Om en sønns forhold til en depressiv mor

Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill.

Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor.

"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte." (side 10)

Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet.

Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var.

Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest?

Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":

«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»

I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde.

Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:

Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.

Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode.

Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne.

Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer!

Når omsorgssvikt preger et mor-datter-forhold

Kirsten Thorup (f. 1942) debuterte som forfatter med diktsamlingen "Indeni - udenfor" i 1967. Totalt har hun utgitt 20 bøker, og "Erindring om kærligheden" (2016) er den siste. For denne mottok hun Nordisk råds litteraturpris høsten 2017.

Det fine med slike litteraturpriser er at man får øynene opp for "nye" forfatterskap. Jeg hadde i alle fall aldri hørt om Kirsten Thorup før prisutdelingen i høst. Flere av bøkene hennes har tidligere vært utgitt på norsk, men er i dag ikke lenger å få tak i - med mindre de utgis på nytt (eller kan lånes på biblioteket).

"Erindring om kjærligheten" kommer ut på norsk i juni i år, og det er Gyldendal forlag som utgir den. Selv har jeg valgt å lese den danske utgaven av boka.

Hovedtematikken i "Erindring om kærligheden" er Tara og forholdet til hennes datter Siri, men allerede i bokas innledning presenteres vi for det bedrøvelige forholdet mellom Tara og hennes mor. Dette gjør det enklere å forstå det som senere skjer.

"Min mor var en flittig brevskriver, men i det år jeg var væk, kom der ingen breve fra hende. Hun havde ikke mere blæk i pennen, påstod hun, hun forstod sig ikke på menneskene (underforstået mig) længere. Derimod fik jeg et formelt brev fra min far der kort meddelte, at hun var blevet indlagt på psykiatrisk hospital, og at mit lange fravær var en medvirkende årsag. Jeg forestillede mig hendes lille kortlivede figur, altid klædt i tøndeformede kjoler ... og så for mig, hvordan hun var brudt sammen og havde lagt sig ned på fortovet uden for butikken og måtte hentes i ambulance og køres væk. Måske i et desperat forsøg på at kalde mig hjem. Jeg kendte hendes ufine kneb når hun følte sig truet, alt det dystre og mørke hun bar inderst inde, og som var skjult af lyset der strålede fra hende. Hun levede i en hårfin balance mellem det gode og det onde, mellem engle og djævle. Hvordan havde hun kunnet leve i denne åndernes kampzone og så samtidig tage så letfærdig på tilværelsen? ... Var hendes indre verden så meget større end den ytre?" (side 13)

En åpning så knallsterk at det nesten var vanskelig å lese videre ... Hvor ble det av morens følelser for datteren på veien? Når Tara ikke lot seg manipulere til å komme hjem, sto hun i realiteten helt alene i verden, fullstendig uten støtteapparat rundt seg da hun senere selv skulle bli mor, og depresjonen slo inn over henne. Å være alene med et lite barn, full av fødselsdepresjon, og uten barnets far som støtte - det blir etter hvert for meget for den unge Tara. Det hun i alle fall forstår til fulle er at hun ikke ønsker å leve sine foreldres liv.

En periode forsøker Tara å livnære seg som skuespiller, men hun klarer ikke å skille mellom rollene hun får og virkeligheten, og karrieren tar slutt før den i realiteten har begynt. Hun inngår også et proformaekteskap uten en gang å forsøke å få noe ut av det selv. Som om hun er i besittelse av en grenseløs "godhet" (eller dumskap) som til syvende og sist bare fører med seg elende ...

Scenene som utspiller seg mellom Tara og nyfødte Siri, der Tara noen ganger er faretruende nær å gå inn i en psykose eller bli oppslukt av angsten, er hjerteskjærende. Virkelighet og fantasi flyter sammen, og i et øyeblikk har hun bare lyst til å flykte fra barnet sitt, inntil et forsiktig klynk fra barnet får henne til å gå tilbake. I mellomtiden har husverten anmeldt henne til myndighetene, fordi vedkommende har hørt lille Siri skrike i timesvis uten opphold. Hun blir oppsøkt av en sundhetssykepleier, og det blir konkludert med omsorgssvikt. Barnet blir tatt fra henne i en periode. Så dukker barnets far opp og han "lignede én der var blevet trukket igennem byens rendestener". (side 109)

Gjentatte ganger blir Siri tatt fra Tara. Siris far Tore reiser til New York, men med løfte om å komme hjem. Tara er ensom og begynner å innlate seg med fremmede menn. Hun klarer ikke å holde på jobber over tid, og er avhengig av sosialhjelp. Hun og Siri flytter fra den ene elendige leiligheten etter den andre, og det er heller unntaket enn regelen at de har eget bad. En periode får de det bedre og det er da de får tilbud om å flytte inn til familien Faber. Inntil det viser seg at herr Faber forventer at Tara stiller opp seksuelt ... Da Siri er i tenårene får de omsider tilbud om et ordentlig sted å bo. Og for første gang får Tara lyst til å skape et hjem som de aldri skulle flytte fra. Her blir de også boende inntil Siri flytter ut.

