Bokelskere.no

Er enig i at Fuglane, til tross for at det er ei flott bok, kanskje ikke passer for folk I ungdomsskolealder.. Har forresten en litt artig historie ang. denne boka. For noen år siden skulle elevene i ungdomsskoleklassen min velge seg ei bok av en av forfatterne fra en gitt periode av vår litteraturhistorie. En av guttene ble skikkelig entusiastisk da han fant fram til Fuglane. Jeg prøve å ymte frampå om at dette kanskje ikke var boka for ham, men han var urokkelig. Noen dager senere ønsket han å bytte bok. Den unge filmentusiasten hadde nemlig trodd at han hadde funnet boka Hitchcock-filmen The Birds er basert på (altså Daphne Du Mauriers novelle)…

Tusen takk for hyggelige ord, det frister absolutt å lese mer av Hamsun! Og: det er selvsagt du og dere andre Hamsunelskere her inne som fikk meg på tanken å lese Pgs, så; takk.

Han er en vandrende motsetning alle sine dager og et unntaksmenneske som setter våre liv i relieff.

Ja, akkurat sånn er det! Nå er iallefall jeg klar for enda mer Hamsun, tenker det kanskje er på tide å lese Mysterier eller Markens Grøde...

Tusen takk! Følte meg veldig inspirert etter endt lesing, så ordene kom liksom av seg selv.. Hyggelig med så god tilbakemelding!

Da har du en stor leseopplevelse foran deg :) Det er mange som også har sammenlignet Robertis med Allende og Marquez!

Dette var en veldig spesiell og interessant bok å lese. Selv om jeg hverken har opplevd krigen eller etterkrigstiden og dens oppgjør, har 2.verdenskrig alltid spilt en rolle i mitt liv. Grunnen er at jeg vokste opp i en generasjonsbolig og at bestemor (født 1911) villig fortalte om sine opplevelser fra krigen. I nabolaget vårt bodde også en gammel dame som var på “feil” side, dette var noe bestemor aldri kunne glemme… I tillegg ble hjembyen min, Namsos, jevnet med jorden av tyske bomber i 1940. Ødeleggelsene var så store at Winston Churchill gjorde bynavnet om til et verb: to namsosiate = å totalt utslette. Bildet av “gamlekirka”, som ble ødelagt under bombingen, hang på bestemors stuevegg som en stadig påminnelse om det som hadde skjedd..

Så: På gjengrodde stier. Hamsun er en forfatter jeg har et godt forhold til, både Pan og Sult befinner seg blant mine favorittbøker. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før jeg satte i gang med denne boka. Delvis var jeg redd for at lesingen skulle føre til at jeg mislikte personen Knut Hamsun og at en eventuell antipati ville føre til at jeg så de skjønnlitterære bøkene hans i et annet lys, delvis var jeg redd for at jeg etter endt lesning skulle være for tilgivende..

Boka tar for seg tiden mellom Hamsun ble arrestert i oktober 1945, til dommen over ham falt i juni 1948. Store deler av denne tiden blir Hamsun hold i arrest på et gamlehjem. I perioden 15.oktober 1945 til 11.februar 1946 befinner han seg på en anstalt for nervøse og sinnslidende, der han får diagnosen varig svekkede sjelsevner. Boka På gjengrodde stier er på mange måter mer et forsvarsskrift for Hamsuns sjelsevner, enn den er et forsvar for hans handlinger under krigen.

Det er en svekket forfatterstorhet vi møter. Han er mer eller mindre døv, og etter hvert svikter synet ham også. Det er tungt for ham å vente på rettssaken, han tenker at de stadige utsettelsene kan skyldes at myndighetene venter og håper at han skal dø før en eventuell rettssak blir berammet. Fornedrelsene han møter under arrest er mange, blant annet blir han hentet til avhør tidlig om morgenen, uten sjanse til å få kledt seg og gjøre seg respektabel.

For ikke alene står jeg med overkroppen naken, men jeg har ikke engang fåt sat tænderne mine på.

