Bokelskere.no

Lettbeint og interessant, plukket opp noen gode tips derfra

Et fremragende stykke litteratur

Må skammelig innrømme at jeg ikke har lest så mye Kielland som jeg burde, men denne har jeg heldigvis fått med meg, og jeg kan slå meg stolt på brystet over at jeg er fra Stavanger, for dette er noe av det beste fra den kanten.

Likte denne relativt godt, men det litt vel mye frem og tilbake på Færøyene, kunne absolutt ha kuttet ned en hel del. Men han kan faen meg skive den mannen

Det kan jeg faktisk ikke forstå. Nei, den er ikke på nivå med, la oss si, Cementgarden, men jeg synes McEwan er veldig god her. Tett, intim, vanskelig, skjør.

Med fare for å ta helt feil, og uttale seg på idiotgrunnlag: Jeg så filmen, og jeg tenkte: Hvor mange klisjeer kan man stable oppå hverandre? Er det rekord? Er denne nesten lattervekkende mengden sjangerselvfølgeligheter selve årsaken til at denne boken har fått et sånt rykte?

Her balansere McEwan hårfint på grensen til å bli litt for teit, og noen ganger tipper han over, men han holder likevel koken

Jeg hadde stor sans for denne boken da jeg leste den på nittitallet, helt enig. Og ja, den danske tittelen åpner for noe helt annet. Smilla leste jeg, men minnes den ikke som så veldig god.

Kritisk filosofi? Vel, iallefall styrtende god.

Forstår ikke at alle syntest dette var så vanvittig bra. Innrømmet at jeg ikke er en stor krimfan i utgangspunktet, men etter all ståheien hadde jeg trodd at den skulle vekke en viss interesse, men nei, ikke noe særlig. Fristende å hive seg på Guillous uttalese om at Larsson fikk EXTRA mye oppmerksomhet fordi han døde. Ikke noe hyggelig sagt, men kanskje ikke så usant...

Laaaaaaangt og kjedelig, og det skal ikke en krimbok være, forventer mer spenning enn de siste 40 sidene av en så jævlig feit bok

Gadd aldri å lese Frøken Smilla, men her har iallefall Høeg fått til noe. Liker bedre den danske tittelen, De måske egnede

Liker ikke dikt lenger, men denne kan jeg ta frem av og til

Er vanligvis veldig glad i McEwan, men denne fenget dessverre ikke helt

Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.

Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923).

Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?

Et must!

Ja ikke sant Hilde, den var god

Kom bare halveis i denne, var nok for ung, men skal ta den igjen en gang, når jeg blir gammel kanskje

En skinnende perle

Tre ganger har jeg lest denne romanen. Tre forskremte ganger. Ørstaviks beste, en av nittiårenes fremste norske romaner. Perfekt i sitt lille, grusomme selv.