Bokelskere.no

Så morsomt! Jeg har tenkt akkurat det motsatte i det siste: Erik Fosnes Hansen er en forfatter jeg virkelig setter pris på, men samtidig kunne det aldri falt meg inn å ta han med på restaurant, ei heller by ham på hjemmelaget mat (skrekk og gru!).. Tror jeg skal nyte hans bøker i ensomhet og heller ta en livlig og morsom middag sammen med andre, litt mindre kravstore og mer omgjengelige forfattere ;)

Vel.. Fluene dukker stadig opp i Aliides liv. De ødelegger kjøttet, de gjør henne kvalm utenfor kjøttforhandleren, hun serverer kjøtt som fluene har vært borti til andre... Kanskje kan det ha noe med hennes skyldfølelse å gjøre; kanskje hun føler seg like bedervet som fluene gjør maten?? Ikke vet jeg ;)

Muligens er dette en spoiler ;)

Bøker fra tiden like etter/rundt Sovjetunionens fall er spesielt interessante for meg. Grunnen er temmelig enkel; i løpet av 1989/90 fullførte jeg min grunnskoleutdanning og mye av samfunnsfagspensumet skaptes i løpet av vårmånedene jeg gikk i avgangsklassen. Jeg lot meg tidlig fascinere av kommunismen og dens budskap: den naive Anja våknet flere ganger av mareritt som fortalte henne at hun aldri ville få besøke Sovjetunionen.. Det var veldig spesielt og spennende å oppleve jernteppets fall på denne måten; vi følte alle at vi der og da var en del av historien- og; disse hendelsene var med på å gjøre meg veldig interessert i historiefaget!

Den voksne Anja har fått besøkt både Russland og Latvia. Mitt romantiske syn på den tidligere kommunistiske republikken er borte. Selv for en vestlig person som meg er det klart at det, mer enn 20 år siden murens og unionens fall, fremdeles i stor grad er kynismen som råder. De baltiske statene har fått lide i mangfold, siden de på mange måter var som en buffer mot vesten å regne.

Nettopp derfor var de ulike tidsperiodene i boka interessante for meg. Her får vi, gjennom karakterene, oppleve Estlands historie i historisk viktige bolker. Vi leser om den andre verdenskrig, Sovjetunionens innmarsj og til slutt den begynnende løsrivelsen fra republikken. Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg kjenner Estlands historie godt, likevel mener jeg å tro at historien som skisseres i denne boka er både troverdig og historisk korrekt.

Avslutningen av romanen, som tidligere har vært nevnt i denne tråden, viser leseren hvor korrupt og konspiratorisk samfunnet i Estland virkelig var da de var en del av Sovjetunionen. “Alle” jaktet på “alle”, hverken familiebånd eller tidligere vennskap spilte noen rolle. Her gjaldt det å overleve. Aliides skjebne var kanskje ikke så unik; man gjør det man gjør for å overleve, og ett eller annet sted på veien mister man sine tidligere normer… Skammen kan få mange til å gjøre de mest utrolige ting!

Når det gjelder Zara kan hennes oppvekst ha vært en del av årsaken til at hun handlet som hun gjorde; hun er naiv, samtidig oppviser hun et fantastisk overlevelsesinstinkt; hun ER Zara, ikke Natasha. Må si at Zaras skjebne gikk inn på meg, hennes historie minner meg veldig mye om filmen Lilja 4ever, og det var svært vondt å lese enkelte av passasjene som omhandlet hennes tid bl.a. i Tyskland.

Konklusjon: dette var en utrolig god bok! Den var gripende, men samtidig på en måte usentimental.. Leseren møter karakterenes mørkeste sider, samtidig er det et visst håp å spore. Heldigvis har jeg Stalins kyr liggende, forhåpentligvis vil jeg på nytt la meg imponere av Oksanen!

Selvsagt er det lov å mislike/styre unna en eller flere sjangre! Selv har jeg aldri fått et nært forhold til sci-fi.. Det har absolutt ikke noe med kvaliteten på disse bøkene å gjøre, det dreier seg heller om at jeg foretrekker å lese om det som skjer nå, eller det som har skjedd i nær fortid (les: i løpet av de siste 2000+ år..), på bekostning av det som kanskje kan skje i framtida.