Hamsun lever ganske asketisk, blant annet er han sta nok til ikke å ta i bruk et par nye kalosjer etter at de gamle er slitt ut og faller fra hverandre. Han ser ut til å gripe fatt i og glede seg over små hverdagshendelser, og mye av boka tar for seg nettopp slike opplevelser. Her skildrer han både kritikere og beundrere som kommer hans vei. Forfatteren tenker også tilbake på egen ungdomstid. Det meste av boka unngår Hamsun å si noe for direkte om krigen og sitt forhold til Hitler og nazismen, det virker som han er oppsatt på å kommentere egne handlinger og meninger minst mulig.

Nu strømmer det på mig så meget jeg kunde si til forsvar for mig, men jeg tier med det.

Hamsun skriver at han erklærer seg skyldig, men samtidig kommer det klart frem at han mener at han har handlet rett. Hans ønske var jo “bare” at Norge skulle bli et gjeldende land i Hitlers nye verden.. Fedrelandet er ham kjært. Under rettssaken hevder han at han mer eller mindre ble overvåket av tyskerne under hele krigen og at det han skrev var mer som advarsler og råd til jøssingene å regne, ikke propaganda for tyskerne. Til tross for at det er en bitter Hamsun vi møter i denne boka, viser han også enkelte tegn til humoristisk sans og selvironi:

Å mine varig svækkede sjelsevner som gjør mig så dum!

Etter endt lesing sitter jeg igjen med et ganske sammensatt bilde av mennesket Hamsun. Den store dikteren har empati og medfølelse med sine medmennesker, samtidig er han sta nok til ikke å innrømme at det enkelte ganger, så som med forholdet til nazismen, finnes noe som faktisk er rett eller galt. Ett av spørsmålene han stiller har likevel legitimitet: hvorfor er det sånn at de som flyktet landet (nå tenker jeg ikke på myndighetspersoner, jøder eller andre som ikke hadde annet valg) ble mottatt som helter etter krigen uten at de hadde gjort noe annet enn nettopp å flykte, mens de som var igjen og prøvde å greie seg som best de kunne i noen tilfeller ble straffet..

Uansett: hele tiden balanserer Hamsun på en litterær knivsegg. Han er nødt til å være en smule ydmyk, samtidig som han gjør sitt beste for å beholde stoltheten og verdigheten. I mine øyne er denne boka absolutt ikke et forsvar for Hamsuns eventuelle politiske meninger. Den er et forsvar for forfatterens sjelsevner og den urett han mener seg utsatt for i prosessen mot ham etter krigen. Selv har jeg liten tro på forfatterens egne ord:

Og om 100 år er allting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt, totalt glemt. Alle våre navn her til stede i dag vil om 100 år være utslettet fra jorden og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt.

Jeg tror både Hamsuns forfatterskap, nazismen og 2.verdenskrig kommer til å oppta folk også i framtida.

Så morsomt! Hadde med meg alt for mange bøker hjem, som vanlig etter en tur til England. Er veldig anglofil, så jeg er som oftest innom en gang i året og denne sommeren går turen på nytt til Oxford (+ Bath og London), for første gang siden 2004 – gleder meg!

For øvrig: det overrasker meg slett ikke at det var en del bokelskere blant dere studenter. Tross alt er det et helt annet kaliber over dem som velger Oxford framfor Malta som språkreisedestinasjon ;)

Ja, en grafisk roman er en slags tegneserie. Tegneserier kan være så mangt, blant annet kan en skille mellom enrutere (f.eks. Gary Larson), striper (f.eks. Frode Øverli) og grafiske romaner. Den grafiske romanen er rett og slett en tegnet historie – en roman. Eksempler på slike verker er Persepolis og Husfred. Begge befinner seg blant mine favoritter.

Ja, det ER vanskelig å definere egen boksmak! Leser mange forskjellige sjangre, men jeg foretrekker helt klart skjønnlitteratur foran sakprosa. Jeg liker både romaner, noveller, grafiske romaner og skuespill, og av og til setter jeg meg ned med en diktsamling. Blant mine favorittbøker befinner det seg verker fra antikkens Hellas til det moderne Norge. Alt fra krimbøker til klassikere går ned på høykant.

