Bokelskere.no

Du går ganske hardt ut her, Cathy, men jeg synes likevel at du har et poeng. I et innlegg i denne tråden skrev jeg:

Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres.

Det jeg derimot unnlot å nevne, er at jeg har opplevd det motsatte langt oftere. Selv om jeg er en ganske allsidig leser, merker jeg at enkelte blir ganske utilpass om vi diskuterer bøker og jeg nevner en eller annen klassiker. Jeg har mange ganger blitt spurt om jeg bare leser disse bøkene for at det er “riktig” eller at jeg har et ønske om å være “intellektuell”… Om jeg så svarer et rungende “nei” på disse spørsmålene, sitter jeg likevel igjen med følelsen av å ikke bli trodd. Du er en sånn en som ikke interesserer deg for gode historier og gode leseopplevelser, bare om statusen det tilsynelatende gir å lese klassikere og andre bøker av det påstått tyngre slaget. Dessuten ser du ned på oss som virkelig koser oss med bøkene.. Hver gang jeg har opplevd dette, blir jeg trist. Alt jeg har ønsket å formidle har jo vært nettopp gleden ved det å lese og gleden ved det å ha møtt et verk som appellerer til meg.

Jeg tror i grunnen denne debatten om forståsegpåere er temmelig oppkonstruert. Har vært medlem her i mye over ett år, og tror aldri jeg har sett et innlegg der noen prøver å bestemme over andres boksmak. Det jeg derimot har opplevd, er mange flammende innlegg om bøker av alle sjangre. De er alle herlige å lese, for de vitner om at leseren har hatt en god opplevelse og gjerne vil dele den med andre likesinnede her inne. Ja, som BOKELSKERE og lesehester er det vel likesinnede vi tross alt er?

Da jeg fant denne boka ble jeg overlykkelig: endelig fikk jeg en sjanse til å sjekke om forfatteren av Den tvilende Thomas har flere gode bøker på lur. Jeg er stort sett veldig enig i din bedømmelse av denne boka. Fin omtale, forresten! Riemann og hans biograf Huuse har mange fellestrekk, blant annet er de begge prestesønner og matematikere. Når Huuse tar et dypdykk inn i den store Riemanns verden, påvirker det i aller høyeste grad også Huuses liv.

Selv om jeg på ingen måte er spesielt opptatt av eller kjent med matematikk eller matematikere, syntes jeg gjengivelsen av Riemanns oppdagelser og hans påvirkning på andre store tenkere var interessant. Einstein er jo selvsagt uunngåelig å nevne, men likevel var det referansene til Johann Carl Friedrich Gauss og vår egen Niels Henrik Abel som gjorde mest inntrykk. Førstnevnte ble jeg skikkelig oppmerksom på da jeg leste Oppmålingen av verden i fjor sommer og Abel kjenner jeg ganske godt etter at klassen min en gang vant KappAbel-konkurransen for Nord-Trøndelag og vi fikk reise ned til Arendal for videre tevling. Hovedpersonen Huuse snakker stadig om det vakre i matematikken, et syn jeg er enig i. Matematikk er språk og språk er for meg vakkert. Grammatikk og matematikk har mange fellestrekk.

Rammefortellingen er en savnetmelding vi blir gjort kjent med i starten av boka. Huuses datter Vilde kommer til politiet med pc-filer faren har lagret. Disse filene, foruten blant annet den påbegynte biografien om Riemann, inneholder farens dagboknotater det siste halvåret. Disse notatene vil Vilde helst ikke vise moren, siden de er av veldig privat art. Mesteparten av boka er gjengivelser av dagboknotatene, helt til vi som lesere i siste del får mer informasjon om det som har skjedd.

NB: her er det spoiling på gang: Slutten irriterer meg i grunnen ikke mye, jeg var egentlig redd den skulle bli for banal. På en måte ga den et ekstra perspektiv på Huuses egne ord. Sønnens mistro og hat (?) mot matematikken og farens helter, datterens lojalitet, konas tro på at dagboknotatene inneholder feilgjengivelser, Ingvilds fornektelse (kan dette være en parallell til Jesus, som ofte nevnes i teksten?), det nye synet på Huuses far som presenteres.. Alt er med på å skape et annet syn på de begivenhetene som tidligere har blitt skissert og det er vanskelig å vite hva som er sant og ikke. Kanskje er dette ment som et slags bilde på noen av de grunnleggende problemene Huuse møter som biograf: det er ikke lett å gjøre et annet menneske levende og enkelte matematiske problemer lar seg ikke bevise, de bare er…

Etter å ha lest Dråper i havet, ble jeg svært begeistret da jeg fant denne boken til en billig penge. Dråper i havet er så absolutt en perle og Tommy Kristoffersen er en karakter som appellerte til meg. For hva det er verdt av samme forfatter ga meg ikke like mye.

