At akkurat hun tillater seg å være privat, er høyst forståelig.

Lykke til med eksamener :)

Jeg føler litt ærefrykt over å være med på å skru forventningene til en bok skyhøyt. Nå kommer den snart på norsk for de som foretrekker det. Spennende å se hva folk her inne synes. Caroline H Heitmann har lest den norske oversettelsen (på forskudd) og har gitt den terningkast 6.

Jeg har begynt på litt for mange bøker i det siste. Lesesirkel her og lesesirkel der og bøker som drar andre bøker med seg, pluss andre mer impulsivt. Midt oppi alt dette la jeg til side blant annet Invisible av Paul Auster, for virkelig å kunne yte den rettferdighet og ikke minst nyte den. Haugtussa lasta jeg ned i fra biblioteket, så enkelt og greit. Titter litt i gjennom den.

God helg til alle.

Godt å høre. den kjøpte jeg nettopp på salg.

John Moses kunne ikke ha valgt en verre dag, eller en verre måte å dø på, om han hadde planlagt det hele livet. Noe som var fullt mulig. Han var sta som et esel.

Alle sommerens dager av Jenny Wingfield.

Det er vanskelig å beskrive denne romanen, allikevel ønsker jeg å hylle John Williams, for det er virkelig lenge siden jeg har opplevd et så flytende og godt språk, med strenger som rørte meg langt inn i hjerterota. Spenning og handling preger ikke denne boka, det er lite som skjer, men "Stoner" grep og holdt meg fast.

Jeg har forsøkt å tenke over hva det er som er så fengslende, men det er som Monica Carlsen er inne på, vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er. Kanskje er det det nære og genuine i både språket og karakterene som beveget meg, enkelte steder opplevde jeg å få gåsehud, andre steder mistet jeg både tid, rom og sted, alt fløt. Frustrasjon og irritasjon som jeg dessverre opplever en del i bøkenes verden, var totalt fraværende.

2014 har vært mager på leseopplevelser, men "Stoner" kan jeg leve lenge på. Takk til Monica, Krira og Ava som har trukket frem denne boka og inspirert meg.

Det er vanskelig å beskrive denne romanen, allikevel ønsker jeg å hylle John Williams, for det er virkelig lenge siden jeg har opplevd et så flytende og godt språk, med strenger som rørte meg langt inn i hjerterota. Spenning og handling preger ikke denne boka, det er lite som skjer, men "Stoner" grep og holdt meg fast.

Jeg har forsøkt å tenke over hva det er som er så fengslende, men det er som Monica Carlsen er inne på, vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er det det nære og genuine i både språket og karakterene som beveget meg, enkelte steder opplevde jeg å få gåsehud, andre steder mistet jeg både tid og rom, alt fløt. Frustrasjon og irritasjon som jeg dessverre opplever en del i bøkenes verden, var totalt fraværende.

2014 har vært mager på de store leseopplevelsene, men "Stoner" kan jeg leve lenge på. Takk til Monica, Krira og Ava som har trukket frem denne boka og inspirert meg.

Om alkoholens forbannelse i etterkrigstidens Norge

Aril Martinsen (f. 1944) er skuespiller, og i følge opplysningene på bokas smussomslag har han vært innom de fleste genre; farse, musical, kabaret, revy, moderne og klassisk drama, film og fjernsynsproduksjon - i tillegg til at han har skrevet tekster selv, og har dramatisert, produsert og regissert samt at han har drevet sitt eget friteater. I år er han aktuell med gjesterolle i "Hotel Cæsar" og han debuterer dessuten som romanforfatter med "Skal ikke faren din få en klem?"

Handlingen i romanen er lagt til 1953 - på Oslos østkant. Svein er ni år, og han og søsteren Marit gledegruer seg til jul. Gleder seg fordi det jo er slik barn nærmest er programforpliktet til å gjøre. Gruer seg fordi faren drikker, og da vet man aldri helt hvordan det blir.

Parallelt med at vi følger den lille familien på fire, følger vi også Sveins våking over sin døende mor. Året er 1985. Hvert kapittel introduseres med en liten tilstandsrapport fra rom 304 på et sykehus i hovedstaden. Moren har ikke hatt det lett. Ekteskapet har ikke bare inneholdt fyll. Det har også inneholdt vold og mye frykt.

"November 14. Tirsdag 1985. November 14. Tirsdag 1985. Tall og bokstaver fløt i hverandre. Jeg holdt den slanke hånden i min. Den ovale sølvringen satt fremdeles på fingeren hennes. Hun lå høyt i sengen med lukkede øyne. Pusten gikk kort og støtvis. Det hvite håret lå som en krans om den høye pannen. Hun var fremdeles vakker.

Plutselig gikk det som et støkk gjennom henne.
"Å, er det deg."
Hun sank ned på puten igjen.
"Jeg trodde det var Martin."
"Pappa er ikke her, mamma." (side 7)

Historien om Sveins familie er en historie om krenkelser som har stått i kø gjennom hele oppveksten, og som for morens del har fortsatt i alle år etter at barna ble store og flyttet hjemmefra. Hvorfor dro hun aldri sin vei? Det får vi ikke vite.

Med unntak av en eneste episode tegnes det et bilde av en despotisk far, og en nærmest usynlig mor. En eneste gang fremsto faren med mer menneskelige trekk, som en som ikke hadde full kontroll og forårsaket frykt i hele familien. Episoden som skildres (se nedenfor) forklarer kanskje hvorfor familien holdt sammen tross alt, mens fremstillingen i boka - sett gjennom Sveins øyne - ble nokså ensidig negativ, for å være helt ærlig.

