Bokelskere.no

Turnuslegen er en alvorlig mann med indisk utseende, små briller og et navneskilt med et etternavn på minst seksti bokstaver.

Det var lavtrykk nummer førtifem som hadde bevegd seg over Island i løpet av denne vinteren. Det virket som om de bare ble flere, mer intense og heftigere. Som om værgudene og Island hadde endt i et voldelig forhold, der gudene dengte landet veggimellom og ikke klarte å begrense seg.

Hun kikker bort på en bøtte med en oppvaskklut i blodig vann, og tenker at det eneste tortur avslører, er torturistens egne hemmeligheter.

Det vanskeligaste med jobben er å halde kontroll på alle konsonantane til polakkane. Nimmersjø seier at han aldri i sitt liv har sett så mange konsonantar. Hadde ikkje Gud tilgang på vokalar då han laga Polen? spør han.

Regn og restskatt er blant de sikreste høsttegnene, i Bergen som så mange andre steder.

Kjolen var elegant nok, kuttet rett over knærne og mønstret med store, kinesiske drager i rødt mot mørkeblått og med en så høy splitt i siden at den forbudte byen ikke kunne være langt unna.

Jeg visste hvor mange nuller det var i en trillion, men jeg trodde algebra levde i tjern.

Vanligvis likte hun å være våken når folk sov. De stille timene var de tryggeste. Det var for seint, og for tidlig.

Han stirret på meg en stund, med virvlende løv av bekymring i de ravgule øynene.

Apeflokker som hadde samlet seg til rådslaging på veien, skvatt unna når vi nærmet oss. De jumpet bort til nærmeste kampestein eller klippe, apeindignert over å bli forstyrret.

Utenfor kjælte vinden med havdisen i brå kast, og drev over den brede veien i skimrende slør av myk fuktighet.

Jeg stirret tilbake på henne, blikket hennes var et hav som en himmel speilte seg i.

Ute på gata glødet menneskenes ansikter i den sene kveldssola, som om hele verden skamrødmet ved tanken på hva natten kunne bringe med seg.

Snøen var i ferd med å gi seg. Det var som om snøflakene var svimeslått av kulden.

Av og til kunne man få inntrykk av at noen hadde skrudd av hele Juvdal. At noen hadde røsket støpselet ut av kontakten og lagt bygda øde.

Når jeg malte, befant jeg meg i en annen verden der alle bekymringer smeltet bort.

Et barn lo ; en lang, klukkende trille, som en bekk av såpebobler.

Enigma, som rekker Ron til livet, har på seg en brannbilrød jakke med diagonalstripet skjørt. Med det korte purpur-grå permanenthåret og eplerøde kinnene ser hun ut som en kjærlighet på pinne i fargerik innpakning.

(Men likevel klarte hun ikke helt å få tanken ut av hodet; hvis en armløs og benløs kvinne på et rullebrett klarte å finne en mann, måtte vel Sophie gjøre noe helt, helt galt? Hvordan hadde denne kvinnen truffet ham? Hadde hun trukket i buksebenet hans i det hun rullet forbi ham på en nattklubb?)