I denne boka er hovedpersonen Jan Olav Valen Grinde (Grinden – eller Grindhvalen, som han ble kalt på skolen). Han har i grunnen mange likehetstrekk med T.K., men jeg finner han likevel ikke like sjarmerende. Grinden har arvet en gård og deler av denne gården er leid ut som parseller. Parselleierne/leierne opptar mye av tiden hans. Som i Dråper i havet, ser vi verden gjennom hovedpersonens øyne. Grinden er en paranoid mann som mistenker de fleste menneskene rundt seg, den mest mistenkelige av alle er naboen Fritzen. Det er ikke måte på hvor mange negative egenskaper hovedpersonen gir sin nabo og innbilte (?) erkerival. Hovedpersonen framstår på mange måter usympatisk. Han er en gammel ungkar som har mye å si om naboene. Han prøver også å analysere seg selv, men som kjent er det ikke like enkelt å se bjelken i sitt eget øye. Hans negative syn på livet, spesielt i starten av boka, kan blant annet belyses ut fra disse sitatene:

Ja, slik så det ut, som om berget over hadde snytt seg. Dette var fjellsnørr. Noe griseri som nå boblet fram.

Basse så på meg. Dyret lå, der, en tjukk klump av fett og hår, et levende trekkspill, en stabel av bløte bilringer. En bæsjprodusent som bare lå helt rolig og småbjeffet. Boff boff.

Livet går sin skjeve gang for Grinden, helt til Annbjørg Karlsbua gjør sitt inntog. Hun ønsker å skrive en oppgave om parsellhager. Etter at hun dukker opp på gården, forandrer mye seg for Grinden..

Selv om hovedpersonen på sett og vis går gjennom en forandring og har en slags utvikling i denne boka, lar jeg meg ikke rive med i handlingen på samme måte som da jeg leste om Tommy Kristoffersen. Grinden er, i alle fall for meg, mer usympatisk enn TK. Handlingen i boka er også etter mitt syn snevrere og jeg ble litt skuffet over at enkelte tråder ikke ble nøstet opp på slutten. Derfor: er enig i at denne boka var grei underholdning, men jeg ble litt skuffet over Surèn denne gangen..

Nå har jeg ikke lest noen av bøkene du nevner, men jeg regner med at du mener bøker der handlingen, i alle fall delvis parallelt, foregår i fortid og i nåtid? Da kan jeg anbefale Wieses Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (en sjarmerende liten sak) og Zafòns Vindens Skygge. I tillegg har Kate Mosse skrevet en del spenningsbøker der skillene mellom fortid og nåtid etterhvert viskes ut.. Om du er interessert i spenning av denne typen, kan en del bøker med slik parallell handling være å finne i min bokhylle kalt DaVinci-koden-fjas.

Hånden på hjertet: Eco er absolutt en av mine store favoritter! Tror neppe du kommer til å bli skuffet over Rosens Navn eller Foucaults Pendel. Boka du prøvde deg på syntes jeg også var vanskelig og uforståelig, den var på en måte for..hmmm fragmentert? Jeg skjønte ikke helt hva Eco ville med den, og slutten var for meg like uforståelig som resten.. I Ecos skjønnlitterære forfatterskap er det kun denne boka som har skuffet meg.

Håper du gir lyd fra deg når du får lest en av hans bøker ;) Jeg krysser fingrene for (håper, tror, vet!) at du kommer til å like i alle fall bøkene jeg nevner her!