Mor og datter har diametralt forskjellig temperament. "Siri var hurtig i hovedet og klar og fast i replikken. Tara var langsom og lettere omtåket når de var på tomannshånd. Så snart hun var alene med Siri, blev hun reduceret til en tom tønne, blottet for all fornuftig tankevirksomhed." (side 189) Men i stedet for å bli sint eller provosert, trekker moren seg enda mer inn i seg selv.

På et tidspunkt ønsker Siri å ta et oppgjør med sin mor.

"Du har aldrig interesseret dig for mig, om jeg var glad eller ked av det eller vred, havde du slet ikke ressourcer til at registrere. Det gik aldrig op for dig at du havde et barn, jeg lå under din radar (Siri omtalte altid deres forhold i datid), så kom ikke her nu bagefter, hvor det kan være lige meget, og prøve at forstå hvordan jeg har det." (side 192) Hun beskylder moren for ikke å klare å innse at hennes barndom er hennes, og ikke den som moren speiler seg i. "Siri var det spejl livet holdt op for hende, og som hun skulle dømmes på." (side 192) Der Siri som barn trengte ordnede, strukturerte forhold, der har Tara kun hatt kaos å tilby ...

Siri flytter hjemmefra, og etter dette går det nedover med moren. Hun lider under fraværet av datteren, som etter hvert gjør det stort som performance-kunstner. Datterens løsrivelsesprosess innebærer at hun ikke orker kontakt med moren. Deres måte å leve livene sine på er ikke lenger kompatible med hverandre, om de noen gang har vært det ...

Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av handlingen i boka. Ikke annet enn at moren bokstavelig talt står i fare for å gå til grunne nå som livet ikke lenger har noen mening for henne, og hun roter seg borti den ene håpløse tilfellet (les: menn) etter det andre ... I tillegg kommer at hun er psykisk syk, og aldri riktig klarer å samle seg.

Senere skjer det noe mellom mor og datter som viser at blod er tykkere enn vann, og at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å "si opp" et mor-datter-forhold - nær sagt uansett hvor dysfunksjonelt det måtte være. Så er det kanskje likevel morens evne til å nøye seg med så lite som til slutt berger forholdet deres, slik at det atter kan være til glede og ikke bare til besvær. Tara har så lite av de klassiske mors-genene (som f.eks. "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg"-følelsesmessig-utpressing, dvs. evnen til å skape massiv skyldfølelse - slik Taras mor gjorde overfor henne - tvert i mot er hun utstyrt med et behov for å redde alt og alle, selv om hun selv synker til bunns på grunn av det) at hennes nærvær er til å holde ut - tross alt ... Taras morskjærlighet er uendelig og tar aldri slutt, selv om den ikke alltid har kommet på den måten Siri har hatt behov for ... Og kanskje ... kanskje er ikke mor og datter så ulike heller, når det kommer til stykket - i alle fall ikke dersom man trekker fra Taras psykiske sykdom og manglende evne til å stå i ting over tid.

I de første nesten hundre sidene er Tara jeg-person og forteller. Senere fortelles historien i tredje-person entall - hovedsakelig fra Taras perspektiv, og mot slutten også fra Siris perspektiv. Dette er et fortellergrep som noen kanskje vil oppfatte som litt rotete, men som jeg likte godt. Årsaken er at vi får se Taras liv fra flere sider, og dette gjør det enklere å forstå henne. Tara er en person som hjelper andre heller enn å sørge for å komme seg videre i eget liv. Kanskje kompenserer hun også for gammel skyld fordi hun ikke klarte rollen som mor, gjennom å hjelpe andre? Vi kommer tett inn på et menneske som sliter psykisk, og som burde ha fått mer hjelp fra det offentlige, særlig da Siri var et lite barn. Dermed får historien også et snev av skarp samfunnskritikk, fordi det blir så tydelig hvordan de dårligst stilte i samfunnet har det. Det er en svært vond historie som fortelles, og som - til tross for forsoningen til slutt - handler om en grenseløs og selvutsettende mor, som ikke har fått til livet sitt, og om en datter som ikke på noen måte ønsker å bli som sin mor, og som på veien inn i voksenlivet er nødt til å skape avstand til moren for selv å få puste.

Forfatteren har i et intervju i Kristelig Dagblad 8. april 2016 uttalt at Taras mor er et indirekte portrett av hennes egen mor. Hun har også ønsket å skildre skammen man kan føle når man ikke klarer å fylle morsrollen.

I intervjuet uttaler Kirsten Thorup også følgende:

”Tara er socialt set på mange måder et udsat og sårbart individ, men hun har samtidig en trang til at hjælpe andre. Og det ligger heldigvis dybt i mennesket, at man hjælper andre, hvis man kan se, at der er et behov. Det er naturligt for mennesker at hjælpe hinanden. Ellers ville samfundet heller ikke kunne fungere. Og Tara forsøger at hjælpe sig selv ved at hjælpe andre.”

Sværere har Tara det som sagt ved at tage sig af sin datter, Siri. Og der er flere steder tale om, at mor og datter bytter roller, så det er datteren, der må tage sig af sin mor.

”Det er også med til at skabe dramaet i romanen. For det er meget svært for børn, hvis de skal være forældre for deres forældre. Men det skal datteren her for moderen, der hele tiden svinger mellem at holde sig oppe og gå ned.”