"Han våkna av at han måtte tisse. Han lista seg ned stigen og gikk ut verandadøra. Smatt bort til det store lønnetreet. Han syns han hørte musikk? Fra baksiden av hytta? Forsiktig sneik han seg bort til hyttehjørnet. Der satt pappa. Helt aleine på hagebenken. På bordet sto Kurerradioen og to tomme halvflasker øl og stumpen av et levende lys. Foroverbøyd i den stripete badekåpa satt han med hendene for ansiktet. Rugga fra side til side. Med et tungt sukk lente han seg plutselig bakover og stirra mot den nattsvarte himmelen. Tårestriper glinsa i skinnet fra stearinlyset. Han grein! Pappa grein! Aldri hadde han sett han sånn. Han var som en fremmed. Pappa bøyde seg plutselig framover og nå kom det hikst så hele kroppen rista. Han turte ikke se mer. Ville ikke. Lydløst kom han seg inn og opp i senga. Det var som om han var blitt fylt med dårlig samvittighet. Han hadde sett noe han ikke skulle. En pappa han ikke kjente. En som lengta. Eller drømte. Skulle ønske at han ikke hadde sett det. Han ville glemme det. Men bildet av pappa på benken dukka opp hele tida. Hver gang fikk han et stikk i magen. Som av ensomhet." (side 161-162)

Det er tydelig at forfatteren er godt øvet i skrivekunsten, for han skriver godt. Det gjør han virkelig! Bøker som er skrevet med a-endinger er kanskje ikke akkurat min favoritt, men dette er selvsagt en smakssak. Det språklige bidrar i alle fall til at miljøskildringene blir "autentifisert" fordi det nærmest blir noe Oscar Bråtensk over det hele. Fattig etterkrigstid, alkoholisme, elendig barndom med barn som går for lut og kaldt vann, manglende verdighet osv.

Noen ganger blir historien kanskje litt vel overtydelige, slik at ingenting overlates til leserens fantasi, men akkurat det er lett å tilgi. Da er det vanskeligere å "tilgi" at historien fremstår som nokså lite original og forutsigbar, og som noe jeg synes jeg har lest noen ganger før. Jeg føler meg litt slem som sier akkurat det, siden historien er så sørgelig.

Alt i alt en helt grei og litt over middels leseopplevelse, hvor det rent språklige trekker veldig opp, mens historien som sådan trekker noe ned. Her er det imidlertid potensiale for mer fra forfatterens side i fremtiden!

En enkel innføring i samspillets psykologi

Litt om forfatteren og boka

Terje Landro (f. 1949) er psykologspesialist ved Modum bad, Senter for familie og samliv. Han jobber til daglig som par- og familieterapeut, og underviser om sentrale aspekter ved samspill i nære relasjoner. (Kilde: bokas smussomslag)

"Negative samspill tapper oss for krefter. Dette har vi alle opplevd i forholdet til våre nærmeste. Vi gledet oss til en fin kveld med kjæresten, et besøk hos en voksen datter, en jul med foreldre og søsken, men så ble det ikke slik vi hadde tenkt. Vi var ikke den vi ønsker å være, vi fikk det ikke til. Vi kom til kort. Erfaringen setter seg i kroppen. I etterkant skammer vi oss, vi er sinte eller irriterte. Eller vi føler oss regelrett invadert." (Fra baksiden på boka)

Gjennom 10 kapitler tar Terje Landro oss med på en slags reise fra hva som preger oss i våre relasjoner til andre, om betydningen av selvtillit og selvfølelse, om barndommens såre punkter, om nærhet og avstand, om temaet "hva er problemet - egentlig?" til at vi er mer enn vi viser, og om hvordan vi kan gjøre oppdagelsesreiser i indre landskap og hvordan alle relasjoner i bunn og grunn handler om kommunikasjon (både verbal og non-verbal).

Metodevalg

Egentlig er det ikke helt enkelt å få øye på hva slags metoder Landro har basert sin bok på. Begrepene kognitive strategier (eller kognitiv terapi) og atferdsstrategier nevnes for eksempel aldri direkte, selv om jeg opplever at mye av det han skriver om har klare paralleller til denne delen av psykologien (og for den saks skyld coaching) - særlig når han snakker om å endre måten man tenker og handler på. Begrepene mentalisering og automatiserte følelser og handlingsmønstre brukes heller ikke, selv om forfatteren i noen grad kommer inn på viktigheten av tilknytning (med da som et element i vår selvfølelse, ikke som en del av mentaliseringsteorien, skjønt det er vel liten tvil om at han må ha skjelet hen til dette?). Kanskje er det ønsket om å favne legfolks interesse (les: "alminnelige folk" som ikke er fagfolk) for temaet som har gjort at han behendig styrer unna tung fagterminologi? Et studium i litteraturlisten bakerst i boka indikerer imidlertid ikke at dette med kognitiv terapi har vært en spesielt fremtredende inspirasjonskilde for forfatteren. Så sier han da også selv følgende på side 8:

"I boka vil jeg dele min egen erfaring og oppsamlet kunnskap gjennom år som menneske og psykoterapeut, med alle som i likhet med meg er nysgjerrig på å forstå mer av hva som skjer med oss i møte med oss selv og andre. Hensikten er å forsøke å bidra til gjenkjennelse som kan åpne for å se seg selv og relasjonene man er del av på nye måter.

Psykologfaglig har jeg latt meg inspirere av flere teoretiske og terapeutiske tilnærminger, særlig systemisk tenkning, utviklings- og tilknytningsteori, eksistensiell psykiologi, hjerneforskning, objektrelasjonsteori, og ikke minst Michael Whites narrative tilnærming."

Forfatteren selv anbefaler at man leser boka i sammenheng, kapittel for kapittel, fordi hvert kapittel bygger på det foregående.

Gode og dårlige samspill

Alle har vi vel opplevd hvor fantastisk det er å oppleve et møte med et annet menneske som er preget av en fin samhørighet. Når vi kan være trygge på at vi kan være oss selv, og blir møtt med tillit og respekt ... Da slipper man å late som, og det er nok rom til og med for å gjøre feil, uten at man blir dømt nedom og hjem av den grunn. Likeverd og verdighet er viktige stikkord her. Og evne til å ta den andres perspekt - være empatisk.

