Bokelskere.no

Men dette er det tjueførste århundret. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen skulle trenge å ta bevisst avstand fra alle tekniske muligheter som han har til rådighet, for å lage kunst, og gi seg til å finne opp alle greiene sine på forhånd som en annen huleboer. Brødrene Lumiere ville ha myrdet for de kameraene som i våre dager er plassert i hver bidige telefon. Men sannsynligvis er det akkurat det som er poenget: at i våre dager kan alle filme. For å kunne føle seg som kunstner og kunne profilere seg som kunstner vil han av lengsel etter den tiden da filmskapere fortsatt var kunstnere, bort fra de midlene som gjør det mulig at enhver er kunstner. Det er nostalgi for eksklusivitet

Enkelte ting skjer en så tidlig i livet, og man tenker at det bare er en begynnelse, og så er det egentlig slutten på noe, for så kommer det ikke igjen mer. De jeg virkelig elsket, elsket jeg tidlig, så var noe over i meg, etter det har jeg levd på sparebluss

Jeg hadde ikke vært i en kirke på årevis. Jeg husket hvordan jeg som fjorten-femtenåring hadde sittet på disse selvsamme benkene og bitt tennene sammen i raseri mot den fete utmaiede skurken ved alteret og tenkt for meg selv at denne humbugen kunne holde i tyve, høyst tredve år til.

Hvordan skal jeg skildre dette uttrykket? Det er uttrykket til en som lukter på noe råttent og i all hemmelighet synes lukten er god.

Skal partiets motstandere unngå å bli FRPs nyttige idioter, bør de unngå å stille seg i kø foran limpinnen hver gang Sylvi Listhaug begår en nøye kalkulert provokasjon

You can buy a Plume Blanche diamond-encrusted sofa for close to two hundred thousand dollars. It's also possible to hire one person to kill another person for five hundred dollars. Remember that next time you hear someone ramble on about how the market decides what things are worth.

Tross politisk uenighet om det meste har har Carl I. Hagen og jeg alltid hatt en respektfull tone. Det samme kan jeg si om Siv Jensen. Så det var ikke meningsforskjellene som skapte den lille frysningen av ubehag den dagen Sylvi Listhaug dukket opp på min radar

Livet gir seg ikke så lett, det er derfor det er liv

Som en kollega lakonisk bemerket: Hjernen er ikke utviklet for å forstå seg selv.

The lonely mind in the busy city yearns for connection because it thinks human-to-human connection is the point of everything. But amid pure nature (...) solitude took on a different character. It became in itself a kind of connection. A connection between herself and the world. And between her and herself.

The Lord is not serious. In fact, it is a little hard to know what else He is except loving. And love has to do with humor, doesn't it? For you cannot love someone unless you put up with him, can you? And you cannot put up with someone constantly unless you can laugh at him. Isn't that true? And certainly we are ridiculous little animals wallowing in the fudge bowl, and God must love us all the more because we appeal to His humor.

"Livet" ble aldri oppdaget eller tenkt ut som et ferdig objekt for enkelte vitenskaper. Det er snarere slik at biologien, på samme måte som kjemien og fysikken, selv stiller de metafysiske spørsmålene som vi anser dem som svar på.

Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?