Bokelskere.no

Tusen takk for at du delte dette diktet og din personlige historie med oss! Selv leser jeg ikke så mye poesi, men enkelte dikt treffer meg rett i ryggmargen. Det er fantastisk hvordan poeter kan si så mye med så få ord!

Tusen takk for tips om interessant intervju! Må si at Besigye har flere gode poeng, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans pessimisme. Jeg synes å merke en gryende interesse for det norske språk, både når det gjelder bruk og konservering. Jeg deler ikke Ann-Irens frustrasjon over at champagne har blitt sjampanje og orange har blitt oransje. Tvert imot mener jeg at dette er et klart tegn på at vi fører en språkpolitikk som prøver å motvirke den sterke påvirkningen fra spesielt engelsk. Det er helt naturlig at et språk tar til seg lånord, tross alt er ikke språk noe statisk, det er hele tiden i utvikling. Selv om islendingene er svært flinke til å lage nye ord etter hvert som de behøves, synes jeg ikke det er så galt at vi i Norge i det minste gir de nye lånordene en norsk språkdrakt.

Jeg er i alle fall stolt over de to skriftspråkene våre, og ordrikdommen deres. Faktisk er del vel sånn at nordmenn flest er opptatt av språket sitt, da kanskje helst det muntlige språket. Norge er i særstilling når det gjelder bruk av dialekter, mye takket være nynorsken. Stadig blir de tidligere stramme reglene for bruk av dialekt på fjernsyn/radio myknet opp. Mitt inntrykk er at nordmenn er stolt over dialektene sine og at de i stor grad velger å bruke dem, både privat og på arbeid. I flere andre land, for eksempel England og Sverige, bruker mange et standardmål når de er på arbeid. Dette er etter min mening med på å gjøre språket fattigere.

La gå et en del konservative stemmer kritiserer forfattere som velger en annen stil enn den de selv foretrekker. Forfattere som er opptatt av å revitalisere språket vil alltid få kritikk. Wergeland ble i sin tid sterk kritisert for sitt blomstrende språk, det samme ble mange foregangsmenn innen nynorsken. Selv om Besigye har fått pepper for sin stil, betyr det ikke at bare forfattere som han blir ofre for janteloven. Jon Fosse er både kritikerrost og utskjelt for sitt knappe språk, han befinner seg vel helt på den andre siden av den språklige skalaen i forhold til Besigye?

Tja, jeg fikk i alle fall svært lyst til å lese Besigyes debutbok etter å ha lest intervjuet med ham. Forfattere som leker med språk og form er med på å revitalisere språket vårt og er alltid interessante å følge.

Blir det like hårete å få til at det står på profilen når brukeren var innlogget sist? :)

Hun har vel litt større tyngde som krimforfatter enn som så, vel??
Jeg kjenner henne i hvertfall som en habil krimforfatter som skriver engasjerende, spennende og tidsaktuelt.
Enig i at Annika Bengtzon har blitt en smule bitter og selvsentrert, men på et vis syns jeg det kler bøkene.

Jeg skjønner spørsmålet ditt; det er liten grunn for bokelskere med godt i sinne å skjule hvem de er. Her inne skal diskusjonene dreie seg om bøker og lesing, hvem kan føle behov for å gjemme seg bak et alias?

Personlig har jeg valgt å ikke legge ut etternavn her (det finnes kun en person i Norge med samme for- og etternavn som meg), til tross for at jeg har gitt mange nok opplysninger til at hvem som helst kan finne ut hele navnet mitt (tro meg, flere har gjort nettopp det). Grunnen til bruken av et alias er temmelig simpel; jeg er lærer. Det er ikke noe problem for meg at mine elever vet hva jeg skriver her inne, problemer kan heller oppstå når elever jeg er muntlig sensor for ”googler” meg og finner ut hva jeg liker/ikke liker innen litteraturens verden. Av erfaring vet jeg at elever som skal opp til muntlig eksamen nettopp har ”googlet” meg og vet mer enn nok om meg før eksaminasjonen. I tillegg er jeg aktiv innen kommunal politikk, og denne nettsiden er absolutt et fristed for meg. Her betyr ikke navn, partitilhørighet, yrke eller utdanning noe som helst. Det eneste som teller er dine meninger om ei bok. For meg er nettopp dette en av de største styrkene ved bokelskere.no. Her kan jeg rett og slett være meg selv, nemlig AnjaE.

Sjelden har en tittel passet bedre, for denne boka består virkelig av fragmenter fra den store, greske dikteren og satirikeren Arkhilokhos. Arkhilokhos levde trolig på 600-tallet f.Kr. Han er en sagnomsust dikter, men ingen komplette verker etter ham er funnet. Likevel finnes det tydelige bevis på at han har levd; mange fragmenter fra hans dikterkunst er funnet på papyrusruller, pergamenter og mumiers bandasjer, og i tillegg finnes det samtidige referanser til hans eksistens. Dikteren var tydelig hyllet, og selv sier han om seg selv: Jeg er diktekunstens tjener

Som leser hadde jeg aldri fått noe ut fra dette verket, hadde det ikke vært for forordet til oversetteren Svein Jarvoll. Han forklarer tankene bak utvelgelsen av fragmenter og forteller at enkelte ganger er det bare noen få eller til og med kun enkeltord fra dikterens hånd som har overlevd. Oversetteren setter også Arkhilokhos og det han skriver inn i en historisk kontekst.

