte blåregnen rundt vinduet.
Vår evne til medopplevelse er alt. Verden lukker seg ikke opp med noen annen nøkkel.
Alf Larsen
Samvittighet er oppløselig i privilegier, alkohol og troen på egen storhet.
Jan Mehlum
Somme tider tar det et langt liv å få skikk på fortellinga.
Jo eldre du blir, jo mer virker det som om du bare trener på å dø, hver gang du sover.
Vittig, velskrevet men akk, så alt for lang. Først halvveis ut i boka får intrigen fart på seg og går så mot en forrykende, spennende slutt. I mellomtiden får vi servert et stort persongalleri og en rekke treffende, satiriske anekdoter om dagens universitetsliv. Universitetet i Oslo blir ikke helt det samme etter denne romanen.
Moren elsker en mann som elsker et sted som elsker en sport. Dette er en hockeyby, og man kan si mye om dem, men de er til å stole på. Man vet hva man kan vente seg hvis man bor her. Dag etter dag etter dag.
Oj!
Bjørnstad er et lite fillested inni skogen, med store drømmer om å få til elitelag i hockeysporten, en sport som er ekstra full av aggressivitet og vold.
Jeg er ikke filla interessert i hockey. Men denne boka fenger fra første øyeblikk, - jeg ble dratt inn i Bjørnstad og alt som skjer der, med hele meg.
Spennende og engasjerende, og fryktelig opprivende og vondt, om menneskers drømmer og håp og kamp for tilværelsen. Om samhold, vennskap og gruppepress. Om familier, om ungdommer og barn, alle er mennesker som Backman maler med pensler som er overbevisende virkelige, med sine gode og mindre gode sider.
Det er vanskelig å finne superlativer som dekker hans skrivestil ...
Fredrik Backman skriver bare bedre og bedre. Han skriver ikke mindre enn helt fantastisk godt!
Vanvittig godt!
Hat kan være en svært stimulerende følelse. Verden blir både lettere å forstå og mindre skrekkinnjagende hvis man deler opp alt i venner og fiender, vi og de andre, gode og onde. Den letteste måten å forene en gruppe på er ikke ved kjærlighet, for kjærlighet er vanskelig, den stiller krav. Hat er enkelt.
Så det første som skjer i en konflikt, er at vi velger side, for det er lettere enn å prøve å holde to tanker i hodet samtidig. Det andre som skjer, er at vi søker de faktaene som bekrefter det vi vil tro, det som er deiligst, det som lar livet gå videre som vanlig. Det tredje er at vi avhumaniserer fienden. Det er mange måter å gjøre det på, men ingen er lettere enn å ta fra henne navnet hennes.
Vil bare nevne at jeg har sagt opp månedsabonnementet mitt i amazon/audible to ganger uten å miste noen lydbøker, tvert i mot har jeg fått kjøpt svært mange til noen få dollar pr stk.
Stolthet over et lag kan komme av forskjellige ting. Stolthet over et sted, eller over et fellesskap, eller bare en eneste person. Vi hengir oss til sporten like mye fordi den minner oss på at vi er små, som fordi den gjør oss større.
Et langt ekteskap er komplisert. Faktisk så komplisert at de fleste som har et, iblant stiller seg spørsmålet: "Fortsetter jeg å være gift fordi jeg er forelsket, eller fordi jeg bare ikke orker å la noen bli så godt kjent med meg igjen?"
Jeg hadde store motforestillinger mot ebøker for noen år siden, men etter at jeg leste min første bok på datteren min sin iPad, var jeg frelst. Det å lese en bok på papir eller skjerm er vel fortsatt å lese en bok, og jeg forstår ikke helt sammenligningen din med å jukse i dataspill.
Som deg, så hadde jeg tanker om at jeg kunne risikere å miste digitale bøker, det tror jeg ikke lenger, i hvert fall ikke når det gjelder store aktører som amazon.com og iTunes. Kjøpte en ny iPad for noen uker siden, lastet ned appene og alle bøkene og lydbøkene lå der uten at jeg behøvde å foreta meg noen ting. Etter å ha brukt denne teknologien i 4 år, så har jeg ennå til gode å støte på problemer.
For ikke å snakke om alle bøkene jeg har hatt glede av å laste ned og lese fra bibliotekenes ebokutlån. Eneste aberet er at de uleste papirbøkene mine har en tendens til å forbli uleste.
Lenger sør er det vår, men Bjørnstad har visst bare to årstider. Vinteren er så selvsagt her at sommeren alltid synes å komme overraskende på alle. Ingen rekker å venne seg til sollyset de to-tre månedene det gis dem før det løftes fra dem på nytt, og resten av året føles det iblant som at man like godt kunne ha bodd under bakken.
Noe av det vanskeligste ved å bli gammel er å innrømme feil som det er for sent å rette opp. Det forferdeligste ved å ha makt over andre menneskers liv er at man noen ganger tar feil.
Det finnes et gammelt ordtak som sier at det er bedre å være heldig enn flink. Å ha riktig nettverk er tydeligvis bedre enn begge deler.