Det er mye symbolikk i boka, som særlig kommer frem i skildringen av Siris kunst. En høne spiser sitt eget egg/avkom og fremstår som en kannibalistisk mor. I en annen performance-opptreden bruker Siri sin langtkomne graviditet som en del av sitt kunstverk. "I de snart ti år hun hadde utviklet sin performancekunst, hadde hun arbejdet med at lægge barndommen i aske. Hun startede hver ny performance fra et nullpunkt, i en bevægelse fra intet til noget. Hun gestaltede en ordløs poesi hinsides længsel og sorg. Hendes kunst- og livsprosjekt var en slags omvendt sorgarbejde, en besværgelse af barndommens tomme skape og tunge overfrakker." (side 382)

Kirsten Thorups roman "Erindring om kærligheden" er en viktig, godt skrevet roman som får oss til å forstå både morens og datterens perspektiv. Begge er på sine vis ofre for omstendighetene. Tara er ikke et ondt menneske. Hun kunne bare ikke bedre. Siri er heller ikke et utakknemlig eller egoistisk barn. Men for at hun selv skal overleve og komme seg løs fra arvesynden i sin mors familie, må hun løsrive seg. Det innebærer at hun må skyve moren sin fra seg. Romanen viser til fulle hvordan det er de vi elsker høyest som sårer oss mest. Finnes det tilgivelse for det største sviket av alle: en mors svik overfor sine barn? Og: er det ikke nettopp gjennom tilgivelsen av foreldrene og deres mange mangler at det er mulig å stige frem som et modent og voksent menneske, som fullt ut tar ansvar for sitt eget liv?

Jeg håper at riktig mange får øynene opp for denne boka når den kommer ut på norsk senere i år. Boka har mange lag, og det gjør den velegnet som boksirkel-bok. Det finnes garantert like mange ulike opplevelser av denne boka som det finnes lesere. De første 50-70 sidene er tunge å komme gjennom, men så løsner det og da klarer du ikke å legge den fra deg. Jeg anbefaler boka varmt!

Det første som slår meg (når jeg nå endelig er i gang) er den eventyraktige stemningen Ekman maner frem i første «kapittel», i gjestgiveriet i Östersund. Det ligger en uro, en tone av noe uforløst, usagt under det hele. Alle luktene, lydene, ildskjæret gjennom glasset kaminen, de gåtefulle portrettene på veggen. «Lappgubben» som stadig sitter på gulvet og "luller" på sitt eget språk. Vinterstormen og drikkekalaset. Jeg kom i tanker om Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf.

Hillevi er så trøtt, så trøtt. Tankene om valgene hun har tatt, alle inntrykkene, forventningene til henne (både uttalte og uuttalte), driver henne inn i en slags transelignende tilstand. «Hon tänkte: så snart jag kommer till mitt eget blir jag mig sälv igjen.» (side 8).

Ekman gjør bruk av elementer fra eventyret. «Tre gånger medan Hillevi satt och väntade på att det skulle bli bäddat däroppe slog det i ytterdörren och stövlade på golvet. Tre gånger stracks ansikten in och tittade på henne.» (s. 9). Og først den tredje morgenen kommer hun og skysskaren Halvorsen endelig avgårde. Tallet tre kjenner vi fra eventyrene; de tre bukkene Bruse, Per, Pål og Espen Askeladd og reveenkas tre friere. Det er heller neppe tilfeldig at det er en ulv, en varg som blir hengt opp og flådd i gården, et dyr det er knyttet så mange myter til.

Hillevi har tatt et bevisst valgt om å bli jordmor, et av de tidligste yrkene for kvinner. Et yrke det er knyttet en egen autoritet til. Når hun skal skrive seg inn på gjestgiveriet, er hun i ferd med å skrive Frøken bak navnet sitt. Men vertinnen insisterer: «Skriv barnmorska (…) Dä blir som ett minne. Då förstod hun at det var en stor sak att hon kommit.» (s. 9)

Det er mye som blir sagt, og mye som ligger under på disse første sidene.

Etter Ingunns «advarsel» lånte jeg en svensk utgave på biblioteket, som jeg leser. Har den norske fra bruktbutikken ved siden av.

Her står klisjene i kø – for å følge opp med ytterligere en. Det er grenser for hvor mye honningmykt-, brunt og gult, dådyrøyne, sensuelle anstrøk og overtoner, hvor mange følelser som bølger, skyller inn i/gjennom en person, så hjertet brister, blod fryser til is i årene, en føler seg som et dyr i bur osv. en roman tåler. Det er synd for dette kunne ha vært en fin og interessant fortelling fra Italia under 2.verdenskrig.

Forfatteren lar et sted hovedpersonen Elodies fiolinspillende pappa uttale: «En musiker vet alltid hva som ligger i underteksten». (s. 121). Også en forfatter bør kjenne undertekstens betydning. Men dessverre, Alyson Richman overlater svært lite til leseren og utmaler det meste.

Jeg ser at mange liker denne boken svært godt, og det kan jeg til en viss grad forstå. Men for meg ødelegger språket med alle de forslitte og platte uttrykkene, samt forutsigbarheten så mye at terningen lander på en 3-er. Dette er mitt første møte med forfatteren, og sannsynligvis det siste.