Så, til selve verket. Ja, det er absolutt preget av fragmenter. Samtidig kan en definitivt få en følelse av dikterens tanker, meninger og samtid gjennom å lese det. Selv om jeg etter hvert har lest noen verker fra antikken, overraskes jeg fremdeles av den direkte og ublu måten forfatterne ofte henvender seg til sitt publikum på. Det er ikke lett å ryste en trønder, men sannelig greier ikke denne dikteren å gjøre nettopp det. For dem som ønsker å sjekke ut de saftigste passasjene er det bare å gå inn på Fragmenter og gå til side 79, 85, 116 og 117. For dere andre, som er som meg, holder det kanskje med disse kanskje litt mer forsiktige sitatene:

Et dvergfikentre der kråker fråtser i frukten:
gjestfrie Pasifilé mottar en masse besøk.

…

Surt tjente penger
kan fluksens gå til spille
i en hores buk.

Vulgaritet og ubluhet til tross; dette var fornøyelig lesing! Håper flere vil prøve seg på Arkhilokhos’ oversatte fragmenter.

Jeg er for så vidt enig med deg; det skader vel ingen at det finnes et par tråder om et verk… Spesielt ikke om første trådstarter bare sier bra, dårlig, kjedelig eller lignede om boka. Samtidig var jeg tilfeldigvis inne og så på På vegne av venner av Kristopher Schau tidligere i dag. Dette er ei bok jeg likte godt da jeg leste den og jeg kommenterte følgelig på den ferskeste tråden. Fikk lite respons, men det er kanskje ikke så rart. Pr i dag finnes det 27(!!!) tråder om denne boka, og de færreste av disse trådene har fått en eneste kommentar… Sukk; tenk så interessant det hadde vært om alle disse stemmene hadde samlet seg om en diskusjon???

Så bra at du også lot deg fenge av Dvergen!

Når det gjelder nb.no, har jeg bare erfaring med å lese tekster på pc. Det går helt greit, men jeg vet ikke helt om jeg hadde orket å lese et storverk på denne måten.

Ja, det er kanskje ikke så rart at dvergen blir ond, livssituasjonen hans tatt i betraktning. Han ble vel mer sett på som et objekt, til og med et leketøy, enn som et menneske. Han holder til i dvergtårnet sitt og skuer ned på verden, en verden han ikke har mulighet til fullt ut å delta i… Det er ikke til å undres over at han er bitter og full av forakt! Jeg hadde faktisk ikke tenkt på parallellen til nazismen og Tyskland, men du selvsagt helt rett. Det burde jeg også kommet fram til, spesielt siden boka ble utgitt i 1944… Bra at du kom med denne tolkningen!

Selv om jeg har lest flere bøker etter denne, vil den liksom ikke slippe taket i meg. Tror dette er ei bok jeg kommer til å huske og reflektere over lenge!

Jeg likte denne boka utrolig godt og er slett ikke overrasket over at den vant Eisner-prisen for beste selvbiografi i 2007. Ikke bare likte jeg den på grunn av de mange litteraturreferansene, men også på grunn av selve historien. Vi følger Alison fra hun bare er barnet, helt til hun er en ung, voksen kvinne. Omgivelsene hennes preges først av en svært autoritær og litteraturelskende far, en kunstnerisk og noe fraværende mor og en ganske anonym søskenflokk. Senere setter studier, studievenner og kjærester også preg på henne, men i denne boka går hun stadig vekk tilbake til sitt opphav.

Alison bærer på en stor hemmelighet, den samme hemmeligheten som faren bærer på. Hans forhold til denne hemmeligheten er skambelagt og han prøver hele tiden å opprettholde fasaden han så nøysomt har skapt. Enkelte ganger blir likevel ripene i lakken så store at de kommer opp til overflaten.

Faren til Alison er på mange måter en hustyrann, noe også tittelen spiller på, men far og datter har i det minste litteraturen til felles. Det er gjennom litteraturen de to finner en slags samhørighet, selv om det viser seg at de to til syvende og sist har enda mer til felles. Faren leser store verker og påvirker datteren til å gjøre det samme. Selv ble jeg påminnet om at jeg stadig ikke har fått begynt på På sporet av den tapte tid. Boka ga meg likevel et ørlite håp om at det fremdeles ikke er for sent, selv om deadlinen for meg nærmer seg med stormskritt :

Det sies at folk vet de er middelaldrende når de innser at de aldri vil lese "På sporet av den tapte tid".

Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!

Takket være dette tipset fra deg, har jeg nå fått lest denne lille perlen. Historien om den store maleren Caravaggio ble spesielt interessant for meg, siden jeg i høstferien besøkte Uffizi -galleriet i Firenze. Der var hovedattraksjonen akkurat da en stor utstilling av Caravaggios verker. Det var artig å lese denne boka og forfatterens beskrivelser av de ulike verkene, sett i lys av at jeg for kort tid siden hadde fått opplevd dem selv. Spesielt bildet av Den tvilende Thomas gjorde inntrykk, lyssettingen og det ganske ekle motivet er noe jeg neppe kommer til å glemme..