Tilsvarende har de fleste opplevd hvor frustrerende det er når samspillet preges av underliggende spenninger av ting som ikke blir uttalt, men som merkes godt. Når negative samspillsmønstre stadig gjentas, blir det belastende for relasjonen. Det kommer inn en ubalanse i relasjonen, som gjør at man ikke lenger er likeverdige parter. De fleste reagerer med å trekke seg unna, for man vet jo at man ikke kan forandre andre (enn seg selv) - men hva når dette er en kollega, et familiemedlem eller endog egen ektefelle?

Selvtillit og selvfølelse

Landro redegjør utførlig for hva som er forskjellen på selvtillit og selvfølelse, og dette går jeg ikke nærmere inn på. Derimot synes jeg det er mer interessant når han skriver om hvordan vi blander selvfølelse og selvtillit.

"Mange tror vi er mindre verdt som den vi er om vi mislykkes med det vi gjør. Og vi tror vi kan reparere lav selvfølelse gjennom å ta oss sammen, tilegne oss mer kunnskap og prestere mer. Det er en misforståelse som gjør at mange sliter med seg selv og omgivelsene uten å klare å ta tak i det primære, følelsen av hvem vi er." (side 57-58)

Landro snakker om "Villa meg", som er et slags hus som består av en overbygning (bilde på selvtillit) og en grunnmur (bilde på selvfølelse). Dersom grunnmuren er solid, står også overbygningen støtt. Under grunnmuren er det en grunnvoll, hvor opplevelser fra barndommen kan ligge oppmagasinert, og hvor verdierene våre, menneskesynet vårt, livssynet vårt m.v. ligger. Landro bruker mange eksempler på å visualisere betydningen av hvert enkelt element.

Skyld og ansvar

Mange har vi sittet og hørt på andre som har forklart hvorfor de er slik eller sånn på grunn av et menneske fra barndommen, en spesiell lærer de hadde som brøyt dem ned osv.

"Hvis man begynner å lete etter enkeltårsaker i oppveksten, er veien kort til å bli opptatt av skyld. Å finne syndebukker for egen smerte kan være fristende. Det kan lette på det indre trykket og flytte fokuset bort fra vårt eget ansvar for den situasjonen vi er i. Samtidig kan vi bli fanget i passivitet og bitterhet, eller andre måter å være på, der vi i liten grad bryr oss om andres følelser." (side 80)

Det er viktig ikke å blande begrepene skyld og skyldfølelse. Man kan nemlig ha skyld uten å føle skyldfølelse og vise versa. Det er for øvrig viktig å være bevisst på at den vi er i dag er et resultat av en rekke enkelthendelser - sjelden én spesifikk hendelse. Vi har dessuten alle et ansvar for vårt eget liv, og dersom vi blir for opptatt av å plassere skylden hos noen andre, gjør vi oss selv til hjelpeløse ofre i våre egne liv. En annen fallgrube er dessuten at man fraskriver seg ansvaret for egne bidrag til spenningen i en relasjon dersom man er opptatt av å legge ansvar og skyld på andre. Det er derfor viktig først og fremst å ha fokus på seg selv og ikke andre.

Landro tar for seg begrepet medavhengighet i familier med rusproblemer - om å la seg fange i eget og andres garn - men dette hopper jeg over.

Sinne

På side 118 har Landro noen interessante tanker rundt dette med sinne:

"Vanligvis tenker vi at sinne er noe som vendes mot andre. Men sinne kan også rettes mot en selv. Noen vil si at depresjon er et uttrykk for innovervendt sinne. Det kan gi seg uttrykk i selvbebreidelse, selvforakt og selvnedvurdering (jeg er dum, stygg, verdiløs og lignende), og at vi tar skylden for det meste eller skader oss selv. For noen kan dette være mindre skremmende enn å rette sinne direkte mot dem som kanskje utløste det i utgangspunktet."

Landro setter på en måte likhetstegn mellom sinne og redsel, fordi kroppens reaksjoner er så og si helt like. Når vi f.eks. tror at grensene våre er truet, "kan vi fort si elelr gjøre ting som blir til lite gagn for samspillet med andre. Kanskje vi handler før vi tenker, noe som kan føre til misforståelser og unødvendige problemer." (side 118-119)

Eksternalisering

Begrepet eksternalisering er interessant (se side 143), og kan også betegnes som en måte å "avpersonifisere" et problem på:

"Det innebærer at man plasserer det som skaper spenninger og konflikter utenfor personen, slik at det blir mulig å betrakte det på avstand. Man flytter fokus bort fra at problemet skyldes en personlig skavank hos den ene eller den andre, til at noe forstyrrer det gode møtet som begge lengter etter. Problemet blir dermed redusert til en utfordring begge kan forholde seg til, og som begge har interesse av å finne mer ut av, både hver for seg og i fellesskap. Dermed unngår de å la seg låse i et samspill som tilsynelatende ikke lar seg endre uten at en av partene endrer personlighet. De kan utforske problemet i stedet for å prøve å slite seg løs fra noe som de ikke trenger å bruke krefter på."

Beskyttelsesstrategier

Mange mennesker benytter beskyttelsesstrategier for å beskytte et sårbarhetsområde. Dette er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk. Problematisk blir det først når beskyttelsesstrategiene begrenser vår livsutfoldelse eller preger relasjonene våre i så stor grad at de blir en hemsko eller også skaper konflikter eller gjør at folk trekker seg unna. Beskyttelsesstrategiene blir nærmest å betrakte som en permanent overlevelsesdrakt. Vi snakker da om hvilke uttrykk beskyttelsen får, og om disse ivaretar sårbarheten vår til gode for oss selv og andre.