Så fint at du er blitt glad i Karin Bang! Jeg har verken lest Blues eller Soria Moria og hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Dette var en fryd å lese. Inspirerende og kloke Henriette som jeg har hatt glede av å treffe flere ganger og hatt stor glede av å delta i hennes yogaklasser. Hun setter ord på så mange ting som jeg er enig i og det føles så godt at andre tenker det samme som meg. Hvorfor skal vi alltid sette andres behov før våre egne, hvorfor nedprioritere våre egne ønsker , hvorfor være så redd for å si nei til ting vi egentlig ikke har lyst til. Det er ikke egoistisk å gjøre det JEG vil. Ikke være så opptatt av hva andre mener om meg, men leve dette ene livet vi har slik JEG ønsker. Synes du dette appellerer til deg har du garantert glede av denne boken. Det handler jo selvfølgelig også om yoga, men mye om hva yoga gjør med deg utenom matten og hvor nyttig yoga er mot det stressende, noe overfladiske samfunnet vi lever i. Denne boken kommer til å ligge fremme og brukes igjen og igjen. Namaste..

Ha, ha, du har så rett. Bare sunt å få røsket opp i sine fordommer. «Forfriskende» er ordet!
Men så er tusenkroners-spørsmålet - hva er «tilstrekkelig ferielektyre» (for det er ikke sånn at jeg med viten og vilje pakker for få bøker ...).

Heldigvis røsket jeg med meg et ukeblad, med kryssord, på Gardermoen så jeg har noe til hjemreisen :-))))

Denne helgen leser jeg den tredje av tre bøker jeg normalt ikke ville ha lest, på like mange uker. Jeg har nemlig en inngrodd skepsis til bøker med bestselger-stempel, 6-er-terninger og rosende anmeldersitater klistret utover omslaget. Så ofte har jeg erfart at denne typen bøker er oppskrytt. Ikke leser jeg krim heller … Nå har det seg sånn at jeg (atter en gang) har dratt på ferie med altfor lite lesestoff. Og – i hotellets skrinne oppsamlingsbibliotek fant jeg perler!

Akkurat nå humrer og ler jeg meg gjennom En mann ved navn Ove (det siste alternativet). Det er ikke ofte jeg ler høyt når jeg leser (siste gang var vel Steinbecks Alle tiders torsdag), men her er det bare å gi seg over. Jeg siterer anmelderen i Sandefjords blad: «En mann ved navn Ove er et lavmælt brak av en bok» og Adresseavisen «Den såre klangbunnen og dype menneskeligheten i boka gjør den til mye mer enn overflatisk moro».

Førstevalget i «hotellbiblioteket» var Mors gaver av Cecilie Enger. En meget god bok med handling på flere plan; a) gaver som et sosialt fenomen, og hvordan de kan ses som et bilde på vår velstandsutvikling, b) forfatterens spesielle familiehistorie, og ikke minst c) forholdet mellom forfatteren og hennes demenssyke mor, så gripende og respektfullt beskrevet.

Den andre boken var Kledd naken av Agnes Lovise Matre, som jeg også har nevnt i en annen tråd. Dette var virkelig rystende lesing; en bok jeg ikke kunne legge fra meg. På én måte minnet den meg om Den brennende sengen som jeg leste da den kom tidlig på 1980-tallet. Hvorfor kan hun ikke bare gå, var spørsmålet den gangen. Gå fra sin tyranniske/psykopatiske ektemann. Hvorfor anmelder ikke kvinner voldtekt, står sentralt i Matres bok. Hvorfor er det å fortelle om å ha blitt voldtatt, fortsatt så tabubelagt. Jeg synes Matre beskriver de psykologiske mekanismene som kan gjøre seg gjeldende hos en voldtatt kvinne, på en meget troverdig og gripende måte. Begge bøkene har gjort dypt inntrykk.

Hilsen hun som aldri lærer, og faktisk har fått noe bra ut av det

Som en av veldig få lesere er jeg nå overlykkelig over å være ferdig med denne boka! At jeg ikke avbrøt den før er bare ren stahet. Ja det er en sterk historie og boka er slett ikke uten visse kvaliteter, men den er altfor lang, altfor omstendelig og overforklarende. Det lesses på med unødvendige detaljer og beskrivelser som ødelegger for selve handlingen og nerven i boka.

Boka er en samling av fem noveller. De handler alle om en middelaldrende kvinne, Alice, som opplever døden til fem ulike menn som mer eller mindre har stått henne nær

Den første mannen vi hører om, er Micha. Det virker som om han og Alice har vært kjærester en gang for lenge siden. Etterpå har Micha giftet seg med Maja, og de har et lite barn sammen. Nå har Micha fått kreft. Han har vært innom flere sykehus og har til slutt endt opp på sykehuset i Zweibrücken der han ligger og venter på å dø. Maja og barnet har reist dit fra Berlin for å være sammen med ham på det siste, og siden det ser ut til å trekke ut, har Maja også fått Alice til å komme som hjelp og støtte. Mesteparten av novella handler om leiligheten de to kvinnene bor i disse dagene i Zweibrücken. Det virker som om det er en ganske guffen plass med en utleier som prøver å legge an på kvinnene, gjøre tilnærmelser når kona hans ikke ser det.

