Les Anne Bitsch´ essay og bli litt klokere!

Det er litt mer enn et halvt år siden jeg leste Anne Bitsch´ sterke selvbiografiske bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter". Boka gjorde et så sterkt inntrykk at jeg selvsagt måtte få med meg denne siste bokutgivelsen, som er et essay skrevet som et brev til en datter forfatteren aldri har fått. Derav tittelen *"Brev til en ufødt datter". Anne Bitsch har valgt ikke å få barn fordi hun ikke har stolt på sin egen foreldrekompetanse, etter en dysfunksjonell oppvekst uten gode foreldreforbilder.

"Kjære Emma.

Jeg skriver til deg som datteren jeg aldri fikk. Min ufødte datter. De siste årene har jeg tenkt mer på det enn før, hvordan det ville vært å være mamma. Kanskje fordi det snart er for sent. Her, ved inngangen til 40-årene, er min fruktbarhet på hell. Det skjer noe inni en da, når valget om å bli forelder eller ei ikke lenger kan utsettes. Man begynner å se rundt seg, på andre mødre og fedre. Hvordan mestrer de oppgaven? Hva gleder de seg over? Hva bekymrer de seg for?" (side 7)

Siden Anne Bitsch er forsker og har skrevet en doktorgradsavhandling om rettssystemets håndtering av voldtektssaker, har hun vært vitne til mange brustne illusjoner og tapte drømmer hos unge kvinner. Kvinner som egentlig burde ha hele livet foran seg - med mange spennende valgmuligheter. Slik er det imidlertid ikke for disse kvinnene. Erfaringene har gjort at forfatteren har kjent et økende behov for å henvende seg til et ungt menneske, og fortelle hva livet har lært henne. "Hvordan kan man vinne livet tilbake etter overgrep?" (side 9)

"Når den formelle likestillingen er vunnet, påføres enkeltindividet skyld og ansvar for at han eller hun ikke lever fritt. Og ansvar og skam, det henger nøye sammen. Tilbake i 1986 spådde en av den norske kriminologiens store bautaer, Nils Christie, at vi kunne vente oss nye former for påføring av skyld og skam i takt med at kvinner fikk mer økonomisk frihet. Som han skriver i artikkelen "The ideal victim", er likestillingen paradoksal i den forstand t den bidrar til at kvinner i større grad kan gjøre krav på status som ofre, samtidig som det blir vanskeligere å iscenesette seg som svak og verdig trengende på en tillitsvekkende måte." (side 10)

Tidlig i boka nevner Anne Bitsch et møte med Vigdis Hjorth, der de diskuterte spørsmålet om balansen mellom forfatterens kunstneriske frihet og privatlivets fred. Vigdis Hjorth hadde året før kommet ut med "Arv og miljø", mens Anne Bitsch selv nettopp hadde utgitt sin selvbiografiske bok om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mor. "Opp gjennom tiden har hensynet til privatlivets fred undertrykket mange historier som burde vært behandlet som et offentlig og politisk anliggende." (side 14) De snakket om forløsningen ved å skrive og ta sin egen historie alvorlig, men også om risikoen for å bli avvist.

"At overgrep ikke gjøres til en privatsak, men til et offentlig anliggende, innebærer en anerkjennelse av at det er kollektive og strukturelle løsninger som må til for å få bukt med de krenkelsene vi opplever. Derfor har kvinnebevegelsen oppfordret kvinner til å stå frem og berette fra sine personlige liv. En av dem som har gjort dette best, er den danske forfatteren Suzanne Brøgger, som i 1973 debuterte med Fri oss fra kjærligheten." (side 14)

