Bokelskere.no

I skjemaveldets og juristenes verden fantes det ikke mennesker. Bare forlik

Hun husket fortsatt lukta av hodet hans når han sovner på fanget hennes foran tv-en på lørdagskveldene. Som nybakt brød. Og en vakker dag hadde han bedt henne om å banke på døra og før hun kom inn på rommet hans

Oppdragelse er et stort ord, er sånt man kan bruke i bøker og informasjonsskriv. I virkeligheten gjør alle bare så godt de kan

Hva skal vi gjøre, tenkte jeg. Når dette er over. Når vi er ferdige med all sorgen. Når vi har kommet oss igjennom det, hvis vi gjør det, hva i all verden skal vi foreta oss da

Hun gikk ikke lenger rundt og var så bekymra.Guttungen hadde flyttet ut, mannen lå i grava

Men de tenkte ikke lenger på krisen som en fase. Den var livets gang. Den var en skjebne. Den var deres skjebne.

Anthony så på faren. Det var ansiktet til en sliten mann som drakk for mye og sov for lite

Hos dem var man enten oppsagt, skilt, bedratt eller kreftsjuk

Mennene snakket lite og døde tidlig. Kvinnene farget håret og betraktet livet med en optimisme som falmet med tida

Anthony hadde nettopp fylt fjorten. Etter skolen pleide han å proppe i seg en hel baguett med La Vache quo Rut. Det hendte at han satt og skrev låter om natta, med hodetelefoner på ørene. Foreldrene var idioter. Til høsten skulle han begynne i niende

Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse

Kan man bli enige om et barn? Ikke bare om å få det, men hvordan leve med det? Eller skjer det som skjer når to mennesker leser den samme, litt vanskelige teksten? Enige om en ting: God tekst, litt vanskelig. Uenige om alt annet.

Så enkelt er det å tenkte godt om fortida, tenker han, så lett er det å savne absolutt alt.

Ukritisk tok jeg den første jobben jeg ble tilbudt. Etter kort tid innledet jeg et forhold til en mann som arbeidet i WWF i Paris, en psykolog som stadig var omringet av kameraer. Sjelden har jeg gjort så mange feilgrep på kort tid

Han sitter på en stol i det grønne, tilfeldige gresset, sitter med Mac-en i fanget og forsøker å huske det med utgravinger og kropper og vennskap og tid. Misunner gresset at det bare har én ting å konsentrere seg om: vokse og være gress

Hjemmehjelperne har fjernet alle dørstokkene i leiligheten. De ser nok bedre enn oss hvilken vei det bærer. Javiér og jeg kommenterer det ikke. Heldigvis har vi et snev av selvbedrag i behold. Ellers ville livet vært uutholdelig

Jeg følger begravelsen via skjermoverføring fra kirken. Jeg fortalte ikke Monica og Espen at det er for mye styr å reise hjem i begravelsen. Elisabeth blir ikke mindre død av at jeg kommer. Jeg skrev en melding om at jeg var sengeliggende. Mennesker aksepterer det meste hvis de får en forklaring

Jeg tror pappa trivdes med å bo på hytta. Han ville sikkert ha blitt boende der hvis ikke mamma hadde krevd at hytta skulle selges i det øyeblikket hun mistenkte at han trivdes der

Bortsett fra årstidenes forskjellige nyanser av nys og beplantning, skjer det svært få forandringer. Slik sett er det like kjedelig for meg å bo i Paris som noe som helst annet sted i verden. Rue des Thermopyles er for det meste like stille som underlivet mitt

Hvorfor har jeg levd, spurte tanten vår på dødsleiet, vi åpnet munnen for å svare, dog uten å vite svaret, men da døde hun, for døden ligger fortstatt mange skritt foran oss