Den neste novella handler om Conrad, en eldre mann som bor i Nord-Italia sammen med kona si, Lotte. Hit kommer Alice kjørende p bil sammen med to venner, Anna og en rumener (uten navn), De har kommet hit fordi de er blitt invitert på ferie. Da de ankommer, ligger Conrad til sengs. Han er plutselig blitt syk, later det til. Neste dag har Conrads feber steget så høyt at Lotte må kjøre ham til sykehus. Der blir han liggende et par dager før han plutselig dør. Hver gang virker han veldig positiv og optimistisk, unnskylder seg nærmest fordi han har blitt syk. På mange måter er stemninga i novella lys og vakker. De besøkende driver med sine vanlige ferieaktiviteter i kontrast til verten som ligger og dør.

Den neste novella, Richard, foregår i Berlin. Alice bor nå sammen med Raymond. Hun drar på besøk til et eldre par, Richard og Margaret. Richard er dødssyk. Han og Margret har sammen planlagt nøye begravelsen. Etterpå går Alice hjem til Raymond. De snakker litt om besøket hos Richard og driver ellers med sine vanlige aktiviteter. Så drar Raymond på jobb, og Alice er alene tilbake og venter på at Margaret skal ringe og fortelle at Richards liv er forbi.

Den fjerde novella, Malte, handler ikke som de andre om en mann som Alice har kjent. Den handler derimot om hennes onkel som døde rett før hun selv ble født. Bestemoren til Alice har sagt at hun ble lyset i familiens mørke (en slags erstatning for Malte, kanskje). Malte var homoseksuell,. Kjæresten hans var Friedrich. Nå har Alice dristet seg til å ringe til Friedrich (om Alice aldri før har sett) for å avtale et møte neste gang Friedrich kommer til byen. De går sammen rundt i Berlins gater og ender opp på en kafé. Her gir Friedrich Alice en bunke med brev. Det er brev som malte har skrevet til ham.

Den siste novella heter Raymond. Nå er Raymond som Alice har bodd sammen med, død. Alice pakker ned klærne og de andre sakene hans for å gi dem til Røde Kors. Selv om Raymond er død, fortsetter Alice å se ham overalt hvor hun ferdes.

Dette er noveller med sterkt følelsesladet innhold. Men det er overhodet ikke følelser som nevnes her. Setningene er rike på beskrivelser av omgivelsene. De er gjerne korte, nærmest oppramsinger av alt Alice ser gjennom disse så skjebnesvangre dagene.

En gang i blant kommer det noe bra ut av å ta med seg for få bøker på ferie.

Jeg har for mange år siden sluttet å lese krim, og jeg hadde ikke hørt om forfatteren Agnes Lovise Matre. «Kledd naken» valgte jeg i «hotell-biblioteket» etter å ha lest din og andres omtale. Dette var virkelig rystende lesing; en bok jeg ikke kunne legge fra meg.

På én måte minnet den meg om «Den brennende sengen» som jeg leste da den kom tidlig på 1980-tallet. Hvorfor kan hun ikke bare gå, var spørsmålet den gangen. Gå fra sin tyranniske/psykopatiske ektemann. Hvorfor anmelder ikke kvinner voldtekt, står sentralt i Matres bok. Hvorfor er det å fortelle om å ha blitt voldtatt, fortsatt så tabubelagt. Jeg synes Matre beskriver de psykologiske mekanismene som kan gjøre seg gjeldende hos en voldtatt kvinne, på en meget troverdig og gripende måte.
Begge bøkene har gjort dypt inntrykk.
Tusen takk for omtalene.

Den boka er ufattelig godt skrevet. Litteratur som håndtverk, sier du? Ja, King kan virkelig fortelle på en måte som kryper under huden på deg. Jeg elsker at han også setter seg så godt inn i hodet på karakterene. Vi som lesere ser ikke ting utenfra, vi opplever hendelsene på sammen med hovedpersonen. Det er det som gjør historiene så skumle.

King får ofte kritikk for å ha vanskeligheter med å avslutte romaner, men ofte tilgis han fordi veien mot slutten er så godt skrevet. Her derimot, er avsluttningen verdt hele historien. Uten å avsløre for de som ikke har lest den: what a way to end it!

Dessuten er dette også en god og spennende historie.

Man kan ikke unngå å bli revet med av denne boka. Her er det fullt opp med spenningstopper, noen også ganske nifse. Handlingen er lagt til et ganske alminnelig, lett gjenkjennbart bymiljø i Norge. Mye av det nifse ligger inne i personene, mange av dem har mye å slite med.

Hovedhandlingen kretser rundt en kunstnerfamilie der moren er kunstmaler og den fraskilte faren er en svært kjent skuespiller. De har to sønner Mikkel 19 år og Robin som er noen år yngre, Robin er psykisk utviklingshemmet. Han har et språk, men det er for det meste ren gjentakelse av det andre har sagt. Hva som egentlig foregår inne i hodet på Robin, er det vanskelig å forstå. Den som har best kontakt med Robin, er storebroren Mikkel. Han er en sympatisk og særs pliktoppfyllende ungdom, godt likt av alle. Fra tidlig alder har han hatt hovedansvaret hjemme for Robin, en oppgave som kanskje har vært svært tøff. Noen år tidligere må han ha hatt et sammenbrudd som resulterte i et opphold på ungdomspsykiatrisk klinikk. Nå er Mikkel student. For tiden tar han forberedende og planlegger å studere psykologi. På universitetet har han møtt Inga som har til hensikt å studere juss. Inga blir øyeblikkelig svært betatt av Mikkel, men merker at det er noe underlig ved ham som hun ikke helt får tak i.