Siden jeg ble medlem her inne har jeg lest en mengde bøker jeg trolig tidligere aldri ville lest. Jovisst har jeg utarbeidet en egen boksmak etter å ha lest mange bøker, samtidig er jeg lysten på å få nye anbefalinger og oppleve/lese noe nytt… Jeg setter faktisk pris på at jeg er så lettpåvirkelig som jeg er. Jeg prøver meg på de aller fleste sjangre, og bokas omfang er intet hinder. Mine antipatier og fordommer blir ofte gjort til skamme – heldigvis.

Jeg er en smule overrasket over din beskrivelse av dine lesevaner (kanskje spesielt siden du er bibliotekar): du leser sjelden krim eller fantasy, du leser ikke serier, klassikere eller andre mursteiner… Mitt spørsmål er som så: hva leser du da?

Hett blod har på overflaten både tittel og tematikk som en kioskroman. Likevel, denne korte perlen rommer så meget mer enn en serieroman trolig noensinne kunne gjort (vel, kanskje M. Sandemo kunne sagt det samme, men kun etter 47 bøker…). Da min meget yngre, lite bokinteresserte søster, så boka, dens tittel og den slanke utførelsen, uttalte hun: “la meg låne den, Anja, den i perfekt størrelse til en busstur.. “. Jeg låner selvsagt villig ut bøker, men jeg er slett ikke sikker på at dette boka er for henne. Jeg prøvde å forklare at boka, til tross for lengden, er et mer komplekst verk enn som så.

Språket i den korte romanen er likefremt og enkelt, på den den måten kommer det ikke i veien for selve historien. Det er nettopp den, historien altså, som er så besnærende med boka. Vi lærer å kjenne karakterene gjennom enkelte perioder/episoder i deres liv. Samtidig er vi som lesere vitner til noe universalt, noe som er definerende for alle mennesker: Ungdommens naive lidenskap, alderdommens sobre og kyniske etterpåklokskap…. Alt blir fanget opp i løpet av få sider.

Må innrømme at jeg, siden jeg har lest en del krim, greide å gjette meg til hemmelighetene karakterene bærer på temmelig raskt. Selv om dette slett ikke er en krimroman, bærer den likevel på et slags mysterium, og spenningskurven er deretter. Likevel.. historien er såpass god og troverdig at det slett ikke gjorde noe at jeg (litt for) tidlig skjønte hvor det bar hen.. For meg var karaktertegningene, spesielt av Silvio, noe av det som gjorde boka stor. Hans fortellerstemme er stor og ærlig, og litt etter litt tar de andre karakterene (som på mange måter er som pappfigurer i begynnelsen) form..

Tror sannelig jeg skal slå til; sender deg privat melding i morgen ;)

Du har vel ikke tilfeldigvis et ekstra eksemplar av Storm i juni til salgs? Blafre med vippene ;)

Enig! Gjett hvilken bok jeg fullførte i går? - "Hett blod" av nevnte Némirovsky! Og hvem kan vi skylde på - nettopp Rose-Marie ;)

Hvem var noensinne i tvil om at du kom til å komme med den første bokanmeldelsen av denne boka? Igjen: du gjør en fantastisk jobb som bokanmelder, Rose-Marie! Jeg burde egentlig sende regningen for alle nyinnkjøpene mine til deg, så mange bøker som du har fått meg til å kjøpe… Samtidig har du inspirert meg til å lese mange bøker som har vært til stor glede for meg, og dermed gjort meg rikere på leseopplevelser. Derfor; jeg betaler bokregningene med glede og ser fram til enda flere inspirerende anmeldelser fra deg!

Det skulle bare mangle at kravene til litteratur forandrer seg etter som en blir en mer moden, erfaren og kravstor leser. I ungdommen var historien det eneste viktige for meg, nå setter jeg også blant annet krav til språket forfatteren fører. Ofte velger jeg bøker jeg MÅ dvele ved, ikke sluke, for å kunne få med meg flest mulig nyanser. En slik tilnærming til verket vil kanskje gå på bekostning av den altoppslukende begeistringen, eller kanskje mer riktig: feberen jeg tidligere ofte følte? Må si jeg setter pris på å ta skikkelige dypdykk inn i litteraturen, en tilnærming som på en måte er voksen. Jeg har fått mange gode leseopplevelser på grunn av dette, selv om jeg velger å legge boka fra meg og dvele ved den, i stedet for å lese den i ett jafs.

