The Book
Reina Reyes wanted Felisberto Hernandez to be free to devote himself to writing his wonderful stories and playing the piano. Writing earned him few readers and not a cent, and music was no money-maker either. Felisberto traveled deep into Uruguay and along the Argentina coast giving concerts, and he always had to leave his hotel by the window.
Reina was a teacher, she worked hard to make a living. In all the years he lived with her, Felisberto never heard her speak of money.
The first of every month, Reina gave him a book by one of the novelists or poets he liked. The book contained the freedom that delivered him from the hell of office work or the torment of other employment that steals hours and squanders life.
Every few pages, he would find a bill, ironed flat.
Ava som svar til Ava :
16:00, 18. november 2013 Diskusjon: Tråd for linker til artikler om litteratur.
I disse sjakktider - falt jeg for fristelsen og lastet ned Nabokov's The Luzhin Defense til Kindle'n min.
"My dad says automobiles are nothing but a fad. Cost too much to run. In five years, he says, they'll disappear."
Ava som svar til Enna L :
18:52, 17. november 2013 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
The aristocracy of Zenith were dancing at the Kennepoose Canoe Club. They two-stepped on the wide porch, with its pillars of pine trunks, its bobbing Japanese lanyerns; and never were there dance-frocks with wider sleeves nor hair more sensuosly piled on little smiling heads, never an August evening more moon-washed and spacious and proper for respectable romance.
Three guests had come in these new-fangled automobiles, for it was now 1903, the climax of civilization. A fourth automobile was approaching, driven by Samuel Dodsworth.
Dodsworth by Sinclair Lewis
Ava siterer The Job An American Novel av Sinclair Lewis
15:21, 17. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Like most of the failures, he had learned the art of doing nothing at all.
Ava som svar til Enna L :
23:09, 16. november 2013 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Captain Lew Golden would have saved any foreign observer a great deal of trouble in studying America. He was an almost perfect type of the petty small-town middle-class lawyer. He lived in Panama, Pennsylvania. He had never been "captain" of anything exept the Crescent Volunteer Fire Company, but he owned the title because he collected rents, wrote insurance, and meddled with lawsuits. He carried a quite visible mustache-comb and wore a collar, but no tie. On warm days he appeared on the street in his shirt-sleeves, and discussed the comparative temperatures of the past thirty years with Doctor Smith and the Mansion House ' bus-driver.
The Job - An American Novel by Sinclair Lewis
Manpower.
Mohammed Ashraf doesn't go to school.
From sun-up till moonrise, he measures, cuts, shapes, punctures, and sews soccer balls, which then go rolling out from Pakistani village of Umar Kot toward the stadiums of the world.
Mohammed is eleven. He has been at this since he was five.
If he knew how to read, and could read English, he would understand the label he sticks on each of his products: "This ball was not made by children."
Sun.
Somewhere in Pennsylvania, Anne Merak works as an assistant to the sun. She's been in that line of work for as long she can recall. At the end of every night, Anne raises her arms and pushes the sun up into the sky. Lowering her arms at day's end she puts the sun down to bed on the horizon.
She was very small when she started this job, and she's never missed a shift.
Half a century ago, she was declared insane. Since then Anne has gone through several institutions, been treated by numerous psychiatrits, and swallowed innumerable pills.
They never managed to cure her.
Thank heavens.
Siden Leana, før hun hadde blitt kjent med den unge Nicu som levde under jorda, hadde vært forelsket i en kjemistudent, hadde hun bedt ham, av rent jåleri, om å gjøre henne til kjemiker, selv om hun ikke ante hva det var, siden hun bare hadde fullført fire klasser på folkeskolen. Og den elskede ektemann satte i gang. Han gjorde henne til sjef for den rumenske kjemiindustrien og kjøpte en bunke med vitnemål, doktorgrader og medlemskap i akademier fra alle verdens universiteter til henne. Slik at landsbytullinginnen over natta ble til akademimedlem, dr.ing. & honoris causa, slik som sigøynere gir ungene sine absurde neologismer til fornavn. Fra da av ble hun ikke omtalt som annet enn "forsker med verdensry" i pressen, mens de mange kjemikere som gjetet henne i hemmelighet, omtalte henne som Seoto, etter den eneste kjemiske formelen som vitenskapskvinnen kunne, den for karbondioksid.