I nyere tid er det hashtaggen #metoo, som den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano la ut på twitter i oktober 2017, som har skapt størst bølger i offentligheten. Her oppfordret hun kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering og vold til å stå frem med sine historier. Det som senere skjedde, vet vi alt om. Men vi vet ikke hvilke senvirkninger denne kampanjen eller revolusjonen vil ha for kvinners situasjon i fremtiden. Media har en tendens til å ødelegge de fleste historiene, fordi begjæret etter å selge historiene nærmest innebærer et nytt overgrep overfor de kvinnene som faktisk har valgt å stå frem og gi ofrene noen navn og ansikter å relatere problematikken til. De fleste ender opp med å angre i ettertid. Det er nemlig ikke veldig kult å bli stemplet som "offer" for all fremtid. Folk flest er dessuten slik laget at de tenker "men hva var ditt bidrag?" En annen sak er at at hele #metoo etter hvert har blitt vannet ut med historier om klein sjekking av i utgangspunktet likeverdige parter. Dermed mistet vi viktige mannlige, men også kvinnelige støttespillere på veien. #Metoo handler om makt og angsten for konsekvensene ved å si nei - ikke om klein sjekking.

"Kanskje er det på grunn av denne oppveksten og disse erfaringene at jeg frykter at #metoo skal dø ut som en serie bekjennelser som aldri førte til at flere menn engasjerte seg i kjønnspolitikk eller at vi grep sjansen til å se fremover? Jeg tror tiden er inne til at kvinner gjør langt mer enn bare å sette ord på de vonde følelsene og skammen som følger med å leve med seksuell trakassering og overgrep. For revolusjoner skapes ikke av misnøye alene, men av at mennesker finner sammen og formulerer hva de drømmer om og lengter etter. Vi må også beskrive hvordan vi har skapt glede i eget liv og erobret det, til tross for urettferdighet." (side 19)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra boka, som har svært høy sitatfaktor. I essayet får vi høre om mestring og nederlag , om hvordan man kan tåle svært mye motgang i livet og likevel reise seg og få til et godt liv. Man er ikke dømt til å være offer resten av livet, selv om man har opplevd mye vondt. For å få dette til trenger vi hverandre, og det er nødvendig selv å strekke ut en hånd for å få den omsorgen man trenger - ikke sitte å vente på at noen skal forstå av seg selv at man trenger dem. Vi må heie på hverandre og gi hverandre mot til å våge oss ut i det ukjente. Og unngå alt som holder oss nede, enten det er andres misunnelse og/eller sjalusi, vil jeg gjerne legge til ... Misunnelse og sjalusi kommer i mange ulike forkledninger, men man merker det likevel godt. I lengden er det helseskadelig.

"I mitt private og politiske liv har jeg erfart at man ikke må undervurdere betydningen av kvinnelig vennskap og søstersolidaritet. Det kan være en mektig kraft som hjelper en å overleve når man mest av alt har lyst til å gi opp. Men jeg har også hørt dette: det finnes menn som vil kjempe likestillingskampen, side ved side med kvinnene. Menn som utfordrer andre menns drittholdninger. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som kan bli gode venner. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som ikke syns at en kvinnekropp som nyter og begjærer, er en trussel. Menn som godt tør å være nære og intime. Menn som ikke forlater en, selv om man er sårbar og trenger dem. Livet har så vanvittig mye bra å by på." (side 99-100)

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt. Anne Bitsch´ forskerbakgrunn og egne livserfaringer preger fremstillingen av stoffet sterkt, utelukkende på en berikende måte. Det at hun selv har en hel del erfaringer gjør at hun ikke blir for teoretisk, men fremstår med sterk troverdighet. Dessuten skriver hun fabelaktig godt! Med klokskap, innlevelse og humor innvier hun oss i tankene hun har gjort seg rundt kvinners situasjon i dag. Anne Bitsch har et optimistisk grunnsyn, og dette preger fremstillingen.

Selv er jeg nok litt mer bekymret for fremtiden enn hva forfatteren av essayet er. Det jeg spesielt tenker på er at guttene taper i skolesystemet vårt i dag, og blir forbigått av de flinke jentene. Hvordan vil dette slå ut på samspillet mellom kjønnene? Når kvinnene er verbalt sterke, mens flere og flere menn vil komme til kort med ord? Dette rokker ved idealtanken om to likeverdige parter. Når ordene kommer til kort, kommer gjerne volden ... Heldigvis forsker Folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg for tiden på problematikken rundt gutters synkende skoleprestasjoner sammenlignet med jenter. Dette vil gi oss verdifull kunnskap om hva som skal til for å snu trenden. Vi kvinner ønsker jo ikke at mennene skal tape i skolesystemet. Vi ønsker oss likeverdighet! Likeverdighet er nemlig en grunnleggende premiss for å skape god balanse mellom kjønnene.