Boka starter med at Robin er på en liten ”ulovlig” tur i den nærliggende skogen. Der finner han kusinen sin, Amina, liggende på ballen, delvis avkledd. Hun blør fra hodet og er ute av stand til å bevege seg. Med møye ber hun Robin hente hjelp fordi ”han kommer snart tilbake”. Men Robin er ute av stand til å formidle dette videre. Amina er en fremmelig jente, i sterk opposisjon til foreldrene sine. (Moren er norsk, men har konvertert til islam, faren er arabisk.) Det virker som om den som har forgrepet seg på Amina har gjort det etappevis, kastet stein i hodet på henne og voldtatt henne. Robin får med seg et glasshjertesmykke samt en liten klesbylt (truse) da han full ab angst løper vekk fra henne. Senere blir disse gjenstandene funnet hjemme hos Mikkel og Robin og gir politiet stor grunn til mistanke. Så stor at Mikkel noen dager senere blir varetektsfengslet.

En del av historien er konsentrert rundt forsvaret av Mikkel. Elton er forsvareren hans, men en større rolle spiller Rivers, opprinnelig advokat, men han har sittet i fengsel for drap og har derfor mistet bevillingen. Han er nå hyret inn som en slags konsulent og blir den som har mest kontakt med menneskene rundt Mikkel.

Også Inga prøver på egenhånd å finne ut mest mulig. I hennes øyne er det utenkelig at Mikkel er skyldig i det han er anklaget for. Inga går ut i skogen i håp om å finne steinen som Amina er blitt drept med. Hun blir overrasket av mannen Rolf, en nabo av Mikkels foreldre. Da Mikkel og Amina (og broren hennes David) var små, var Rolfs kone dagmamma for dem i et hus som barna kalte ”pepperkakehuset”. Nå opptrer Rolf svært truende overfor Inga. En nærmere undersøkelse av Rolfs fortid bringer på det rene at han tidligere har vært anmeldt av en kollega pga. en grov voldtektshistorie som kunne ha endt som drap. Den gang slapp han unna pga. konas innstendige forbønn. Også overfor Inga blander kona seg inn, men Rolf dukker opp og er nær ved å drepe ungjenta.

En viktig del av handlingen utspiller seg på en kirkegård. Flere av personene oppsøker denne kirkegården, bl.a. fordi de tror at mordvåpenet (steinen) kan være gjemt her. Inga som har studert Mikkrls tegninger nøye, oppdager at noen trær som den mystiske Boel Knutson er avbildet ved, er å finne på denne kirkegården like ved en grav der det viser seg at den samme jenta ble gravlagt noen år tidligere Mens hun er der, dukker Mikkel opp i en elendig forfatning. Gutten er ikke seg selv lenger. Han snakker som om han skulle være Boel Knutson. Da Mikkel var pasient på ungdomspsykiatrisk klinikk, møtte han og ble kjæreste med Boel. De inngikk en selvmordspakt, sammen skulle de gå i døden på Boels fødselsdag. Boel tok livet sitt, men Mikkel klarte å trekke seg unna. Siden har hun plaget Mikkel, gått inn og ut av hodet hans, i øyeblikk tror han at han er Boel. Det hun forlanger er at han skal jage vekk Inga og at han skal fullbyrde pakten de har inngått.

Nå er datoen for Boels fødselsdag der på nytt. Inga og Mikkel befinner seg i en bil. Inga vil ta kjæresten med til legevakten, men Mikkel insisterer på at han skal dra innover i skogen til en demning. Det var her Boel tok livet sitt noen år tidligere. Samtidig er også Rivers og Ingas far på desperat leting etter de to ungdommene. Mennene kommer tidsnok til å få avverget Mikkels desperate planer. Men Inga er ikke der. Hvor er hun? Faren hennes drar innover i skogen på leting. Han kommer tilbake med en bylt i armene. Hva har skjedd med Inga? Det skal ta en tid før vi får svar på dette. Her lar forfatteren leseren sveve i stor spenning, i lang tid frykter vi det verste. I mens blir et annet problem tatt opp. Rivers har en fengselsstraff for drap bak seg. Men var han den riktige drapsmannen? Selv husker han ingen ting fra denne natten. Nå påstås det at det var vitner til stede som kan gi det sanne svaret. Rivers setter mye inn på å finne dette vitnet, men det glipper til slutt. Også Inga dukker opp igjen på slutten av boka. Til tross for alt som har hendt, er hun likevel klar på at hun vil holde fast ved Mikkel som kommer til å ha lang tid foran seg før han slipper ut.

Det beste ved boka ligger i personbeskrivelsene. Man kan ikke annet enn å bli glad i den ranke, prinsippfaste, iherdige Inga. Vi kan heller ikke komme bort fra å tro på Mikkel der han i sin forvrengte mentale tilstand kjemper mot demoner som har påtvunget ham å fullbyrde et løfte.