For meg er det nok lettere å forklare boksmaken min ut fra tematikk. Jeg liker melankolske bøker eller bøker med en sår undertone aller best. Misantropen som karakter er ofte å foretrekke, det er noe med outsideren som appellerer til meg. Kjærlighetsbøker med en, etter min smak, litt for lykkelig slutt liker jeg ofte ikke.

Når jeg får spørsmålet om hva jeg leser ender jeg ofte opp med å si: “krim” eller å nevne boka jeg holder på med akkurat da, rett og slett fordi det er mye enklere enn å komme med en lang og aldri fullgod forklaring..

Tenke seg til at jeg faktisk kunne gått glipp av denne riktig gode boka, om jeg tilfeldigvis ikke hadde dumpet borti denne tråden! Grunnen er noe så enkelt og urimelig at jeg er “allergisk” mot enkelte typer titler (som f.eks Gulldronning, perledronning) og at jeg ofte skyr bøker som blir omtalt som “fine”, “vakre” osv. Er klar over at mine antipatier fører til at jeg går glipp av en del leseopplevelser, men det er ikke så lett å bli kvitt dem likevel.. Denne gangen fant jeg derimot ut, etter å ha lest alle de gode innleggene i denne tråden, at boka likevel kunne være noe for meg. Og det var den! Jeg leste boka i ett eneste feberhett jafs. Selv ble jeg like mye grepet av bestefarens historie som av Signhilds, det er jo nettopp bestefarens egne opplevelser som gjør ham i stand til å gi alle disse fortellingene videre til henne og gjennom dem gjøre henne sterkere.

Tusen takk til dere som gjennom omtaler har fått meg til å forandre mening og gitt meg en god leseopplevelse.

Tips til dere som ennå ikke har lest boka og som er interesserte: for Ark-venner koster den nå 29 kr...

Selvsagt gjorde jeg det ;) Colin Dexters bøker om Morse, fulltallige og samlet i en boks, står nå i en av bokhyllene mine. Morse er absolutt en av mine favorittdetektiver.

Dette er min andre Märta Tikkanen-bok, og hun skuffer ikke! Personlige Anliggender er delt inn i tre deler; Jeg vil ikke ville mer enn du, Hvordan kom vi gjennom dette lange året og Snart ville alt være for sent. Rammefortellingen og bokas første og siste del handler om journalisten AnnaCi. Hun har et forhold til en mye eldre og gift medarbeider. Han er bortreist og for å døyve savnet i ukene og månedene de er fra hverandre, velger AnnaCi å skrive brev til elskeren, brev hun ikke vil sende. Disse brevene bærer preg av å være en slags dagbok for henne og den første delen av boka består mer eller mindre av tankerekker og små tekstfragmenter der AnnaCi prøver å utforske sine følelser, samtidig som hun sier noe om ting som skjer rundt henne. Hun er svært ambivalent i forhold til mannen hun elsker, hun vil både ha ham og støte han fra seg.

For øvrig vil jeg aldri binde deg på noe vis. Jeg skal i det minste sørge for at linen blir så lang at du ikke merker den.

Jeg lengter slik etter deg at jeg ikke vil at du skal komme.

Faren til AnnaCi, Lorentz, døde da hun var svært ung. Foreldrene hadde et anstrengt forhold og heller ikke AnnaCi er spesielt nær sin mor. Etter faren har hun arvet et hus, Norrgård, her søker hun tilflukt i blant. Under ett av oppholdene finner hun en tegning av en elg og et brev skrevet av faren til C. AnnaCi blir interessert og prøver å finne ut hvem denne C er.

Bokas midtdel handler om faren og hans opplevelser, skrevet med farens egne ord. Det er en ulykkelig mann tidlig i femtiårene vi møter, som strever med skyldfølelse etter at hans elskede døde i ung alder. Den mye yngre kona Ulla har han ikke et godt forhold til, men han elsker sin datter svært høyt. Lorentz har på mange måter skjermet seg fra kjærligheten helt siden kjæresten hans døde da han var i tjueårene. Så møter han C og livet blir aldri det samme.

