Bokelskere.no

Det ER noe galt med søsteren til Markus. Hun er så jævla kjedelig at klokkene stopper.

Han blotter en rad nikotingule tenner når han smiler og hilser på meg,hvoretter han krøller seg sammen som et trekkspill og blir sittende på kanten av den saueskinnstrukne lenestolen min i en utrolig,fremoverbøyd stilling,som et digert insekt. En gigantisk gresshoppe i åletrange jeans.

"Jeg hører jo saker og ting på byen." Øynene hans var aldri i ro,de vandret rundt som rastløse gnagere.

Jeg er ikke i humør til å dele paraply med noen,tenkte han, helt til han sto ved utgangen av betongkassen og så at noen hadde dratt ut bunnproppen i himmelhavet så han ikke kunne se ti meter foran seg.

Selv om vreden min akkurat nå var rettet mot Elsa,visste jeg godt at hun var EN av mange. Mange som visste hvordan han var. Mange som visste at han ikke kunne holde fingrene unna barn. Likevel hadde de i taushet sett ham gifte seg med en småbarnsmor og adoptere hennes barn.

For første gang i livet var jeg helt alene i flere døgn. Jeg hadde sett jentefilm,gomlet lakris,sovet til klokken hundre og spist salat ute på balkongen.

Jeg stirret på helsesøsteren,mens hjertet buldret.Det er slik at når man har barn,sa hun,og hvis man har blitt utsatt for visse ting,sånn som du har vært,da kan man ikke ta vare på dem.Det er ikke fordi du ikke VIL,det er fordi du ikke KAN.

Onkelen min hadde astmaspray i den ene hånden og sigarett i den andre.Bena hans var tynne strenger, og magem var kjempestor. han suget på sigaretten,hostet og satte så astmasprayen for munnen og hev etter pusten.

Jeg løp ned trappen i full fart. Det kjentes som om jeg hadde vinger. Noen trodde på meg. Noen kunne se for seg at jeg kunne bli til noe.

..hun følte seg som en av de gamle vasene i det auksjonsfirmaet hun hadde jobbet for.En vase som hadde falt i gulvet og blitt knust,og deretter omhyggelig blitt limt sammen igjen.Selv om den på avstand så hel ut,ble alle sprekker smertelig tydelige når man kom nærmere.

Husene så fargerike,men strenge ut,og luften var så klar at fargene ropte høyt til ham,og han kjente seg utslitt og overveldet av alle de krappe hjørnene og de skarpe linjene i trepanelet.

Treadway var en av dem,en mann som ikke nøyde seg med å studere ord,men også gransket de ville skapningenes stier, nordlysets puls og stjernenes ferd over himmelen.

Eg pakkar ut pc-en mens eg i det fjerne høyrer den roande, tunge sovepusten til brørne mine. Det er natt,og det suser stilt frå trea og vatnet der ute og frå mitt eige hovud,etter alle glasa med kartongvin.