Denne tråden har jeg rett og slett gått glipp av, siden jeg ikke har fått fulgt med på alt som har blitt skrevet her inne den siste tiden! Ser at Ann Christin allerede har “outet” meg som den store Umberto Eco-elskeren jeg er ;) Jeg har til nå lest alle de skjønnlitterære bøkene han har utgitt. Det er flere grunner til at jeg liker denne forfatteren så godt:

• Jeg som leser blir ofte slått i bakken av all kunnskapen denne mannen besitter, enten det dreier seg om språk, historie, geografi, kuriositeter eller annet.
  
• Handlingen i bøkene hans er spennende og ofte nesten som krimplot å regne (Foucaults Pendel er utrolig mye bedre enn Dan Browns Da Vinci-koden!).
  
• Bøkene hans tar for seg forskjellige tidsperioder og tematikk, og siden forfatteren har gjort veldig god research, føles bøkene autentiske.
  

I denne omtalen av den nye boka hans, som jeg for øvrig selvsagt skal lese!, kommenteres det at for Eco er handlingen og innholdet i bøkene viktigere enn språket. Dette stemmer sikkert, men jeg har aldri lagt merke til at språket er noe hinder når jeg leser bøkene hans. Nesten tvert i mot: starten av Baudolino vitner om en språkbevisst forfatter…

Om jeg skulle rangere hans skjønnlitterære bøker, ville lista sett slik ut:

• Foucaults Pendel (Tempelriddere og mystikk på intelligent vis)
  
• Rosens Navn (Middelalder, munkeorden, mystiske mord og et fantastisk bibliotek)
  
• Baudolino (Stolte riddere og den hellige gral)
  
• Øya fra dagen før (om skipbrudd ved 0-meridianen)
  
• Dronning Loanas mystiske flamme (krig og popkultur – dvs tegneserier og annet forfatteren selv husker fra ungdommen..)
  

Sistnevnte fikk jeg i grunnen ikke så mye ut av… Likevel: gleder meg utrolig mye til å ta fatt på Gravlunden i Praha! Håper dette har vært til hjelp.

For å være ærlig påvirkes jeg aller mest av det positive som skrives om bøker her inne. Det er utrolig inspirerende å lese kommentarer som viser leserens engasjement, enkelte ganger kjenner jeg at jeg bare MÅ lese den gjeldende boka med en gang! Jeg liker aller best å lese om for meg ukjente bøker og/eller forfattere – jeg har fått ufattelig mange gode boktips her inne. Flere av ungdommene på nettsida har blant annet påvirket meg: nå planlegger jeg å lese Hunger games i sommer. Bøker jeg allerede har bestemt meg for å lese, leser jeg sjeldent innlegg om før jeg har lest dem selv. Grunnen er at jeg ikke vil bli påvirket eller få for mye kunnskap om handlingen i boka på forhånd. For meg er det å danne meg mine egne meninger om verket viktig.

Enkelte bøker er jeg derimot en smule forutinntatt ovenfor. Når ei bok beskrives som fin, varm, koselig, romantisk eller at den gir kunnskap om livet, kjenner jeg ofte at jeg stritter imot. Det er som om en indre refleks slår til. Vet ikke helt hva det kommer av, for jeg har lest flere bøker som er beskrevet på denne måten og likt dem.. Kanskje det rett og slett kommer av at jeg liker melankolske og litt sære bøker aller best? Om ei bok får regelrett slakt derimot, i alle fall om det gjelder ei bok av en forfatter eller med en tematikk jeg liker, blir jeg ofte mer nysgjerrig på den. Det er vel staheten som gjør seg gjeldene igjen, tenker jeg.

Det er mulig jeg gjør meg selv upopulær nå, det får så være. Først: den dyptfølte kommentaren jeg kommer med i innledningen er absolutt ikke rettet mot deg - du var tross alt den aller første som skrev om boka her inne. Den er bare et hjertesukk som markerer det jeg følte da jeg i dag tenkte jeg skulle kommentere Gjenferd og oppdaget at det allerede var laget 11 nye tråder om boka siden 11/6. På litt over 14 dager er det altså laget 11 unike tråder om boka, noe som gjorde det vanskelig for meg å vite hvor jeg skulle begynne å kommentere. Dette må da være ny norgesrekord? Når jeg som interessert, og diskusjonshungrig, leser ser at bare 3-4 av disse trådene har fått svar, må jeg bare stille meg spørsmålet: er vi ikke interesserte i å diskutere bøker, er hele poenget å skrive en kommentar og så ikke tenke mer over saken? Enkelte ganger kan jeg personlig trekke diskusjoner litt langt og nærmest ihjeldebattere ei bok, sikkert til irritasjon for mange, men det må da likevel for de aller fleste være interessant å finne ut hva andre mener om ei gitt bok også? Dette var dagens (nødvendige) utblåsning. Puh!