"Det å være påståelig eller ikke innrømme egne feil kan der og da beskytte en mot å kjenne på skam eller skyld. Med det fjerner verken skammen eller skylden. Det å "vinne" en diskusjon med partneren kan gi et øyeblikks opplevelse av kontroll. Men det fjerner ikke spenningene i relasjonen. Å døyve ensomhet med alkohol kan gi en midlertidig beskyttelse mot ensomhetsfølelsen. Men det fjerner ikke ensomheten." (side 174)

"Dersom vi ønsker å ta kontroll i eget liv, er det nødvendig å gjøre oss kjent med både våre sårbarhetsområder og de strategiene vi bruker for å beskytte dem. Vi må også kunne kjenne igjen hvilke situasjoner som sannsynligvis vil aktivere dem. Det vil være avgjørende for oss vi lar oss fange eller ikke. Først når vi godtar deres eksistens og gjør oss kjent med dem, kan vi velge hva vi vil tillate dem å gjøre med oss og ikke. Selv om de stadig dukker opp igjen, trenger det ikke å være problematisk så lenge de ikke får makt. Å "hilse" på de sidene ved oss som har bidratt til at vi har latt oss fange i eget eller andres garn, er ikke farlig." (side 177-178)

Om endringsprosessen og indre-team-metoden

I bokas nest siste kapittel påpeker Landri at en endringsprosess forutsetter at man er åpen for å tenke andre tanker om seg selv og verden enn man har vært vant til. Det er imidlertid ikke lett å gi slipp på gamle tanke- og handlingsmønstre. Det handler imidlertid om å våge "et oppriktig møte med seg selv" (side 179), og for å få til dette ligger nøkkelen i selverkjennelse, selvmedfølelse og selvanerkjennelse. Selvmedfølelse er noe helt annet enn selvmedlidenhet. På veien er det nødvendig med et sorterings- og bevisstgjøringsarbeid. Dypest sett handler det om å komme i kontakt med sitt indre - komme i kontakt med følelsene sine. Først når man er der at denne kontakten er opprettet, kan man begynne å observere uhensiktsmessige følelsesreaksjoner og faktisk gjøre noe med dem. Å sette grenser overfor andre mennesker, for å gjenopprette en følelse av likeverd, samtidig som man ser ut som et forutrettet barn i ansiktet (uten selv å være klar over dette - fordi man ikke har kontakt med følelsene sine), kan for eksempel i verste fall forverre en relasjon, men mindre man møter på et klokt menneske i den andre enden.

Metoden Terje Landro introduserer en metode han har kalt indre-team-metoden. Han tenker seg at et menneske har mange beboere i Villa meg, som tilsammen utgjør et samarbeidsteam, som skal ivareta våre grunnleggende psykologiske behov, behovet for tilhørighet og behovet for selvstendighet. En av sidene ved en selv kan f.eks. hete "Flinke meg", en annen "Tenkeren", en tredje "Pessimisten", en fjerde "Omsorgspersonen", en femte "Sinnataggen" osv.

"Det å jobbe med oss selv på en så konkret måtte kan hjelpe oss til å legge merke til og kjenne på sider som skaper ubehag skaper ubehag når de fukker opp. Vi blir også minnet på de sidene som styrker selvtilliten og selvfølelsen vår eller kommuniserer bedre med andre." (side 190)

Støy i kommunikasjonen

Helt til slutt i boka tar Landro opp det han kaller støy i kommunikasjonen. Det handler om at hjernen ikke bare forholder seg til informasjonen den får gjennom sansene, men også til informasjonen som allerede ligger godt lagret i hukommelsen. Hjernen har en tendens til å foretrekke informasjonen som ligner på det som allerede ligger lagret der fra før av, og til å velge bort det som "ikke stemmer". Dette forklarer godt hvorfor det er så fort gjort å reagere og handle på grunnlag av forventninger i situasjoner som minner om noe vi har opplevd før. Dermed kan det oppstå en situasjon hvor den man kommuniserer med får en følelse av en overreaksjon på noe som i bunn og grunn er en bagatell, og som derfor ikke står i noe relevant forhold til det som rent faktisk uspant seg i aktuelle situasjon. I mentaliseringslitteraturen snakker man om mentaliseringsbrudd, men dette nevner som tidligere nevnt Landro ikke i sin bok.

Vi tolker hele tiden avsenderes budskap, med fare for at det oppstår misfortåelser og konflikter. Ingen av oss er tankelesere, og i en ideell verden ville aktørene ha stilt åpne og genuint nysgjerrige spørsmål overfor hverandre, for å sikre seg mot eventuelle misforståelser. Men slik er det dessverre ikke i den virkelige verden.

"Noe som kan forsterke en negativ tolkning, er når mottakeren er usikker på, redd for eller sint på avsenderen. Da kan han lett oppfatte selv et nøytralt budskap som tvetydig, skremmende eller som et angrep." (side 218)

Begrepet projisering nevnes heller ikke i Landros bok, men dette skaper ofte støy i kommunikasjonen mellom mennesker. Kanskje minner man om et menneske som mottakeren har kjent og mislikt, og tillegges vedkommendes egenskaper - uten at noen av partene - og i alle fall ikke mottakeren - er seg dette bevisst. Dermed kan tidligere hendelser og personer påvirke en relasjon, uten at mottakeren noen gang har kjent vedkommende.

Hvordan fremme god kommunikasjon/godt samspill?

Så hvordan kan vi være oss selv på måter som samtidig fremmer trygghet og likeverdighet i relasjonene vi er del av?

"Den store hemmeligheten bak svaret er å holde fokus på alt som bidrar til gjensidige møter mennesker imellom. Det er målet for alt relasjons- og kommunikasjonsarbeid. Alt som vi lar forstyrre dette målet, eller som får oss til å flytte fokus bort fra det, bidrar til at vi bommer på målet. Tilstedeværelse er derfor viktig. Å holde fokus på det som bidrar til at samspillet blir godt og likeverdig, forutsetter at man er til stede." (side 220)

Evnen til å ta andres perspektiv, lytte aktivt og undre seg er sentralt i kommunikasjon som har til hensikt å ivareta en gjensidighet. Dersom man derimot er opphengt i eget fokus og egne interesser kan være et hinder for dette.

