Bokelskere.no

"Nå leker vi ikke politikere lengre." - Det er så sant. Nå forstår vi så mye bedre. Den kampen vi fører er viktigere for meg enn noen gang. Vilde lener seg over bordet. - Da Siri og jeg var på Utøya, satt vi og spilte kort med Priya fra Sri Lanka. Hun er tamil. Dana var også der. Han er kurder og muslim. Men vi tenkte ikke på at de hadde annen bakgrunn og en annen hudfarge en oss. Vi var venner. Vi var totalt fargeblinde. Det var kjempevakkert. Det burde være en selvfølge. Vilde mener historien viser hvilken kamp som er viktig å føre framover. - Mange tror vi kjemper om hvor mange asylsøkere vi skal ta inn i Norge. Men det handler ikke om det. Det handler om at alle mennesker er likeverdige. Vi er medmennesker. - Og det handler om solidaritet, og hvordan vi behanlder mennesker som må flykte fra landet de kommer fra, legger Siri til. De er enige. Det er en av flaggsakene etter Utøya. Kampen for likeverd og toleranse. Samtidig som det også er en ny erkjennelse for begge at det å hevde sine meninger, medfører risiko utover at andre er uenige med dem. - Det er spesielt. Det er annerledes etter Utøya, sier Vilde. - Jeg synes det er grusomt og sjokkerende at noen i Norge velger å drepe andre for meningene de har. Jeg har trodd at vi har levd i et samfunn hvor vi har klare motpoler, kan ha stygge debatter, men hvor vi opererer innenfor loven og ikke gyver løs på hverandre med vold. Det som har skjedd har gjort meg redd.

Jeg har egentlig ikke anlegg for sjalusi. Kvinner rundt meg er sjalu. For eksempel er min egen mor Greta evig sjalu på meg. Hun har aldri godtatt at jeg er yngre enn henne. Med fryd påstår hun at jeg snart vil gå forbi henne, nå som jeg nærmer meg femti. Jeg har i grunnen alltid følt meg eldre enn henne. Nå begynner jeg snart å se sånn ut også.

Her ligger roten til selv å gjøre noe for å få et lykkeligere liv. Å føle medlidenhet med de som har det verre enn oss. Glede seg over det vi har, med evne til å se mot dem som har det verre. Hvis man alltid ser mot dem som har det bedre, vil livet alltid fortone seg som en streben mot noe man aldri kan oppnå. Det gir ingen lykke å se den syke moren med to sjenerte unger med hver sin tegneserie ved siden av seg. Det gir bare medlidenhet. Men i medfølelse med andre ligger også grunnlaget for å sette pris på det vi selv har. Muligheten for å sette sitt eget liv i perspektiv. Selv om du har den verste av alle diagnoser, er det ikke så vanskelig å se at andre på andre områder har det verre.

Alle som er nye i Norge: Bruk biblioteket - så mye som mulig!

Eg er så lykkeleg, sa ho. Rolv tagde at. Det var ikkje slik han kjende det i denne stunda så. Allting var ikkje berre godt og lett. Det var mykje å vera lykkeleg.

Alt snakket om at gamle venner var de beste, trengte ikke å stemme. Gamle venner kunne bety stillstand, siden de så ofte holdt deg fast i en forestilling de hadde fått om deg for mange år siden. Gamle venner likte ikke at du utviklet deg, hvis de ikke utviklet seg i samme takt. Gamle venner kunne binde deg til hjemlig determinisme, fordi gamle venner holdt fast ved gamle fordommer og tvang deg til å bli den personen de ville at du skulle være, mens på reise, langt borte fra gamle venner, fikk du frihet til å bli en person ingen, ikke engang du selv, trodde du kunne bli.

Jeg er for lett å begeistre, jeg blir for fort forført av min egen begeistring. Sånt holder ikke hvis en skal kalle seg kritiker, siden begeistringen antyder at du er på et nivå hvor du fremdeles tror at du kan løftes av geister. Heller ikke i livet er grenseløs begeistring særlig lurt, det kan føre til feilavgjørelser, ikke minst på kjærlighetsfronten, men på reise er det en av de beste egenskaper. Verden lokker, og den som reiser lar seg lokke om og om igjen.