Så over til boka. (NB: det kan finnes noen spoilere her!) Jeg er en ivrig krimelsker og har lest mye krim opp gjennom årene. Med Jo Nesbø og Harry Hole har vi nordmenn fått en krimforfatter og en krimhelt det definitivt står respekt av. Nesbø skriver på en måte som driver handlingen godt framover. Mange av skildringene hans er originale – her er det ikke mange klisjeer å finne! Jeg liker også enkelte av de fortellertekniske grepene han gjør, som blant annet det med rotta i denne boka og vannet som rant gjennom rørene i starten av en tidligere bok (Sorgenfri?). Disse grepene er med på å sette handlingen og karakterene i perspektiv.

Når jeg likevel, som deg, har noen innvendinger mot denne boka, er det trolig rett og slett fordi jeg har lest alle Nesbøs krimbøker. Synes i grunnen hovedpersonen Harry har utviklet seg lite. Fremdeles lar han seg villig ri av de samme demonene (selvsagt måtte det komme en sprekk – noe som gjør hans stilling som antihelt nærmest til en stereotypi), de samme følelsene, den samme frykten… Sakene han må gi seg ut på har alltid et veldig bestialsk aspekt – enkelte ganger kan dette være originalt, men etter mange bøker er det nærmest litt trettende at forfatteren alltid, tilsynelatende, må overgå seg selv i forferdelige drapsmetoder. Plottene blir nesten for usannsynlige og utspekulerte (kanskje gjelder dette aller mest for Panserhjerte). I tillegg er jeg også blitt en smule lei av at Nesbø nærmest fullfører fortellingene sine, før han jumpstarter dem igjen og vi som lesere på nytt blir dratt ut med på eventyr. Jeg er helt enig i at vi sitter igjen med alt for mange løse tråder etter endt lesing.

Jeg kommer likevel til å lese også neste bok, om en neste bok kommer.. Grunnene er mange: Harry er for det aller meste en likandes person jeg som leser sympatiserer med. Hans feil og mangler gjør det lettere i alle fall for meg å like ham. Jeg vil så utrolig gjerne at han skal lykkes og at han til slutt skal finne et godt liv og en trygg havn. Ting tyder likevel på at det lyser en mørk stjerne over ham... Jeg liker også at mange av figurene er gjennomgangsfigurer, dette gjør det lett for lesere som allerede har lest de foregående bøkene å komme inn i handlingen (hmmm, her dukker det opp en innvending til: hvordan kunne Harry stole på Mikael?). Setter også pris på universet (versjonen av Oslo) Nesbø skisserer. Det er noe film noir-aktig over det hele og denne settingen appellerer absolutt til meg.

Konklusjon: Nesbø ER en god forteller og en god krimforfatter. Men: jeg synes malen for bøkene hans begynner å bli litt for repetitiv…

Dette er mitt absolutte favorittdikt! Det er så sårt og forklarer så godt hvorfor enkelte mennesker reagerer og oppfører seg som de gjør. Tenker ofte på dette diktet i vanskelige situasjoner med mine ungdomsskoleelever..

Jeg har stor forståelse for at enkelte velger å avbryte bøker. Lesing er jo for det aller meste en lystbetont affære, et overskuddsfenomen vi kan tillate oss i fritiden. Selv har jeg også avbrutt noen verker i årenes løp, likevel har jeg som oftest prøvd meg på den avbrutte boka på nytt. Grunnen er at jeg vet at en del romaner byr på mer motstand enn andre. Enkelte ganger kan det dreie seg om tematikk, andre ganger om språk. Noen romaner byr til og med på motstand både når det gjelder tematikk og språk!

Må innrømme at jeg prøvde meg på Ulysses flere ganger før jeg greide å fullføre den. Jeg hadde mest lyst til å kaste boka i veggen og skjønte slett ikke hvorfor akkurat denne romanen har fått en så sentral plass i litteraturhistorien. Da jeg likevel endelig, med hjelp av leseselskapet jeg er medlem av, greide å “knekke koden”, ga lesingen meg veldig mye. Belønningen denne gjennomlesingen ga meg, foruten Mollys fantastiske enetale i sluttkapitlet, var at jeg virkelig forsto at bøker som gir leseren motstand, ofte kan være de aller beste.