"Jo tydeligere det er for partene i en relasjon at den andre har en velvillig og imøtekommende holdning, desto mer øker sannsynligheten for at de holder støynivået i kommunikasjonen på et minimum. En slik holdning innebærer samtidig en grunnleggende respekt for at det er den andre som eier sine tanker og følelser." (side 221)

Og da unngår man meningsløse "dialoger" ala "Jo, det sa du det så!", "Nei, det sa jeg ikke!", "Men det var det du mente!", "Jeg vet vel best hva jeg selv mente!" osv. Det har vi vel alle opplevd opptil flere ganger i livet ...

Min oppfatning av boka

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over denne boka, fordi jeg trodde at den skulle være mer dyptpløyende enn hva den viste seg å være. Min sterkeste innvending er rett og slett at målgruppen for boka burde ha vært tydeligere kommunisert av forfatteren og/eller forlaget - på smussomslaget eller i forordet til boka. Når det er sagt vil jeg si at boka er svært pedagogisk bygget opp, slik at den passer for folk som kanskje ikke har lest så veldig mye om denne type temaer fra før av. Man får en veldig grei og nødvendig innføring blant annet i begrepene selvtillit og selvfølelse, og det kommer tydelig frem at man har et ansvar for egne følelser og handlinger (som jo er den vanligste årsaken til konflikter mellom mennesker - dvs. at man ikke tar ansvar for egne bidrag). Dessuten presenteres en konkret metode for en endringsprosess, og leseren utfordres gjennom noen spørsmål til ettertanke. Jeg tror for øvrig ikke at de som virkelig trenger å gjennomføre noen endringer, vil være i stand til å gjennomføre en endringsprosess kun ved hjelp av denne boka.

Enkelte temaer kunne nok ha vært behandlet noe grundigere - som f.eks. eksternalisering - og jeg synes forfatteren brukte litt for stor plass på filmen "A Beautiful Mind", om den schizofrene John Nash, som vant Nobelprisen innenfor matematikk. Samtidig har forfatteren rikelig med konkrete eksempler (fra virkeligheten - anonymisert, selvsagt) som bidrar til å øke forståelsen for teoriene han presenterer. Disse eksemplene er lett gjenkjennelige for de fleste.

Jeg tror dette er en bok som kan fungerer godt for mange, men for meg ble den skuffende lett, dessverre. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale den varmt for mennesker med enkelte noe fastlåste overlevelsesstrategier, og som trenger å åpne øynene for hva dette egentlig handler om - som et første skritt på veien for å gjøre noe med situasjonen sin. Boka kan for øvrig være til noe hjelp for mennesker som sliter med dårlig selvfølelse og/eller har vansker med å sortere og komme ordentlig i kontakt med følelsene sine. Gjennom å forstå noen av mekanismene er man i alle fall et lite stykke på vei. Boka er for øvrig svært lettlest, og inneholder ikke mange vanskelige begreper.

Veiene omkring Pisa.
Den gamle vandreridder.
Apen.
Syndfloden over Norderney.
Et familieselskap i Helsingør.
Drømmerne.
Dikteren.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, og er litt usikker på hva du ønsker her inne. Men jeg føler med deg, og kjenner på det du forteller, fordi jeg hadde praksisperioden min på Bjerketun på midten av 1990-tallet. Jeg er redd for at overgrep skjer, og av og til blir barn og ungdom feilplassert, noe som personlig førte til at jeg etter hvert fant meg noe annet å gjøre. Jeg håper du har fått den hjelpen du trenger i ettertid, det er aldri for sent.

Så glad jeg er at for at dere skrev så varmt om denne boka, og for at jeg tok sjansen og lastet den ned. Stoner rører meg langt inn i sjelen i all sin ekthet og enkelhet.

Lekent, ømt og sårt

Om forfatteren og hans forfatterskap

Øystein Wingaard Wolf (f. 1958) er forfatter og sanger, kan jeg lese på Wikipedia. Det er særlig lyrikk han er kjent for, og hans imponerende bibliografi består også i all hovedsak av dikt - med en og annen roman innimellom. "I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider", kan jeg videre lese, og det er dessuten "skildring av enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter" gjennom et "energisk og billedrikt språk" som kjennetegner hans diktning.

Selv må jeg innrømme at jeg hadde minimalt med kunnskaper om Wolf og hans forfatterskap før jeg møtte ham på Forfatterfight delfinale III på Kulturhuset (på Youngstorget, Oslo) rett før påske - der vi begge satt i juryen sammen med krimforfatteren Ørjan Nordhus Karlsson. Jeg fant ham så fascinerende at jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte lese noe han hadde skrevet. Line (bloggeren bak Lines bibliotek) tipset meg i den forbindelse om "Brighton Blues", som hun selv har anmeldt på bloggen sin.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Øystein Wingaard Wolf debuterte med diktsamlingen "Morderleken" i 1981. Jeg teller dessuten 33 bokutgivelser og tre albumutgivelser i oversikten bakerst i boka. "Brighton Blues" er hans foreløpig siste bokutgivelse (2011), men det skal visst være enda en roman på gang i disse dager. Forfatteren har selv slitt med psykiske problemer (og har stått åpent frem med at han er bipolar), og at dette må ha inspirert ham i hans diktning, er vel hevet over enhver tvil. Da jeg møtte ham fortalte han dessuten at han har jødiske røtter, og også dette finner man visstnok spor etter i bøkene hans.

Om "Brighton Blues

Daniel er 18 år og har fått diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Han lever sammen med sin gale (udiagnostiserte?) mor, etter at faren for mange år siden overlot dem til deres egen skjebne. Underveis kan man saktens lure på hvem som egentlig er "galest" - Daniel eller hans mor ...

"Jeg så på de røde skyene på himmelen. De liknet blødende katter, og jeg kjente meg kvalm. Jeg tok opp en skarp stein og skar meg i halsen. Alle nederlag ble tydelige. Bipolar. En skam for familien. Det eneste som hjelper er litium og elektrodene. Mamma gråter.

Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øyne. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun ble sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (side 7-8)

Daniel drømmer om så mye - bl.a. om Sophia, datteren til O´Brien, som han jobber hos. Sophia som er så vakker at hun jobber som fotomodell, og som virker uoppnåelig ... For hva kan vel Daniel egentlig stille opp med? Han som har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene, og som er en skam for familien ...

Min oppfatning av boka

Kapitlene i boka er korte, og er nesten som små noveller i seg selv. På tross av alt det triste, øyner vi likevel håp. Masse håp! Språket er poetisk og vakkert. Boka er en tynn liten flis, men ikke la deg forlede til å tro at det er en lettvekter man har med å gjøre. Setningene er fortettede og presise, og fanger mye mer enn ordene i seg selv uttrykker. Kanskje er det det enkle, autentiske som ligger i uttrykket som gjør så sterkt inntrykk?

Det er så mange lag i romanen, som berører meg sterkt. Som f.eks. behandlingen Daniel får både av sin egen mor, psykiateren og det som må være barnevernet. Hele tiden er det de voksne som har definisjonsmakten, og mot dette er han sjanseløs. Men bare nesten. Redningen ligger i bluesen og munnspillet, vennskapet med Greyhound (en ulovlig innvandrer fra Nigeria), drømmen om Sophia og diktene han skriver. Da får det heller være at moren ikke elsker ham, håner diktene hans og anser ham som en skam for familien.

Jeg synes for øvrig at Frode Helmich Pedersen uttrykker det hele så fint i sin anmeldelse av boka:

"Selv om Daniel lider under morens manglende kjærlighet, er han altså også i stand til å more seg over henne. Selv når hun er på sitt mest ondskapsfulle, finner han glede i å skildre henne. Dette forteller oss noe om litteraturens og musikkens terapeutiske egenskaper. Gjennom poesien lærer den unge gutten å sette pris på livet slik det er, han «lærer å se», som Rilke i sin tid uttrykte det. Og gjennom bluesen finner han form til sin lengsel, og det gjør ham mer godt enn all verdens medikamenter og konsultasjoner hos psykiateren."

Jeg klarte aldri helt å få tak i når handlingen i boka kan ha funnet sted, men dette er heller ikke det viktigste. Badebyen Brighton utgjør et stemningsfullt bakteppe, med mye lettlivet moro sommerstid. Dette gjør at Daniel sluntrer unna medisinene som skal holde ham frisk og stabil, fordi det brennende ønsket om å være levende og fullstendig til stede i sitt eget liv vinner over fornuften. Han blir med andre ord atter manisk ...

Jeg ble svært sjarmert av romanen "Brighton Blues", og kan absolutt tenke meg å lese flere av Wingaard Wolfs bøker. Han klarer det kunststykke å kombinere smerte og humor og en slags letthet oppi det hele - noe som røsker solid opp i fordommene rundt at livet er slutt dersom man har vært så uheldig å få en psykisk lidelse. Er det noe jeg sitter igjen med etter å ha lest "Brighton Blues", så er det nettopp det stikk motsatte!

"Brighton Blues" er en roman som virkelig fortjener mange lesere! Den er rett og slett en perle!

Kjenner du igjen noen av disse.

Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Kvinner i kunsten

Litt om forfatteren og hennes forfatterskap

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som poet i 1982, men er nok mest kjent for sine romaner (i alle fall i Norge) - seks i alt - som har utkommet i årene etter 1992, hvor det så langt er "What I Loved" (2003 - "Det jeg elsket" på norsk) og "The Sorrows of an American" (2008 - "Når du ser meg" på norsk) som har vært ansett som høydepunktene i hennes forfatterskap. Inntil hennes essays og da særlig "The Shaking Woman or A History of my Nerves" (2009) og også "Living, Thinking, Looking" (2012) har plassert henne på kartet som en særdeles kunnskapsrik kvinne med særlig interesse for og innsikt i nervesystemet. En personlig opplevelse utløste i sin tid denne spesielle interessen.

For øvrig er Siri Hustvedt kjent som kona til Paul Auster, skjønt snart er det vel han som er kjent som mannen til Siri Hustvedt, dersom man skal bedømme dette etter hennes popularitet her i landet ... Vi er jo dessuten litt ekstra glad i henne siden hun har norske aner, og derfor må kunne sies å være norsk, selv om hun er oppvokst i USA. Mens jeg har lest så og si alt Paul Auster har skrevet opp gjennom årene, må jeg med skam å melde innrømme at jeg så langt kun har lest "Sommeren uten menn" og "Når du ser meg" - selv om jeg har omtrent alle bøkene hennes stående i mine bokhyller. Noen stor Siri Hustvedt-kjenner er jeg derfor ikke. Ikke enda ...

Promoteringen av boka

Dersom du er blant dem som av og til stikker nesen innom en bokhandel og da spesielt Tanum, kan du ikke ha unngått å legge merke til at Siri Hustvedt siste roman - "Denne flammende verden" - promoteres voldsomt for tiden - som "boka som gjelder nå". Leser du ikke denne boka, er du ganske enkelt ikke "med"!

I begynnelsen var jeg en smule ambivalent til at en bok som dette blir frontet så voldsomt, fordi jeg har tenkt at dette neppe kan være en bok som går rett hjem hos flertallet av norske lesere. Siri Hustvedt og Jo Nesbø har heller lite til felles, for å si det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid endret standpunkt. For mens bokbransjen beskyldes for å satse altfor mye de typiske bestselgerne (og Jo Nesbø i særdeleshet) - ja, ofte bestselgere som ikke en gang tilbyr god kvalitet - så har man altså denne gangen gjort det stikk motsatte! Måtte riktig mange lesere få øynene opp for denne boka - selv om det koster litt å komme gjennom de første hundre sidene. Jeg lover at det går lettere etter hvert!