Jeg synes romanen er svært godt skrevet. Spesielt ble jeg grepet av den første delen der vi møter AnnaCi. Det var rett og slett noe ærlig og ekte over hennes tanker og refleksjoner. Jeg likte også oppdelingen av boka og det at vi blir kjent med både far og datter. Noe av det mest interessante var for meg å finne likhetene mellom de to og se fellestrekkene mellom dem og deres forhold til andre. Dette blir slett ikke min siste bok av Tikkanen. Anbefales!

Jeg ser vi er omtrent like gamle. Selvsagt har jeg Violator på vinyl i heimen ;) Skulle bare mangle; jeg liker det melankolske (vel, kanskje depressive) innen både litteratur OG musikk. Setter nok Personal Jesus, World in my Eyes og Enjoy the Silence aller høyest på dette albumet, men Sweetest Perfection er absolutt minneverdig! Ett av mine favorittalbum.

Det har vært mange diskusjoner/kommentarer her inne som har tatt for seg filmatiseringer av bøker og influensen det skrevne ord har på billedgjøringen av disse litterære verkene. Andre diskusjoner har tatt for seg dikt. Det jeg savner er en diskusjon angående litterære kvaliteter innen musikken. Aller helst mener jeg singer/songwriters, men enkelte musikkverker er gjort til varemerke av sangere/band som får fram den rette stemningen i teksten, til tross for at de ikke har skrevet den selv.. Musikere som Bob Dylan og Eminem har blitt forslått som mottakere av Nobels Litteraturpris, uten at de til nå har nådd opp. Likevel: tror de fleste av oss kan finne litterære kvaliteter i sangtekster – de er jo tross alt som dikt å regne.

NB: Det gjør ingenting om du ikke kommer på sanger du forbinder med alle tre nedenfornevnte grupperinger. Kom gjerne med EN av dine favoritt-tekster, til tross for at jeg skisserer en annen vri nedenfor! Hvilken sang er DIN favoritt, og hvorfor?

For meg er det tre måter å se denne diskusjonen på:

1.Sanger som er skrevet til/blitt influert av litterære verker. For meg er Kate Bush’ Wuthering Heights den beste…

Out on the wiley, windy moors
We'd roll and fall in green
You had a temper, like my jealousy
Too hot, too greedy
How could you leave me?
When I needed to possess you?
I hated you, I loved you too

Bad dreams in the night
They told me I was going to lose the fight
Leave behind my wuthering, wuthering
Wuthering Heights

Heathcliff, its me, Cathy come home
I'm so cold, let me in-a-your window

Oh it gets dark, it gets lonely
On the other side from you
I pine alot, I find the lot
Falls through without you
I'm coming back love, cruel Heathcliff
My one dream, my only master

Too long I roam in the night
I'm coming back to his side to put it right
I'm coming home to wuthering, wuthering,
Wuthering Heights

Oh let me have it, let me grab your soul away
Oh let me have it, let me grab your soul away
You know it's me, Cathy

2.Enkeltstående sanger med litterære (eller innholdsmessige) kvaliteter en kan sette pris på. Selv om jeg er ganske gammel i forhold til målgruppen, synes jeg Eminem er en ordsmed å regne med. Jeg har alltid fått kjeft av venner fordi jeg lærer meg sangtekster alt for fort og vurderer musikkens kvaliteter ut fra hva jeg får ut av nettopp tekstene. Hvilken sang jeg liker best varierer fra dag til dag, derfor har jeg denne gangen valgt å ta med en av Eminems tekster, nærmere bestemt Lose Yourself.

Look, if you had one shot, or one opportunity
To seize everything you ever wanted in one moment
Would you capture it or just let it slip?