Samtidig.. Jeg er fremdeles en svært entusiastisk og begeistret leser. Enkelte ganger dukker det opp bøker jeg rett og slett ikke greier å legge fra meg. Sist ute for min del var The Book Thief, som en annen bokelsker utfordret meg til å lese. I utgangspunktet tenkte jeg at dette ikke var ei bok for meg, men da jeg endelig kom i gang med lesingen, greide jeg ikke legge boka fra meg. Det endte med at jeg måtte gå på jobb etter en natt fullstendig uten søvn, men en leseopplevelse rikere. Riktignok er ikke boka en av mine favoritter, men skulle jeg vurdert den kun som leseopplevelse, ville den nok kommet opp på topp 20. Det er deilig å legge alt annet til side og bare leve og ånde for boka en har framfor seg.. Den evnen har jeg heldigvis ennå ikke mistet ;)

Denne oppveksthistoria likte eg svært godt! Kanskje det kjem av at eg kjente igjen så mykje frå min eigen barndom, til tross for at forfattaren er litt eldre enn eg er. I rammeforteljinga møter vi hovudpersonen Live og systera når dei skal selje barndomsheimen. Medan dei pakkar, blir dei minna på mykje av det som hendte då dei var yngre. Tilbakeblikka er godt skildra og eg kom lett inn i både handling og tematikk. For meg var ikkje hoppa i tid noko problem.

Hovudpersonen vaks opp ute på bygda saman med 3 systrer, mor og far. Live er ei typisk og ganske opprørsk jente. Ho er oppteken av mote, gutar, skulen, musikk og litteratur, er sjalu, redd for å gå glipp av noko og kan ikkje vente på at vaksenlivet skal ta til. Det ho fryktar mest er å skilje seg ut, ho er oppteken av å vere godt likt og vil aller helst oppleve det venninnene gjer, samtidig som dei gjer det. Det er mykje stress rundt dette med gutar og det å ha ein kjærast..

Til hausten blir eg 15 år, og eg er framleis ukyst. Eg har ikkje innrømt det overfor dagboka, men ho skjønner det nok likevel. Det eg teier om, seier vel sitt.

Samtidig som Live lev eit vanleg ungdomsliv, er ikkje alt som det skal. Far hennar slit med nervane, og resten av familien lev i frykt for at han skal ta livet sitt. Dette sett sjølvsagt preg på dei alle, heile tida ligg frykta for at noko vondt kan skje og lurer like under overflata…

For meg var denne boka både nostalgisk og faktisk ganske spennande. Forfattaren har tidlegare blant anna forfatta krimbøker, det er mogeleg det er difor ho greier å skape ein god spenningskurve ut av eit slikt stoff. Kanskje boka passar best for damer frå 30årsalderen og oppover, her er det i alle fall mykje mange kan kjenne seg igjen i. Anbefalast.

Det kan hende at det kommer av at boka verserer under (litt) forskjellige navn.. Den utgaven jeg har lagt inn, heterMor, far og oss. Når jeg drar musepekeren over boka, derimot, heter den Far, mor og oss. Kanskje denne anormaliteten kan ha noe med saken å gjøre? En fin bokanmeldelse kan du uansett finne her, om du greier å legge boka til eller ikke ;)

Som lærer må jeg planlegge dagene mine nøye. Det finnes engelsktimer, norsktimer, samfunnsfagtimer, kunst og håndverktimer.. og alle skal de planlegges og ha relevans for elevene jeg underviser. Nettopp derfor er påsken og andre ferier kjærkomne avbrekk; nå har jeg endelig mulighet til å styre tiden min helt selv; dette innebærer selvsagt også bøker. Jeg føler meg aller friest når jeg kan velge å lese en bok akkurat her og nå, i stedet for å planlegge det. Påskeferien gir meg derfor en kjærkommen mulighet til å plukke frem den boka jeg vil, akkurat når jeg føler for det. Det å kunne være impulsiv, også på litteraturfronten, er ferie for meg ;)

Vel.. B.Akunin (en må jo bare elske navnet: slå opp Bakunin, så skjønner du!) liker jeg egentlig veldig godt som krimforfatter. Bøkene tar for seg forskjellige krimsjangere, som f.eks det lukkede rom, spioner osv. i hver bok… På den måten blir bøkene ganske varierte, selv om hovedpersonen, Fandorin, og tidsepoken er den samme. Dette er ganske gammeldags krim, på mange måter à la Agatha Christie, som jeg elsker.