Om boka

Allerede på første side i boka presenteres det som på en måte er "plottet" i "Den flammende verden". Det handler om kunstneren Harriet Burden som etter å ha blitt skuffet over mottakelsen av sin kunst i New York på 1970- og 1980-tallet, bestemte seg for å gjøre noe helt nytt på slutten av 1990-tallet. Eksperimentet varte i fem år og endte i tre separatutstillinger i tre New York-gallerier.

"Ifølge Brickman engasjerte Burden tre menn til å opptre som stråmenn for hennes eget kreative arbeid. Tre separatutstillinger i tre New York-gallerier, tillagt Anton Tish (1999), Phineas Q. Eldridge (2002) og kunstneren bare kjent som Rune (2003), var i virkeligheten Burdens arbeider. Hun ga prosjektet som helhet tittelen Maskeringer, og erklærte at det var ment ikke bare å avsløre kunstverdenes antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk." (side 5-6)

Bokas forteller og redaktør er I.V.Hess, og historien(e) som etter hvert blir fortalt om Harriet Burden - til vanlig kalt Harry - og hennes virke består av mengder med fragmenter; mest av alt notatbøker merket med alfabetets bokstaver ført i pennen av kunstneren selv, men også intervjuer, skriftlige forklaringer m.v. Harriet - en oppdiktet person, bare for å ha nevnt det - er død (noe som skjedde 18. april 2004), og boka tar sikte på å fortelle historien om henne og hennes livsprosjekt - i form av en biografi utgitt etter hennes død. Hvem denne Hess egentlig er, utover at han/hun er kunstprofessor, får vi aldri vite.

Vi møter Harriet Burden, enke etter Felix Lord, mannen som gjorde det mulig for henne å leve av sin kunst uten å være opptatt av innkomster ... Harriet Burden som mor, som eksentrisk kunstner, som en figur i offentligheten som mange har meninger om (men kanskje ikke først og fremst som kunstner), men som ingen egentlig kjenner ... ikke utover myten om henne. Og nå altså med et brennende ønske om å teste ut hva som er årsaken til at hennes kunst overses i kunstkritikerkretser ... Fordi hun er kvinne? Bare derfor? Kvinne i en mannsdominert verden som egentlig setter mest pris på menns bidrag i kunstverdenen? Dette ønsker hun å komme til bunns i!

Så viser det seg likevel at det har sine sider å låne andre mennesker for å virkeliggjøre sin kunst - særlig etter som hele prosjektet i all hovedsak blir en stor suksess gjennom de stråmenn Harry har valgt ut til å respresentere hver sine deler av kunstverket Maskeringer. Kan en kunstner bli sjalu på en annens suksess - en suksess som i bunn og grunn skyldes henne og henne alene?

"Det er ingen tvil om at Anton var Harrys marionett. Hun hadde ønsket seg et tomt mannlig redskap å fylle med kunst, men Anton var ikke hul. Han var en person, og det var han som hadde levd i smigeren, som var blitt feiret og dyrket, ikke Harry. Han hadde kommet til henne og krevd sin rett som dyktig skuespiller, en annen type kunstner, det er så, men ikke desto mindre kunstner. Og jeg (Rachel Briefman - min kommentar) tror Harry misunte ham og foraktet ham for hans behendighet. Hun hadde vært naiv. Hun hadde innbildt seg at hun kunne låne kroppen til en mann til hevnplanen sin, men mennesker er ikke forkledninger. Om Anton hadde følt seg fanget i Harrys fantasiers garn, hadde hun på sin side oppdaget at hennes protesjé hadde sine egne drømmer." (side 128)

Den av Harriet Burdens "tre masker" som viser seg å være mest lojal i forhold til hennes prosjekt, er Phineas Q. Eldrigde. Ikke bare er han farget, men han er også homofil. Med andre ord med dobbel grunn til å bli diskriminert, men for alt annet enn kjønn som sådan. Han betrakter Harriet fra sidelinjen og sier det slik:

"Men Harriet Burdens status vokste i alle fall, ikke som kunstner, men som deltaker i spillet hvem-er-noen-og-hvem-er-ingen i New York City. Hun hadde holdt seg borte fra "alt det der" siden Felix Lord døde, og hadde skydd dette med hvem og hva, pengeelitens hertuger og hertuginner, snobbene med ervervet smak. Men nå var hun midt oppe i det igjen, ikke som Felix Lords "inngiftede vertinne" (Harriets eget uttrykk), men på egen hånd. De som ville være noe, likte Harry som formidler, likte henne som velstående forkjemper for unge, begavede kunstnere og som samler. (Ingen visste at hennes første "oppdagelse", Anton Tish, hadde stukket av. De gikk ut fra at han var i full gang med å forberede en ny utstilling.) Harry spilte rollen sin. Hun iførte seg sin egen maske, og da den først var på, ble hun bedre i rollen, sikrere på seg selv. Den passet henne. Hun ble faktisk mer sannferdig, "Jeg syntes den artikkelen var sprøyt fra ende til annen", sa hun til en dame som omhyggelig hadde merket sitt eksemplar av Art Assembly med Post-it-lapper. Og hun begynte å kjøpe kunst, for det meste av kvinner. Det er fabelaktig, sa hun om et oljemaleri av Margaret Bowland, og det er et røverkjøp." (side 147-148)

Snobberiet innenfor kunstverdenen, der noen få sitter med definisjonsmakten på hva som er god og dårlig kunst, ja, i det hele tatt med tanke på "hva som er noe", spisses i Siri Hustvedts roman om Harriet Burden. For verden vil bedras, og dette blir hun i særdeleshet klar over da hun etter hvert beveger seg over i den fasen der hun ønsker å avsløre den egentlige kunstneren bak prosjektet med de tidligere nevnte tre stråmennene. Man kødder nemlig ikke med kunstbransjen!

