Bokelskere.no

Du er jo ikkje i himmelen. Men eg ser etter deg kvar gong skyene får ein spesiell farge eller snøen kjem på eit uventa tidspunkt. Er deg deg, bror? Eg veit at du berre finst i meg og dei som kjente deg. Du finst i bøkene eg plukka ut av bokhylla di, i koppen din som eg drikk frå kvar morgon. Du finst i papirengelen eg sette i vindauget ditt. Du finst i gåsungar om våren, fordi du hadde gåsungar i kransen din. Eg møter deg ofte i søvne, eller i dei få sekunda frå eg vaknar til eg er bevisst. Då ser eg deg i det siste rommet. Eg spør om du vil halde i handa, og du seier ja.

Ein kunne sjå på blikket deira at dei var mødrer. Det finst eit eige mammablikk, det går både innover og utover på same tid.

Nei, ein lyt gjera seg både blind og dauv skal ein kunna roa seg med arbeidet sitt og ei bok, det er arbeid å lesa òg.

Jeg nikket, og hun så meg rett inn i øynene, slo meg som både moderlig og interessant samtidig, to ting jeg ellers pleide å tenke på som motpoler.

Voksne elsker å beskrive barn, sette merkelapper på dem, som krydder. Bråkete barn, snille barn. Melankolske barn. Spisskummen.

Han så ut som en lupin, og han følte seg som en. Ingen ble glad når man kom. Man bare sto der, men de trodde at man skulle ødelegge alt.

Jeg var bevisst på at jeg var en person som hadde bygget en festning rundt meg selv, men de kunne vel ha banket skikkelig hardt på og prøvd å komme seg inn.

Akkurat som bølgene kommer mødrene igjen og igjen. Hver eneste av oss er ny, og vi kan ikke forstå alt det arbeidet som den før oss stod i, før vi selv slår mot land, for så å fortrenges av bølgene som kommer etter.

Og så tok jeg hånden hans. Men det var ingen hånd. Det var en klo av jern.

mamma

vi sier muttern, så vi slipper å si mamma, muttern bæder, istefor mamma er redd, mamma er redd for meg

November må vere det næraste eg nokosinne kjem å leve under vatn. Kaldt og mørkt og vått og trestammane er brune og klissete som tang.

Haugen har vakse. Ting eg burde ha gjort, dei står der, i synsfeltet mitt, og veivar med armane, men det er så mykje bråk, eg klarar ikkje høyre kva dei seier. Haugen av ting som har vore, er ein komposthaug. Den veks, heile tida, nytt lauv på toppen, men samtidig krympar den, sakte sakte, innanfrå, ting som smuldrar og blir til jord.

Det er ikke først og fremst gjennom alt du får til at du viser at du duger, men i hvordan du lærer deg å leve med å komme til kort. Du kan ikke bruke det mørke i deg som en unnskyldning for ikke å forsøke å gjøre godt. Heller ikke kan du la dine gode sider opphøye deg til en som aldri snubler. Kanskje gjør ikke det deg til et bedre menneske, men det gjør deg til et helt menneske.

Hvem var dette mennesket som kom ut på den andre siden av fødselen? Det var ikke rart at sønnen min var ny og fremmed her, han var jo ny og fremmed her, men jeg var blitt en fremmed, jeg også. Hvem var jeg nå?

Og så visste jeg i margen at dette ville ha drept meg. Jeg kom ikke til å dø, men døden var her, og i et annet liv, i en annen tid, så ville jeg vært en av dem som "døde i fødsel", en bisetning, så kort, så udramatisk.

All gynekologi er en invasjon: de kalde hendene, hanskene, det bestemte grepet. Hender der det ikke skal være hender. All testing, alle aborter er hendelser som bekrefter svangerskapets faktum. Livmoren er åstedet. Det er ingen steder å gjemme seg når egget har festet seg. Spontanabort, provosert abort, senabort, fødsel: Alt dette er ting som skjer med og i og gjennom den gravide kroppen. Da må den gravide kroppen ha rett til å få all informasjon og ha full selvbestemmelse. Alt annet er overgrep.

Birth is not merely that which divides women from men: it also divides women from themselves, so that a woman's understanding of what it is to exist is profoundly changed. Another person has existed in her, and after their birth they live within the jurisdiction of her consciousness. When she is with them, she is not herself, when she is without them she is not herself, so it is as difficult to leave your children as it is to stay with them.

Tiden lever i språket, både for den enkelte og for fellesskapet, og da Lara sa fra om sitt foretrukne pronomen, kjente jeg alderen min. Det føltes som om språket mitt var stølt, som om stivnede muskler måtte tøyes opp og lære nye bevegelser, nye mønstre. Å anerkjenne gamle privilegier som om de var nye.