Når en kvinne går forbi med bærenett, snur alle hodene i trolleybussen seg brått etter henne. Kan de ha sendt ut kjøtt i Dorobanti?
Du fant ikke på noe bedre å gjøre enn å skrive at far gikk med damestrømpe over hodet? Om så var? Slik gjorde alle menn den gangen, de la seg om kvelden med en damestrømpe over hodet, for å holde håret på plass, strøket bakover og innsatt med nøtteolje.
Før var det i hver butikk ei skrivebok festa med ei snor, den het "Forslag- og klagebok". Du skreiv i den hvis du fant, som jeg gjorde, en spiker i en boks med grønnsaker eller ei flue i en ølflaske. Eller hvis ekspeditrisene var uhøflige mot deg. Det førte jo ikke til noe, men du fikk i alle fall utløp for sinnet ditt.
Ava som svar til Enna L :
19:50, 12. november 2013* Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
Det var i det Herrens år 1989. Folk hørte om kriger og om opprør, men de var ikke redde, for alt dette måtte skje. Det var som på Noahs tid: Alle drakk, spiste, giftet seg og giftet bort, slik de hadde gjort siden den store jegeren Nimrods tid, og slik også barna deres ville komme til å gjøre, håpet de, og deres barns barn, i århundrer og årtusener fra da av og framover. Ingen av dem skulle bli gamle eller dø, folket skulle ikke dø ut i århundrenes løp, mennesket skulle stå imot og overvinne enhver katastrofe, helt til tidens ende. Og hvis Sola skulle forvandle seg til en rød gigant og fortære plantene omkring en etter en, ville menneskene som hadde lært å fly, emigrere til andre konstellasjoner, og der skulle de fortsette å spise og drikke, gifte seg og gifte bort. Og hvis universet i sin evige ekspansjon gradvis skulle bli kaldere, til det endelig sloknet, skulle menneskene gjennom hyperrom og ormehull reise over i parallelle universer, kopi-universer, verdener som var darwinistisk utviklet og utvalgt for å kunne huse dem, de udødelige, slik at de kunne fortsette å drikke og spise. Det fantes ikke elohimer som kunne si: "La oss gjøre oss ferdige med mennesket, hvis ånde er dets nesebor, for hva er det vel verdt?"
Orbitor - høyre vinge (tredje bind) av Mircea Cartarescu
Ava som svar til Enna L :
16:23, 12. november 2013 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser Del 2:
"Kjør i vei!" tenkte den unge mannen. Han bøyde kroppen framover med en klosset bevegelse - det så snarere ut som han mistet balansen enn som en villet handling - og så hoppet han.
Ankomst og avreise av Arthur Koestler.
Ava siterer Long Day's Journey into Night (Yale Nota Bene) av Eugene O'Neill
13:00, 12. november 2013* Ingen har det som favoritt.
..... None of us can help the things life has done to us. They're done before you realize it, and once they're done they make you do other things until at last everything comes between you and what you'd like to be, and you've lost your true self forever.
Ava som svar til Ava :
12:48, 10. november 2013 Diskusjon: Tråd for linker til artikler om litteratur.
Fredrik Wandrup kommer med en interessant kommentar til nominasjonene av Brageprisen og Bokhandlerprisen i dagens nettutgave av Dagbladet.
One of my cherished ideas is that it is impossible to love without imagination.
Ava som svar til Ava :
01:10, 6. november 2013 Diskusjon: Tråd for linker til artikler om litteratur.
En historie om hvordan litterater har arbeidet med å fremme Alice Munro's nobelpriskandidatur.
Verden henger sammen, men limet er giftig.
Å skrive er ikke å realisere seg selv. Å skrive er å undergrave seg selv, for å realisere et annet jeg, et jeg som først og fremst er tekstens jeg, som er bekjent av sitt opphav, men som også er fremmed for det, som står tilstrekkelig fjernt fra det til at det uten videre skrupler kan gi seg i kast med den erfaringen som jeg selv, mitt virkelige jeg, ikke ville kunne gjøre uten å kollapse, bryte sammen, ødelegge meg selv og mitt liv.
Sist sett