Når det er sagt: De aller første bøkene likte jeg veldig godt; de var forfriskende, til tross for (eller kanskje på grunn av!) sin noe tradisjonelle setting.. Etter hvert ble jeg dessverre mindre og mindre interessert i Fandorin og hans gjøren. Likevel: kos deg med de 3-4 første bøkene, de er som snacks å regne for oss som liker krim og er interessert i Russland..

Håper virkelig du gir Indridason en sjanse! Her inne er jeg loggført med 537 leste krimverker - grøssere ikke medregnet… I realiteten er det selvsagt mange fler, siden jeg kun for ett år siden begynte å registrere hva jeg leser og slett ikke greier å huske alle krimbøker jeg har pløyet gjennom. Selv om jeg selvsagt leser mye annet en krim, vil jeg våge å påstå at jeg har nok erfaring med sjangeren til å si at Indridason er en god krimforfatter. Hans helt Erlendur innehar akkurat de rette delene av einstøing, helt med spesiell fortid og intellektuelt vidd til å skape en god karakter. I tillegg foregår handlingen på den sagnomsuste øya Island…

Jeg leser mindre og mindre krim, men Erlendur er defintivt en karakter jeg gjerne oppsøker igjen. Håper du får glede av ham også ;)

For en utrolig god idé! Ringenes Herre er absolutt en av bøkene som har satt mest preg på meg, både på grunn av selve teksten, hypen som de senere år har fulgt boka, anglofilien den medførte for meg og de vennskapene nettopp denne teksten har introdusert meg for.

Da jeg leste boka for aller første gang, gikk jeg på ungdomsskolen (for mer enn 20 år siden, altså!!!). Jeg fikk anbefalt den og lånte den av ei og samme venninne, ei venninne jeg fremdeles er svært glad i og har kontakt med. En av grunnene til at jeg liker henne så godt, er alle bøkene og filmene hun introduserte meg for, spesielt Ringenes Herre. Senere, da bøkene ble filmatisert, var jeg “voksen” og lot som om jeg ikke brydde meg om at disse fantastiske bøkene skulle filmatiseres... Helt til at jeg på min nye arbeidsplass møtte ei dame som var minst like fascinert over denne historien som jeg er! Takket være den første midnattsforestillingen (og de to neste) ble vi gode venner, og er det selvsagt fremdeles. Gleder meg til sommerferien, da skal jeg introdusere henne for The Eagle and Child (eller, på folkemunne, The Bird and the Baby) i Oxford, pub’en Tolkien og C.S. Lewis gjerne besøkte. Får du en gang mulighet til det, anbefaler jeg deg å besøke den… Det er historie i disse veggene!

Det som er så fascinerende med Ringenes Herre, er at den er tidløs. Både gammel og ung synes denne historien er fantastisk og velskrevet.. Det er utrolig sjeldent at både kritikere og menigmann kan enes om at dette er litteratur som bør bli lest ;) Med andre ord: god bok – igjen!

Beklager, Gretemor, men sadisten i meg vil gjerne gi deg enda mer arbeid ;) Lista di har ligget i bakhodet mitt i hele dag, og plutselig dukket to nye titler opp. Den første er Far, mor og oss av Johan Borgen/Mumle Gåsegg. Her får vi gjennom et barns øye på en humoristisk måte oppleve livet i en kunstnerfamilie.

Det er merkelig at folk var så rare i gamle dager og jeg lurer ofte på om vi også blir sånn og om det blir så fort gamle dager, men det kan ikke være tale om at vi er rare, for vi er ikke rare og har ikke hatter ned i pannen eller krøller nedover ryggen eller kjoler som er korte foran og lange bak eller ballongbukser.

Den andre boka er The Importance of Being Ernest av Oscar Wilde. Wilde er absolutt ordspillenes mester og dette stykket er virkelig morsomt. At jeg kunne overse en av mine helter!! Igjen, beklager…