"Hva vil en kvinne? Hva ville Harry? Hun ville ikke være Rune. Hun ville ikke selge arbeidene sine for millioner av dollar. Hun visste at kunstverdenen stort sett var en mudderpøl av forfengelige posører som kjøpte navn for å hvitvaske pengene sine. "Jeg vil bli forstått," kunne hun skrike til meg. Det var et berusende spill hun bedrev, et filosofisk eventyr. Å, Harry hadde forklaringer, rettferdiggjørelser, argumenter. Men, spør jeg deg, i hvilken verden skulle denne forståelsen finne sted?" (side 188)

Hariet Burden gjør til slutt alvor av å avsløre sitt spill - at hun har brukt tre "levende mannlige masker" som psevdonym for sin kunst, og opplevde at kunsten hennes fikk en helt annen betydning i møtet med publikum - ikke minst takket være kunstkritikerne som har tillagt kunsten en helt annen tyngde når den er presentert gjennom menn. Dermed avkler hun hele kunstbransjen som falsk, og det gjør man ikke ustraffet.

Så kan man jo sagtens spørre seg om det er Harriet Burden som har utviklet seg til virkelig å ha noe å bidra med som kunstner, eller om suksessen hennes gjennom stråmennene ene og alene skyldes at publikum generelt og kunstkritikerne spesielt slipper å forholde seg til at den som har skapt kunsten, egentlig er en kvinne ... Det hele koker ned til hva kunst rent faktisk er - kun noen gjenstander som er mer eller mindre kunstferdig laget, eller om virkelig kunst er fyllt med noe mer - for eksempel at kunstneren har skjenket kunstverkene sine selveste sjelen og sine energier ...

Mine tanker om boka

Hvem er så Harriet Burden når det kommer til stykket? Bildet som tegnes av henne inneholder mange motstridende opplysninger, alt etter om man likte henne eller ikke. At hun på en måte ble "kjerringa mot strømmen", som kvinne i en mannsdominert verden, hersker det i alle fall liten tvil om. Likeledes at hun ikke helt mestret de sosiale kodene (les: snobberiet) for å skli inn i det gode selskap.

Underveis tenkte jeg også at montro om forfatteren selv har følt på det samme, der hun i mange år må ha kjent på at hun har levd i skyggen av sin ektemanns berømmelse - inntil hun på mange måter har tatt ham igjen og vel så det, uten at jeg har noe som helst belegg for å mene at det har vært noen innbyrdes konkurranse mellom ektefellene. Til det virker ekteskapet for solid og godt, rett og slett. Derimot handler det kanskje mer om ytre omstendigheter utenfor deres kontroll.

Jeg har lyst til å sitere noe Siri Hustvedt selv har sagt om sin bok i et intervju med Dagsavisen tidligere i år:

"– Romanen er en samling skrifter av og om Harriet Burden. Den har mange stemmer: Både menn og kvinner, hennes to barn; hennes elsker i senere år, hennes venninne som ble psykoanalytiker, og mange andre. Boka har introduksjon av en fiktiv kunsthistoriker som også har laget fotnoter, sier Hustvedt.

– Historien fortelles gjennom en kollisjon av tekst. Jeg ville skape det Bakthin ville kalt en polyfonisk tekst, der stemmene er svært ulike og brytes mot hverandre. Det er et narrativt forløp, men det er samtidig et komplekst litterært verk, der de motstridende ideene får stå i forhold til hverandre og skape noe som resonnerer sammen, sier Hustvedt."

I dette intervjuet forteller Hustvedt dessuten at romanen har noe mer enn et "underliggende feministisk raseri". Harriet Burdens eksperiment handler om persepsjon (hvordan vi tolker og oppfatter sanseinntrykk, for å si det enkelt), om hva som påvirker oss når vi vurderer kunst (blant annet). Harriet Burden føler det byrdefullt å være kvinne, og Siri Hustvedts valg av navn på kunstneren (Burden = byrde) er nok i så måte ment symbolsk.

I Morgenbladets artikkel datert 04.04.2014, som bare delvis er tilgjengelig på nettet, trekkes det paralleller til Carl Frode Tillers romantriologi "Innsikling", fordi Harriet Burden sirkles inn gjennom de ulike fragmentene i boka. En spennende sammenligning, synes jeg! For hva vet vi egentlig om andre mennesker og deres innerste hemmeligheter, når det kommer til stykket? Som en betrakter utenfra er vi i stor grad henvist til å gjette og tolke, med stor fare for at vi misforstår, underkjenner eller overdriver viktige sider ved andre menneskers personligheter.

Det er en komplekst anlagt roman Siri Hustvedt har skrevet denne gangen. Historien er så original og spesiell at jeg knapt kan huske å ha lest noe som ligner. At kvinner har lidd for sin kunst, er kanskje ikke noe nytt. At en kvinne velger å gå ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, er derimot ikke vanlig. Historien i denne romanen er meget fiffig bygget opp. Her skildres en kvinne som at på til snubler på startstreken fordi en av stråmennene som er valgt ut, nekter å innrømme spillet. Dette ble en nokså pikant del av historien, og bidro svært langt på vei til å bygge opp en dramaturgi i romanen. Som om kunsteren til slutt faller for eget grep, fordi hun har vært for naiv eller ikke sikret seg når det kom til stykket ... Hun ønsket å ta over hele regien, hun ønsket å overstyre det faktum at hun er kvinne, og så kommer det i siste instans likevel en mann i veien for henne ...

Riktig morsomme og originale var alle fotnotene underveis i teksten, og til og med Stefan Zweig er med på side 75! Hustvedt har dessuten fått med 11. september (2001) og dets betydning for kunsten og dens vilkår. Og som om ikke det var nok: Harriet Burden er jøde! Det kan jeg like!

Min konklusjon er at Siri Hustvedts bok er en fantastisk roman som spenner over mange temaer, som krever sin leser og som gir mangfold igjen til dem som orker å fullføre boka! Det er verdt slitet!

Hvis en mann ikke går i samme takt som alle andre,
kanskje det kommer av at han hører en annen trommeslager.
La ham vandre i takt med den musikken han hører.

Henry D Thoreau