Bokelskere.no

Tidleg om våren for kong Olav aust til Konghelle til stemning med dronning Sigrid. Da dei møttest, tala dei om den saka som dei om vinteren hadde tala frampå om, at dei skulle gifte seg med kvarandre, og det såg ut som det skulle lage seg. Da sa kong Olav at Sigrid skulle la seg døype og ta den rette trua.

Ho svara: ‘Eg vil ikkje gå frå den trua eg hadde hatt før og frendane mine føre meg; men eg vil ikkje seie noko om det heller, at du trur på den gud du liker.’ Da vart kong Olav sint og sette brått i: ‘Kva skulle eg med deg, din ramme heidning!’ Og han slo henne i andletet med hansken sin, som han hadde i handa. I det same stod han opp, og så gjorde ho med. Da sa Sigrid: ‘Det kunne vel hende at dette vart banen din!’ Så skildest dei; kongen for nord til Vika, men dronninga aust til Sveavelde.

Bøndene tok han til konge over seg, og alle vart samde om at dei skulle leite etter Håkon jarl og fare opp i Gauldalen; dei tykte det var rimelegast at om jarlen var på nokon av gardane, måtte det vere på Romol, fot Tora var beste venen hans der i dalen. Dei for dit og leita etter jarlen både ute og inne, men fann han ikkje.

Da heldt Olav husting ute i garden; han steig opp på den store steinen like ved grisebingen. Da tala Olav til folket, og i talen sa han at han ville gje den mann både gods og ære, som gjorde Håkon jarl mein.

Denne talen høyrde jarlen og Kark. Dei hadde lys med seg. Jarlen sa: «Kvifor er du så bleik, men stundom svart som jord ? Det er vel ikke slik at du vil svike meg?» «Nei,» sa Kark. «Vi vart fødde same natta,» sa jarlen, «det blir visst ikkje lenge mellom døden vår heller.»

Da det kvelda, for kong Olav bort. Og da natta kom, heldt jarlen seg vaken; men Kark sovna og bar seg ille. Jarlen vekte han og spurde kva han drøymde. Han sa: «No var eg på Lade, og Olav Tryggvason la ein gullring om halsen på meg.» Jarlen svara: «Da vil Olav leggje ein blodraud ring om halsen på deg om du råkar på han. Ta deg i vare for det. Men av meg skal du nyte godt som før; svik meg ikkje.» Sidan vakte dei begge to, nett som den eine vakte over den andre.

Men mot dagen sovna jarlen, og brått bar han seg ille, og det så hardt at han skaut hælane og nakken under seg, liksom om han ville rise opp, og skreik høgt og fælsleg. Kark vart redd og fælen og tok ein stor kniv opp av beltet sitt og køyrde han igjennom strupen på jarlen og skar han ut. Dette vart Håkon jarls bane. Etterpå skar Kark hovudet av jarlen og sprang bort med det. Dagen etter kom han inn til Lade og hadde hovudet til jarlen med til kong Olav. Han fortalte da det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som her er skrive. Sidan let kong Olav leie han bort og hogge hovudet av han.

Det sat ein ven mann der med fagert hår, som han sveipte fram over hovudet sitt, og han rette fram halsen og sa: 'Blod ikkje ut håret!' Ein mann tok håret i handa og heldt fast. Torkjell svinga øksa, men vikingen rykte hovudet så hardt til seg at han som heldt håret, gav etter; øksa for ned på begge hendene hans og hogg dei av, og øksa vart ståande i jorda. Da kom Eirik jarl til og spurde: 'Kven er denne vene mannen?' 'Dei kallar meg Sigurd,' sa han, 'og dei seier at Bue er far min; enno er ikkje alle jomsvikingar døde.' Eirik seier: 'Du er visst og sant son til Bue. Vil du ha grid?' seier han. 'Det spørst kven som byd,' seier Sigurd. 'Han byd,' seier jarlen, som har makt til det, Eirik jarl.' Da vil eg,' seier han. Han vart så løyst frå reipet.

Dronning Ragnhild drøymde store draumar; ho var ei klok kvinne. Ein gong drøymde ho at ho stod i hagen sin og tok ein torn or serken; og medan ho heldt i tornen, voks han til ein stor tein, så den eine enden nådde ned i bakken og røtte seg med det same, og den andre enden av treet nådde høgt opp i lufta. Deretter syntest ho treet var så stort at ho snautt kunne sjå til topps på det, og det var overlagt tjukt. Nedste luten av treet var raud som blod, og leggen oppetter var fager og grøn; men greinene var snøkvite. Det var mange store kvister på treet, somme langt oppe, somme lenger nede. Greinene på treet var så store at ho syntest dei breidde seg ut over heile Noreg og enda lenger.

"Far min tykte at det var betre å falle i slaget som konge, enn å bli undermannen til kong Harald."

"[...], aldri skal eg skjere eller kjemme håret mitt før eg har eigna til meg heile Noreg med skattar og skylder og fullt rådvelde, eller så vil eg døy."

Jeg hadde sittet med barnet i armene gjennom våren, sommeren, høsten, barnet tråkket i fanget og hjertet mitt, og hele tiden forandret han seg bitte litt. For hvert øyeblikk fikk jeg noe nytt, for hvert øyeblikk hadde jeg mistet noe annet, og snart var denne tiden forbi.

Men det var ikke barnet som forandret og farget og formet hjernen min, det var opplevelsen av å gå gjennom en krise, og dette forandret ikke ordene, det stjal ordene, det ga meg ikke et nytt språk, jeg klarte bare å skrive at jeg gråt. Jeg bare gråter og gråter og gråter, skrev jeg.

Hjemme igjen lå jeg våken og gråt over traumet jeg hadde vært gjennom, er det lov å kalle noe man har valgt selv et traume? Om det ikke var et traume, så var det i alle fall håpløst og hjelpeløst. Men jeg kunne ikke ligge sånn særlig lenge, for så var det en annen som også gråt, en som trengte meg.

Verden er full av det trivielle, det smålige, det er den for alle, men det er som verst når man trenger hjelp. Hjelpeapparatet er ikke en magisk anordning, det er en gammel, sammenrasket maskin som bryter jevnlig sammen. Hjelpeapparatet tar ikke telefonen, det forlegger papirer, det går over i ny stilling, det er ikke til stede. Hjelpeapparatets ambisjoner er høye, det strekker sine små armer som antenner mot himmelen.

Det er to ting som alle gamle fruer og frøkener ikke kan tåle å se uten at de skal ta borti, og det er spebarn og wienerbrød. Da må de prikke borti med en svart vantefinger -.

Da sa Gudrun: 'Mot den var jeg verst som jeg elsket høyest.*

The basic idea should clear. But of course Old Irish wouldn't be Old Irish if matters weren't a bit more complicated altogether,

Jarlen sa: 'Det er bedre å dø ærefullt enn å leve skammelig.'