Til tross for at jeg i travle perioder søker tilbake til min velkjente venn krimboka, er det først når jeg som leser settes på prøve at jeg føler at det å lese virkelig gir meg noe. De beste leseopplevelsene mine har vært bøker jeg gjerne syntes var litt vanskelige å komme inn i. Det å prøve seg på en ny sjanger, lese noe fra en annen tidsperiode enn vanlig eller lese om andre tema enn hva en er vant med, kan ofte virke tungt og vanskelig. Likevel: om vi velger å bare lese bøker vi tror vi kommer til å like, er faren stor for at vi ikke vil utvikle oss nevneverdig som lesere og at vi ikke kommer til å lære noe nytt. Eller…?

Det diktet som definitivt har betydd mest for meg personlig, er Det tornede tre av Welhaven. Jeg leser i grunnen alt for sjeldent dikt, men nettopp dette har fulgt meg helt siden tidlige tenår. Det er noe med sårheten i ordene, noe med innholdet som prøver å forklare hvorfor mennesker er som de er, som appellerer til meg. Det er en grunn til at en del barn/ungdom er utagerende og ikke stoler på andre…

Ynder du treet, da må du ei hade
Den hvasse torn mellom blomster og blade;
Da treet var ungt med den blødeste hud,
Ble det et stanset, forkommet skud:
En torn er en kvist, der har taget skade.

Tenk, hva et spirende liv må lide,
Hvor mørket ruger og tåkene skride!
Ja, se deg om på den fattige plett,
Hvor treet led og ble tornekledt,
Og bar dog blomster, duftenede, blide.

Blant all den glede, en vår utfolder,
Er tornen et savn, som planten beholder.
Den siger i vekstenes stumme sprog:
"jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog
en større smerte enn jeg forvolder."

Da jeg var yngre hadde jeg en sterk forkjærlighet for naturalismen. Kanskje kom dette av at unge mennesker, i alle fall jeg, ofte er svært fatalistiske. Jeg syntes det var noe evig sant over dette at ikke bare miljøet, men også arven mennesker bærer med seg, har noe å si for deres liv. Jeg slukte bøker av Jæger, Skram, Krohg, Lie… Og dvelte ved det sanne disse ofte nitriste, og nesten for ærlige skildringene, portretterte. Her var ingenting forskjønnet eller innhyllet i en patina av etterpåklokskap. Naturalismens forfattere prøvde å si noe om livet slik det faktisk er, uten å pynte på noe som helst. Heller dvelte de ved all elendigheten et liv kan by på…

I dag leser jeg bøker fra de fleste tidsperioder og av mange sjangre. Likevel ser jeg at jeg fremdeles har en forkjærlighet for det fatalistiske og melankolske, enten jeg finner det hos Tiller, Fosse eller Dostojevskij. Enkelte ting vokser man ikke fra…

Skråninga
Øst for Eden
Snø skal falle over snø som har falt
Den lange søvnen
Før døden skiller oss

Carl Frode Tiller, John Steinbeck, Levi Henriksen, Raymond Chandler, Ruth Rendell

Jeg vil driste meg til å anbefale Rolandsagen - et stort (referanse)verk innen den europeiske litteraturen. Her finner du teksten. Jeg trodde dette middelalderske verket om den staute ridderen Roland ikke ville fenge meg, men mine fordommer ble heldigvis gjort til skamme! Her er det mye brutalitet, i tillegg til at en som leser innser at menneskene den gang hadde like mange styrker og svakheter som i dag. Intet nytt under solen, med andre ord ;)

Politiet i datidens London fikk mange brev fra Jack the Ripper, dette var med på å gjøre ham berømt. Brevene er analysert mange ganger, og alt fra språk til krimtekniske aspekter har blitt satt under lupen. På denne nettsiden kan du finne mye informasjon, blant annet fotokopier av brevene.

Tror Solveig siktet til at den som ble beskylt for å være Jack the Ripper i denne boka, kanskje har fått et unødvendig dårlig rykte...