Bokelskere.no

Jeg tror det hadde hjulpet hvis det var EN diskusjon om hver bok, og ikke 32 som Min kamp 1 nå har... Eller kanskje to, så kunne man hatt en tråd der det er lov å diskutere handling osv uten at det ødelegger for de som ikke har lest boka og bare vil vite hva andre synes om den.

Utrolig bra gjennomgang av skuespillet, Karamella!

For meg virker dette stykket på mange måter å være et slags mellomspill; det florerer av både tilbakeblikk og frampek. Kongen plages definitivt av måten han fikk tronen på og løftet han ikke har maktet å holde (han sverget jo å dra til det hellige landet - Jerusalem - etter at han hadde avsatt Richard). Til og med på dødsleiet er det dette som rir ham:

Laud be to God! even there my life must end.
It hath been prophesied to me many years,
I should not die but in Jerusalem;
Which vainly I supposed the Holy Land:
But bear me to that chamber; there I'll lie;
In that Jerusalem shall Harry die.

Kongen frykter for hva som skal skje etter hans død. Vel er han bekymret for tronarvingen, men han er også opptatt av at de andre sønnene skal greie seg etter at prinsen har overtatt tronen. Han advarer blant annet sønnen Thomas om tronarvingens skiftende humør og affeksjoner:

His temper, therefore, must be well observed:
Chide him for faults, and do it reverently,
When thou perceive his blood inclined to mirth;
But, being moody, give him line and scope,
Till that his passions, like a whale on ground,
Confound themselves with working. Learn this, Thomas,
And thou shalt prove a shelter to thy friends,
A hoop of gold to bind thy brothers in

Enkelte frampek om prins Harrys regjeringstid kommer også:

England shall double gild his treble guilt,
England shall give him office, honour, might;
For the fifth Harry from curb'd licence plucks
The muzzle of restraint, and the wild dog
Shall flesh his tooth on every innocent.
O my poor kingdom, sick with civil blows!

Kongen frykter altså opprør innad i kongeriket og han oppfordrer tronarvingen til å dra nytte av kongens egne venner. Epilogen gir oss også en pekepinn på hva som skal komme videre (blant annet hva gjelder den godeste Falstaff):

our humble author will
continue the story, with Sir John in it, and make
you merry with fair Katharine of France: where, for
any thing I know, Falstaff shall die of a sweat,
unless already a' be killed with your hard
opinions

Må innrømme at jeg alltid synes det er artig med slik intertekstualitet, der forfatteren plutselig blir synlig. Epilogen gjorde i alle fall meg svært interessert i det neste historiske skuespillet – Henry V.

Ellers: jeg fikk en ekkel bismak i munnen over måten kongen lurte sine fiender på… Er det bare meg, eller var dette en særs uredelig og lite heroisk måte å beseire opposisjonen på?

Eg synst verkeleg det er fascinerande når eg les eldre litteratur, gjerne frå mellomalderen, som treff meg. Rolandsangen var definitivt eit av desse verka. Eposet bekreftar at alt framleis er som det alltid har vore: menneska bryr seg om kvarandre, nokre er modigare enn andre og til slut: det er alltid "oss" mot "dei".

El Cid har eg sjølvsagt svært lyst til å lese! Den einaste utgåva eg fann på nett var denne. Har du tips til ein betre versjon eg kan forlyste meg med?

Det har jeg ikke tenkt over i det hele tatt, faktisk. Det er jo så mye å velge mellom allerede. Men jeg er spent på Min kamp 6 da.

Jeg forundres stadig over verker jeg støter på, leser og faktisk liker! Rolandsangen har jeg lenge hatt planer om å lese, først og fremst etter at jeg, sammen med leseselskapet mitt, fullførte Don Quijote - boka ga meg i aller høyeste grad lyst til å søke opp noen av dens inspirasjonskilder.

Derfor: enter Rolandsangen! Helteeposet handler om den unge ridderen Roland, nevø av Karl den store. Roland har gitt Frankrike mange seire på slagmarken, blant annet mot sarasenerne i Spania. Etter mange tunge slag ønsker Karl den store å få en slutt på krigene, han sender derfor Ganelon (Rolands stefar) som sendebud til fiendens leir. Dette blir ikke godt mottatt av Ganelon, som legger skylden på Roland:

Om Herren lar meg vende frelst tilbake,
skal jeg forfølge deg i bittert hat,
et bittert hat, som varer livet ut

Sang 20

Ganelon lar seg friste av et tilbud fra fienden: Roland blir sveket av sin stefar og lures inn i en felle, sammen med sin beste venn Oliver, 12 fantastiske riddere og 20 000 av Frankrikes beste krigere. Roland dør midt inn i eposet, men hans arv lever videre. Karl den store har alltid satt sin lit til Rolands hærføreregenskaper, men etter Rolands død må han selv stå på barrikadene. Engelen Gabriel og Gud selv står ved hans side, og etter å ha mistet mange franske soldater/riddere, går den stolte Karl av med seieren mot de ”vantro”.

