Bokelskere.no

Russerne vil strømme ulovlig over grensa og overta for en uke eller to om gangen på skitlønn og brevan vil ikke komme fram for dem kan ikke språket og ikke lese norsk og det blir kaos og folk vil slutte å stole på Posten og slutte å sende viktige og vektige saker med Posten, og så er det slutt og over med Posten, sånn er det med den saken.

Vi snakker de små skritts strategi. Jens og Jonas er fienden! Roald Flåthen er fienden! Later som ei, men er fiende, tro meg!

Hun pakket vekkerklokken ut og takker.Hun kunne bruke den så hun ikke sov for lenge når hun sov om ettermiddagen. For da kunne det bli vanskelig å sovne om kvelden. Da måtte hun ta en sovetablett og det var ikke bra. Margrete sa det var lett å bli avhengig. Jeg tenkte det ikke spilte noen rolle. Mor sa hun kunne bruke vekkerklokken så hun ikke forsov seg til Hotell Cæsar slik det hadde hendt noen ganger.

På pynteskrivebordet var det bilder av oss som små.Det var sikkert tatt på en bursdag. Vi hadde stive sløyfer i håret. Sløyfer fantes ikke lenger. Jeg husket et lysegult sløyfebånd jeg hadde vært glad i og kjente en liten varme. Så levde fortiden litt i meg likevel.

Jeg hadde skrevet tretten setninger, det gikk så tregt at jeg stadeg talte dem. Retter laget av økologisk dyrkede, kortreiste matvarer, det var vel en god ting. Sunt for helsen og sunt for miljøet.

Borgerlig konfirmasjon var selsagt et ukjent fenomen i min omgangskrets. Jeg tror ikke det hadde forekommet at noen hadde nektet å la seg konfirmere heller.

Jeg har til og med en vag forestilling om at vi fikk se filmen om Toya, flyktningjenta som får et nytt liv hos tante Inger og onkel Bjørn i Norge, men som rømmer hjemmefra fordi hun blir beskyldt for å ha stjålet penger fra fosterforeldrene. Den historien kjenner jeg godt, for på tiårsdagen hadde eldstesøster fått barnetimeboka Toya, som ble utgitt i 1955, av en venninne.

Vi er heldige som har onkel Hans. Han er broren til far og eier butikken vi handler i, derfor kan vi handle uten penger. En gang fikk jeg til og med en tomat. En hel,aldeles rund og rød og glatt tomat. Til å maule, uten brød eller noe! Det er nesten det beste jeg har smakt, bedre enn eplene til mormor, enda så gode de er.

Så lenge vi var små, fulgte mor oss til 17mai-feiring, men faren vår deltok aldri. Og så snart vi var store nok, ble vi sendt avgårde på egenhånd, med en blå femkroneseddel til is og brus, og med streng beskjed om at de eldste måtte passe på de yngste.

I sånne sammenhenger hendte det nok at særlig moren min ga sitt besyv med, men på møtene tidde hun, som kvinner skal i forsamlinger.

De blomstrende lindene og platanene var i Andras' øyne nesten obskøne, upassende, som jenter i gjennomsiktige sommerkjoler i en begravelse.