Så hyggelig! Som dere ser, spriker terningkastene. Før eller senere kommer jeg nok til å lese boken :-)

Interessant liste. Hva med George Sands En vinter på Mallorca om Frédéric Chopin. Jeg har ikke lest denne, men har den stadig på ønskelisten.

Dette er en lang bok med mye handlingsmettet innhold. Flere av vår tids store mediaoppslag er med som flyktninger, fremmedfrykt, mobbing og terroraksjon. Dette blir så koplet sammen med et uhyggelig gufs fra fortiden, nemlig hekseprosessene. Først og fremst handler boka om to småpiker, begge fire år, som blir funnet myrdet på samme sted. Dette skjer med 30 års mellomrom. Det mest påfallende er at begge jentene bodde på samme gård og at de hadde samme alder.

Den første jenta het Stella. Hun var blitt overlatt til to eldre jenter, Marie og Helen (13 år), mens moren og den litt eldre søsteren var på bytur. Marie og Helen hadde gått en lang tur med lille Stella i vogn. Den første forklaringen deres var at vel tilbake hadde de sluppet av Stella ved huset hennes fordi de trodde at Stellas far nå var hjemme, deretter hadde de dratt for å bade i et tjern inne i skogen. Senere hadde de gått vekk fra denne forklaringen og innrømmet at det var de som hadde drept den lille jenta. Fordi de bare var 13 år, var de for unge til å komme i fengsel for dette. Marie og Helen hadde hengt sammen i lang tid til tross for at de kom fra helt forskjellige miljøer. Drukkenskap og hang til lovløshet preget Maries familie, mens Helens foreldre var av den mer ”fisefine” sorten. Det var egentlig kommet så langt at disse hadde forbudt datteren sin å omgås bestevenninnen.

Etter drapet på Stella forsvant Marie fra bygda. Vakker som hun var, søkte hun filmindustrien, og her gjorde hun en stor karriere Nå (30 år senere) er hun tilbake i bygda for å spille hovedrollen i en film m Ingrid Bergman. Helen derimot er blitt værende i bygda. Svært ung giftet hun seg med James, en venn av faren hennes. (Vi aner her en kvinne som har latt seg lure av omgivelsene).

På bokas nåtidsplan er det den vesle jenta Nea (Linnea) som er drept. Det tar sin tid før det blir oppdaget fordi hver av foreldrene trodde hun var sammen med den andre. En stor leteaksjon blir satt i gang, og det merkelige er at lille Nea blir funnet på samme sted som Stella 30 år tidligere. Denne kjensgjerningen pluss det at Marie nå er tilbake i bygda, gjør at politiets første skritt er å kople de to sakene sammen.

Politiet i denne boka er Patrik og hans kolleger. Patriks kone, forfatteren Erica, spiller også en viktig rolle i oppklaringen. Hun skriver for tiden på en bok om Stellasaken og sitter fra første stund på viktig informasjon. Saken står lenge i stampe hos politiet. I mellomtiden er det andre høyst dramatiske ting som utspiller seg i bygda. For det første har krigen i Syria også brakt flyktninger hit. Vi hører om en håndfull av flyktningene som bor på bygdas flyktningmottak. Måten de er blitt mottatt på av sine svenske naboer er høyst varierende. Bl.a. er det noen som prøver å få det til å se ut som om det er syrerne som står bak drapet på Nea. Politiet får en anonym telefon om at lille Neas truser er blitt gjemt på flyktningmottaket. Nå viser dette seg å ikke være noe spor, men kort tid etter blir mottaket satt i brann, og en kvinne fra Syria omkommer.

Blant ungdommene i bygda forekommer det en del grov mobbing. Ofrene er først og fremst ungdomsskoleelevene Jessie og Sam. Jessie er datter av filmstjernen Marie. Hun har gjennom liver lidd under manglende oppmerksomhet fra morens side, isteden blitt anbrakt på forskjellige kostskoler , men nå er hun altså tilbake sammen med morens på dennes hjemtrakter. Sam er sønn av Helen og James, sett ned på av faren, men elsket av moren. I ungdomsflokken skiller Sam seg lett ut med sin noe aparte påkledning. Nå er gutten helt betatt av Jessie. Da denne blir lurt og så trakassert av sine klassekamerater, våkner hevntanken i Sam. Bevæpnet tar han og Jessie seg inn på en ungdomsfest, skyter de verste plageåndene og setter fyr på hele lokalet. Noen av flyktningene kommer forbi. Heltemodig klarer de å få reddet ut de fleste ungdommene, men en av redningsmennene må selv bøte med livet. Mens alt dette skjer, går oppklaringa av de to barnedrapene sin langsomme gang. Det blir Erica som først ser noen sammenhenger (knyttet bl.a. til et sjokoladepapir).

Boka er bygd opp av korte avsnitt som stadig veksler både i tid og sted. Gjennom hele boka dukker det opp glimt av hendelser fra 1600-tallet. Det dreier seg om kvinnen Elin som er blitt enke etter at mannen kom bort på sjøen. For å livberge seg og datteren Marta er hun tvunget til å ty til sin yngre søster som er gift med stedets prest. Forholdet mellom prestefruen og mannen hennes er på det tidspunktet ikke særlig godt. Presten tyr til Elin og hun blir gravid. Hun får en legende kone til å hjelpe henne med abort, men det blir sladret om det. Presten benekter sitt ansvar, fra nå av hører han bare på kona si. Mistanken om at Elin er en heks brer seg. Hekseprøven blir foretatt og resultatet er positivt – Elin flyter. Hun blir torturert helt til hun tilstår og så henrettet. Men før det rekker hun å slynge ut forbannelser mot de personene som har motarbeidet henne.