Som seg hør og bør i et helteepos ender det hele godt: Karl seirer, Ganelon får sin velfortjente straff og den skjønne maurerdronningen blir kristen…

Jeg likte teksten godt, noe som i grunnen overrasket meg. Selve historien er spennende, i tillegg er kampscene såpass blodige og voldsomme at de gjør inntrykk:

Han kløver skjoldet og han flerrer brynjen
og planter lansen i hans underliv.
Han fatter fast og driver lansen gjennom.
Så slynger han ham død, fra lanseskaftet.
Da mælte Oliver: ”Et herlig slag.”

Sang 97

Innimellom alle voldsomhetene kan man også finne gode skildringer:

Kong Baligant har store, sterke ben,
er smal om livet men er bred om bringen,
og han er staut og sterk av skikkelse.
Og bredskuldret. Han har et åpent blikk.
Stolt er hans ansikt, og hans hår er krøllet
og hvitt som somrens hvite blomsterflor,
og er velprøvet i tapperhet.
Gud, for en ridder, var han bare kristen!

Sang 228

De kristne mot de vantro er et av de sentrale temaene i denne heltefortellingen. Det blir nesten komisk når maurerne kaller seg selv vantro (det kunne de da på ingen måte mene!), men tatt i betraktning at dette er et verk fra 1100-tallet som nettopp skulle oppfordre til å kjempe ”den gode sak”, er det vel ikke rart at tankegangen var sånn. Det slo meg da jeg leste verket at lite har skjedd når det gjelder religionskrigene gjennom de siste 1000 år…

Hei, Reidun! Jeg er så glad for at du konkluderer slik du gjør.
Jeg er en av de som elsker den boka, og har tillatt meg og anbefale den på det varmeste.
Jeg forstår at ikke alle bøker treffer alle, slik har jeg det jo selv også. Men av og til føler man seg litt dum når anbefalingen er feilslått. Er det jeg som ikke er tilstrekkelig belest, er jeg grunn, forstår jeg meg ikke på god og dårlig litteratur ...?
Men noen ganger er det bare så enkelt som du sier; kort og godt ikke min type bok :o)

Godt nytt bokår, Reidun!
Hilsen Kari

Jeg hørte den på lydbok og der fungerte den fint. Men som vanlig (når det gjelder Läckberg) liker jeg bedre den parallelle handlingen enn den handlingen som foregår i vår tid.

Vet du; denne jula skal virkelig bli en ”skuldrene ned-jul” hva lesing angår! Min familie leser lite og gir sjelden bort bøker - dette er jeg vant til og har derfor som vanlig tatt mine forhåndsregler. Jeg har flere titalls uleste klassikere i bokhylla mi, samt flerfoldige bøker ”åpnet” på nb.no og andre nettsider. Jeg gleder meg virkelig til å la innfallene råde og lese akkurat det jeg vil, der og da. Endelig har jeg tid til å gi meg litteraturen i vold, uten at hverdagen griper inn!

Jeg har vært inne og snoket i boksamlingen din og ser at vi har lest en god del av de samme krimbøkene, dette gjør det vanskelig å anbefale noe nytt til deg. Mine favoritter i denne sjangeren er Colin Dexters Morse-bøker, P.D. James bøker om Dalgliesh, B. Akunins Fandorinbøker og Arnaldur Indridasons bøker om Erlendur - jeg ser du har lest bøker av alle disse forfatterne.

De eneste gode krimbøkene jeg kommer på, som det ser ut til at du ikke har lest ennå, er svenskene Roslund og Hellströms bøker. Bøkene er samfunnskritiske og har ofte gode plot - forfatterne viderefører med andre ord den svenske krimtradisjonen.

Jeg fikk Ø av Knut Nærum og fire bøker av Kjell Askildsen (David, Omgivelser, Kjære, kjære Oluf og en jeg ikke husker navnet på). :)

Jeg føler det er litt tidlig for min del å begynne på klassikere og nobelvinnere og alt det der, selv om jeg har veldig lyst. Så målet mitt er egentlig bare å lese mest mulig forskjellig. Planen er å sette av hver måned til en spesiell sjanger eller et tema; en til fantasy, en til norske bøker, en til dikt, en til skuespill osv. Og siden det ble 125 bøker i år håper jeg å få tid til minst 150 neste år. :)

Spoiler Takk for linken! Det er nok en grunn til at jeg har brukt svært lang tid på denne boka, ja! Kjøpte den i sommer og ble ferdig med den først i går formiddag, etter iherdig innsats de siste dagene - jeg hadde bestemt meg for å komme gjennom den!

Vanligvis koser jeg meg med krim, spesielt krim lagt til England, og det er sjelden jeg bruker mer enn et par dager på ei bok. Dessverre fenget denne krimmen rett og slett ikke! Historien var lite troverdig (synd, for det kunne vært svært interessant i og med at det blant annet handlet om barn som dreper...), hovedpersonene er blitt karikaturer av seg selv og Ardery må jeg virkelig si var et svært lite hyggelig bekjentskap. Som "sårbar" og fraskilt alkoholiker skal hun vel appellere til Lynleys beskytterinstinkter og også få lesernes sympati, men for meg blir det bare ekkelt at de har en slags forbindelse. Når det i tillegg virker som om hun kommer til å være med i neste Lynley/Haversbok også, er jeg rett og slett i sterk tvil om at jeg kommer til å gidde å tilbringe mer tid i selskap med disse for meg en gang kjære figurene.