Bokelskere.no

He he, forstår godt din sans for det rustikke; det har en egen eim. Blir du Mann-fan, så kan du glede deg til en dag å gå løs på kvartetten Josef og hans brødre; kanskje det beste han skrev?

Tips, siden du sitter der og leser en av de store romanene fra en av de store forfatterne; jeg leste først den utgaven du har, fra 1935, og så kom Gyldendal med en ny oversettelse i 2002, og jeg kan love deg at den er betraktelig bedre (sjekk f.eks. tittelen, "Der Zauberberg", og se på den eventyraktige "Trollfjellet" vs den mer fortrollende "Trolldomsfjellet"); så om du liker den du nå leser, og det er klart du gjør det, vil du falle nesegrus for den Per Qvale leverte i 02.

Anbefales!

http://marismorkehjorne.blogspot.com/2010/01/da-jeg-sa-at-marie-hermanson-kom-med-ny.html

Et morsomt spørsmål å få: Hva skal jeg svare? Mine egne favoritter er Kompani Orheim og Farmor har kabel-tv :)

Den dypeste idiosynkrasien, den er det Jon Fosse som bærer til torget. Han er, tenker jeg oftere og oftere, den store forfatteren vår. En ekstremt befriende diktsamling. Hurra.

Jeg har forståelse for reaksjonsmønsteret ditt - jeg har jo skrevet opp til flere romaner om folk som vender nesen mot alt som har flyt; og ingen må tro jeg ikke kjenner til disse emosjonene selv: Jeg mener bare de må motarbeides. Et herlig 2010 til deg med!

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Enig!

http://marismorkehjorne.blogspot.com/2010/01/sann-skal-det-gjres.html

Enig. Mye visdom her!

Haha, en av mine favoritter av Keyes er nettopp Vannmelonen, oops. Altså, først og fremst bør hennes bøker leses på originalspråket, siden jeg tviler på at de fantastiske irske vendingene hun bruker kommer til sin rett på norsk.

Keyes har så langt skrevet fire bøker om familien Walsh, som vi først møter i Vannmelonen, og de er bøkene jeg liker best. Rachel's Holiday koste jeg meg veldig med, en hysterisk morsom bok om opphold på avvenningsklinikk. Ellers likte jeg veldig godt den siste jeg leste av henne, This Charming Man, om fire kvinners historie om og med samme mann, og intrigene som oppstår når denne mannen skal gifte seg.

Riktig god ungdomskrim!

http://marismorkehjorne.blogspot.com/2010/01/ungdomskrim.html

Timotei har jeg ikke hørt om. Takk for tipset! Nifse Nella er jo søt, da, og slett ikke nifs. Doktor Proktor er også fine, men ikke MÅ-LESE- bøker. Helt greie, synes jeg...

Underholdende historie om en finsk røver som har tilranet seg en anselig mengde av den norske stats gull. For å slippe å gi kumpanene noe av byttet velger han å skjule seg i ødemarka, der han etterhvert skaffer seg et hjem og en litt spesiell vennekrets.

Paasilinna vil skildre hvordan ekte følelser og vennskap kan utvikle seg, også i en kynisk kjeltring. Men først og fremst er det upretensiøs moro.

Det kan godt være jeg endrer mening senere, når hele verket er fordøyd, men akkurat nå føler jeg at denne var bedre enn den første. Selv om det var sterkere enkeltepisoder i den første, scener som gikk mer direkte inn i hjertet og rystet meg, var det og noen irriterende ting der, feks for mange gjentakelser som drog helheten litt ned. I bok to er det mer en jevn stil, og han lirer jo av seg en haug med trivialiteter, men han gjør dem nesten utelukkende interessante. Ok, det kan noen ganger bli litt mye her og, kunne sikkert ha kuttet 50-100 sider uten at det hadde gjort noe. Men fy faen så godt jeg trivdes å være i det Knausgårdske univers. Begynner rett på bok 3 nå.

Denne er om mulig enda bedre enn bok 1 og bok 2. Lengter allerede etter bok 4!

Halloen! Enig! Vampyrar, og andre skrekkskapningar, er best når dei kjem i uglasert form.

TCB Stig Elvis

...og Coraline av Neil Gaiman. Spennende bok, spennende film :-)

Poirot på sitt beste. Elsker det!