Som leser undrer man seg lenge på hva denne gamle historien fra 1600-tallet har å gjøre med nåtidens dramatiske hendelser. Helt på slutten av boka får man svaret. Det viser deg å være slektskap i rett linje mellom de som har vært ansvarlige for nåtidens grusomme hendelser og Elins verste fiender. Det er altså hevnen fra fortiden som har gjort seg gjeldende her Det er ikke til å komme bort fra at dette fungerer bra som lett underholdning, i spedd litt samfunnskritikk. Kan man vente mer av en god krimbok?

Ja da, jeg vet det. Men det var litt fristende likevel :-)

Hvis fargene ikke henspiller på noe helt annet, da!

Det russiske flagget er for eksempel i rødt, hvitt og blått... :-)

Jeg er ikke helt ferdig med tredje bok, men Ingrid er ved målet (tror jeg) og har overnattet på en gård. «Hun reiste seg og gikk inn i rommet ved siden av. Det lignet det hun selv sov i, men hadde andre farger, også møblene hadde andre farger. Hun fortsatt inn i det neste, som også lignet hennes. Og inn i en tredje farge.» (side 144-145)

Om omslagsfargene er designerens eller forfatterens ide vet vi ikke, men designeren har neppe valgt farger uten at forfatteren har vært enig. Så kan vi jo kose oss med å filosofere over fargenes symbolverdi!

Også jeg er opptatt av bokomslag og har tenkt på de tre fargene. Er det en sammenheng her, må det sannsynligvis fra starten av ha vært meningen at det skulle komme tre bøker. Og hva hvis det kommer en fjerde …

Personlig synes jeg symbolikken i omslaget til første bok, «De usynlige» er interessant – jentungen som står på en stol.

«Da Barbro vokste opp på Barrøy hadde ikke jentene stol. De sto ved bordet og spiste. Av kvinnene i huset var det bare mora, Kaja, som satt, og det begynte hun med først etter at hun fikk sin første sønn. Da Kaja døde, ville Barbro ha stolen hennes. Men Hans ville overlate den til Maria, som han akkurat hadde giftet seg med. Kort etter giftet også storebror Erling seg og flyttet til en annen og rikere øy. Dermed fikk både Barbro og Maria stol, omtrent samtidig. Og allerede da Ingrid var tre, lagde faren stol til henne også, med armlener, som de kunne legge en fjøl over, som hun kunne sitte på, og ha føttene på setet, til hun ble så stor at de kunne fjerne den. En epoke var over.» (side 121)

og
«Alle kvinner har en kiste, det har de hatt lenger enn de har hatt stol.» (side 112)

Det forteller mye om utviklingen i vår tid at kvinnene, inntil for omkring hundre år siden, måtte stå og spise (gjerne på kjøkkenet) mens mennene satt til bords.

Etter at Jacobsen spente forventningene høyt med «De usynlige» ble dessverre «Hvitt hav» en nedtur for meg. Jeg har lest «De usynlige» tidligere og bestemte meg for å lese hele trilogien fortløpende. Første bok holdt seg ved andre gangs lesing og beholdt mitt terningkast 6. En aldeles nydelig bok!

Jacobsen forteller en god og viktig historie, men «Hvitt hav» har etter min mening skjemmende svakheter. Jeg så jeg frem til at vi skulle følge Ingrid, trilogiens gjennomgangsperson, tett på livet. Min hovedinnvending er nettopp at jeg ikke får helt tak i Ingrid, hvem hun er og hvordan livet arter seg for henne, på det indre plan. I partier av boken opptrer hun som en lederskikkelse, andre ganger ter hun seg forunderlig meningsløst. Nå er jeg fullstendig klar over at alle våre handlinger ikke er rasjonelle og forståelige. En forfatter som evner å gi våre tilsynelatende irrasjonelle handlinger en viss mening og å sette dem inn i en sammenheng, skaper interessante og levende mennesker. Her synes jeg Jacobsen har sviktet Ingrid.

I «De usynlige» er personbeskrivelsene enkle, replikkene få og knappe. Menneskene sto likevel frem for som levende og troverdige. Noe av dette jeg savner jeg i «Hvitt hav». Her entrer litt for mange mennesker scenen uten at vi får noe klart bilde av dem.

Jeg synes også språket har mistet noe av sin poesi. I partier virker det nærmest oppramsende (mulig dette er tilsiktet, men jeg synes ikke det fungerer godt). Enkelte klisjeer har fått passere og jeg er ikke imponert over bildebruken.

Jeg er enig med deg Randi i at denne boken virker mindre gjennomarbeidet og strukturert enn den første. Når alt dette er sagt, må jeg likevel understreke at «Hvitt hav» er en god og absolutt lesverdig bok! Jeg ser frem til å følge kystfolket videre i «Rigels øyne» (og skal prøve å gjøre det med et åpent sinn).