Tilbake til boka. Den fiktive utgiveren lar leseren tro at han gjengir forsvarsskrifter for benådning av Caravaggio. Søknaden om benådning gjelder et drap begått av maleren, på høyden av hans storhetstid. Gjennom disse forsvarsskriftene blir vi kjent med de ulike bidragsyterne og ikke minst den store kunstneren selv. Malerens liv skisseres stort sett på en grim måte. Han er en kranglevoren fyllefant som ikke holder løftene sine, han horer rundt, både med kvinner og unge gutter, han lyver og fornærmer, samtidig som han lett lar seg fornærme selv, han blir ofte satt i fengsel for sine overtramp, han lar seg kjøpe av rike og innflytelsesrike velgjørere, samtidig som han liker å omgås de verst stilte i samfunnet… Selv om Caravaggios personlighet her ikke har det beste omdømmet, hylles han som kunstner. De fleste forsvarsskriftene er fulle av lovord om hans kunstneriske ferdigheter, til tross for at enkelte av bidragsyterne preges av misunnelse ovenfor hans talent.

Må si jeg likte boka godt og fant den interessant. Name-droppingen av samtidige personligheter, som Galileo og Rubens, gjorde bokas fortellerstemmer med troverdige for meg. Beskrivelsene av Roma var også gode. Jeg ble dratt inn i handlingen og beskrivelsene av den store maleren. Uten tvil var Caravaggio både en stor og sammensatt personlighet OG en stor kunstner, som i aller høyeste grad fremdeles blir verdsatt i dag. Om noen av dere bokelskere er interessert i å lese boka, er den å finne her

Da har vi altså kommet fram til at krigen er meningsløs, kjærligheten er dømt til å gå under, heltene er dumme, desillusjonerte, kyniske eller går, ironisk nok, under på lite ærerikt vis på grunn av æren.

Flott oppsummert! Jeg er fascinert over måten Shakespeare har grepet tak i dette stoffet på. Synes i grunnen det er ganske artig at han behandler de store, klassiske heltene med så liten ærefrykt. Den staslige Achilles er redusert til en vellystig og lat mann. Han bryr seg ikke om annet enn seg selv (vel, kanskje den unge elskeren) og lever på sin fordums storhet. Paris og Helen(a) er portrettert som overflatiske og egoistiske…. Det er også interessant at Shakespeare har valgt å fokusere på Troilus og Cressida. Troilus er visstnok bare så vidt nevnt i Illiaden (det er for lenge siden jeg leste den til at jeg husker ham), mens Cressida overhodet ikke er nevnt. Dette gjør egentlig scenen der de lover hverandre troskap og diskuterer hvordan ettertiden vil huske dem, ganske ironisk.

If I be false, or swerve a hair from truth,
When time is old and hath forgot itself,
When waterdrops have worn the stones of Troy,
And blind oblivion swallow'd cities up,
And mighty states characterless are grated
To dusty nothing, yet let memory,
From false to false, among false maids in love,
Upbraid my falsehood! when they've said 'as false
As air, as water, wind, or sandy earth,
As fox to lamb, as wolf to heifer's calf,
Pard to the hind, or stepdame to her son,'
'Yea,' let them say, to stick the heart of falsehood,
'As false as Cressid.'

Jeg er enig med deg i din karakteristikk av Cressida. Det er klart det må ha vært vankelig for henne å bli behandlet som en vare, først av onkelen, senere av faren og grekerne. Hun er jo først ganske ambivalent til Diomedes; hun gir ham pantet, tar det tilbake, for så i gi ham det igjen. Det er tydelig at hun kjemper med seg selv, men jeg synes likevel denne indre tvekampen er såpass kort at det ikke står særlig respekt av den. Til tross for at Troilus lover å komme etter henne, et løfte han faktisk holder, er hun svært rask til å gjøre det beste ut av situasjonen hun befinner seg i. Hvilket svik det er å gi pantet til Diomedes, slik at han på slagmarken kan vifte med det foran Troilus. Det er mulig at hun, slik du påpeker, gjør dette for å ødelegge sin kjærlighet til den tidligere elskeren, men samtidig sårer hun ikke bare seg selv, men Troilus også. Ja, hennes handlinger var kanskje nødvendige, samtidig er det lite ære i dem.

Jeg tenkte ikke på Richard III da jeg leste dette stykket, men jeg er enig med deg i at det finnes flere likhetstrekk mellom Cressidas og Lady Annes situasjon. Til tross for at Shakespeare har gitt oss mange sterke kvinneskikkelser, er det ingen tvil om at kvinnene var underlagt mennene, deres lyster og handlinger. Vi får atter en gang prise oss lykkelige for at vi lever i vår egen tid.

Enig med dere begge!
Men de fikk et fint forhold, Mari og frk. Kjær. Ganske rart at to med så stor aldersforskjell kan føle seg så like!
Alder ingen hindring ;o)