His palms are sweaty, knees weak, arms are heavy
There's vomit on his sweater already, mom's spaghetti
He's nervous, but on the surface he looks calm and ready to drop bombs,
but he keeps on forgettin what he wrote down,
the whole crowd goes so loud
He opens his mouth, but the words won't come out
He's choking how, everybody's joking now
The clock's run out, time's up over, bloah!
Snap back to reality, Oh there goes gravity
Oh, there goes Rabbit, he choked
He's so mad, but he won't give up that
Easy, no
He won't have it, he knows his whole back's to these >ropes
It don't matter, he's dope
He knows that, but he's broke
He's so stagnant that he knows
When he goes back to his mobile home, that's when it's
Back to the lab again yo
This whole rhapsody
He better go capture this moment and hope it don't pass >him

You better lose yourself in the music, the moment
You own it, you better never let it go
You only get one shot, do not miss your chance to blow
This opportunity comes once in a lifetime yo
(You better)

The soul's escaping, through this hole that it's gaping
This world is mine for the taking
Make me king, as we move toward a, new world order
A normal life is boring, but superstardom's close to >post mortem
It only grows harder, only grows hotter
He blows us all over these hoes is all on him
Coast to coast shows, he's know as the globetrotter
Lonely roads, God only knows
He's grown farther from home, he's no father
He goes home and barely knows his own daughter
But hold your nose 'cause here goes the cold water
His hoes don't want him no more, he's cold product
They moved on to the next schmoe who flows
He nose dove and sold nada
So the soap opera is told and unfolds
I suppose it's old partner but the beat goes on
Da da dum da dum da da

No more games, I'ma change what you call rage
Tear this motherfucking roof off like 2 dogs caged
I was playing in the beginning, the mood all changed
I've been chewed up and spit out and booed off stage
But I kept rhyming and stepwritin the next cypher
Best believe somebody's paying the pied piper
All the pain inside amplified by the fact
That I can't get by with my 9 to 5
And I can't provide the right type of life for my family
Cause man, these goddam food stamps don't buy diapers
And it's no movie, there's no Mekhi Phifer, this is my >life
And these times are so hard, and it's getting even harder
Trying to feed and water my seed, plus
Teeter totter caught up between being a father and a >prima donna
Baby mama drama's screaming on and
Too much for me to wanna
Stay in one spot, another day of monotony
Has gotten me to the point, I'm like a snail
I've got to formulate a plot or I end up in jail or shot
Success is my only motherfucking option, failure's not
Mom, I love you, but this trailer's got to go
I cannot grow old in Salem's lot
So here I go it's my shot.
Feet fail me not this may be the only opportunity that I got

You can do anything you set your mind to, man

3.Sanger som har hatt stor innvirkning på meninger eller politisk ståsted. Billie Holidays Strange Fruit er en sånn sang for meg. Spiller den for elevene mine når vi arbeider med borgerrettigheter, sangen er faktisk stemt fram som en av de “viktigste” og mest influerende i moderne tid. Selv om sangen ikke ble skrevet av Holiday selv, er den for evig forbundet med henne og kampen mot diskriminering.

Southern trees bear strange fruit
Blood on the leaves and blood at the root
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the popular trees

Pastoral scene of the gallant south
The bulging eyes and the twisted mouth
Scent of magnolias, sweet and fresh
Then the sudden smell of burning flesh

Here is fruit for the crows to pluck
For the rain to gather, for the wind to suck
For the sun to rot, for the trees to drop
Here is a strange and bitter crop

Jeg blir ofte “forelsket” når jeg leser, enten i innholdet eller i en av karakterene. Grunnen er vel at jeg lever meg svært inn i det som skrives.. Da jeg var i tenårene, på 80-tallet, gikk Susan E. Hintons The Outsiders som føljetong i Det Nye. Jeg ble etter tur forelsket i de fleste av karakterene, spesielt siden jeg kunne se for meg skuespillerne som hadde spilt de ulike rollene i filmatiseringen av boka. Senere ble jeg opptatt av mystiske mannlige karakterer, for eksempel Heathcliff i Wuthering Heights (som Gunn Tove Flage også nevner).

I dag må jeg si at drømmemannen ligger et sted mellom Colin Dexters detektiv Morse og Benedick i Shakespeares Much ado about Nothing. Førstnevnte er en stillferdig, belest og intelligent operatilhenger og politiinspektør fra Oxford. Den andre er en munnrapp og kranglevoren, men fremdeles intelligent, herremann hentet fra Shakespeares univers. Med andre ord: tror drømmemannen min (innen litteraturen i alle fall) er britisk..