Jeg anbefaler Anne Bitsch´ essay sterkt! Les det og bli litt klokere!

Om alderdommen

Det er litt over tre år siden Arne Schrøder Kvalvik kom ut med sin debutbok "Min fetter Ola og jeg". Her skrev han om samtaler han hadde med fetteren sin Ola, som ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi). Ola ble spådd et kortvarig liv, men slik skulle det heldigvis ikke gå. Hva var det som gjorde at Ola kjente på at livet var verdt å leve? I boka fikk Kvalvik frem en del refleksjoner - på godt og vondt - og dette grep faktisk også inn i hans eget liv og syn på ulike problemstillinger. Boka hadde den samme effekten på oss lesere. I alle fall på meg.

I boka "Å leve, lever, har levd" skriver Kvalvik om alderdommen. Selv har han tre barn, som bærer navnene Alva, Nova og Luna. Han og kona Ida bor på Nesodden. I boka hans treffer vi to aldrende mennesker; Rigmor på 87 år, som er leder for Nesodden pensjonistforening, og Torvald, Nesoddens eldste mann som er godt over 90 år. Begge bor alene - sistnevnte uten gjenlevende familie.

Møtene med de to eldre menneskene krever at forfatteren er til stede på deres premisser, fullt og helt. Her nytter det ikke å rushe på temaer. At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie, ikke minst i forhold til sin egen farmor fra Nordvestlandet, som han har hatt heller lite direkte kontakt med i de siste årene.

Verken Rigmor eller Torvald er det vi oppfatter som gjennomsnittsmennesker. De er noe for seg selv - på hver sin måte. Begge er så gamle at de har opplevd krigen. Rigmor med en far som var nazist, og Torvald som en som ble arrestert og torturert. Prisen han betalte var at han ikke kunne få barn etterpå.

"Den skal ikke være unaturlig, døden. Ikke oppe på Nordvestlandet. Og ikke i barndomsalbumet mitt, i hvert fall. "Folk kommer - og folk går", sa bestefar til meg en gang, det var noen år før han selv døde. "Gamle dør, konger dør, barn dør og pappaer dør. Så det er best å leve mens man lever", sa han mens han så på tv-en ..." (side 44)

Frykter de gamle døden? vil forfatteren gjerne vite. Rigmor lever som om døden ikke angår henne. I en alder av 87 har hun kjøpt en leilighet som ikke en gang er oppført. Ja, tomten er ikke en gang gravd ut. Samtidig innser hun at det skjer ting med helsen hennes. Som da hun etter en kjip episode må innse at hennes tid som bilsjåfør definitivt er over. Da hadde en kjørelærer filmet kjøringen hennes, og skaffet bevis for hvordan hun vinglet i kjørebanen. Han truet med å levere filmen til politiet ... Torvald på sin side har ordnet alt som ordnes kan i forbindelse med sin fremtidige død. Han har så og si regissert sin egen begravelse på forhånd. Torvald er fullstendig forsonet med at han en dag kommer til å dø. Han bor fremdeles hjemme i sitt eget hus, men selv om han er sprek alderen tatt i betraktning, preges han av at han ikke lenger får til alt han klarte med letthet da han var yngre.

Forfatteren forteller underveis om en kusine som forsvant i elva da hun var i tenårene. En hendelse hennes foreldre aldri kom over ... Fortellingen minner om hvor skjørt livet faktisk er, og hvor fort det vi i dag tar for gitt, plutselig kan bli revet fra oss.

"Livet er ikke rettferdig. Det kan jeg si. At det er tilfeldig. At hendelser vi tror er små, fort kan være de store. At tilsynelatende ubetydelige øyeblikk tiår senere kan ha formet hvem vi har blitt. Hvem vi er. ...

Vi tar uendelig mange valg gjennom et langt liv. Små og store, ubetydelige og avgjørende. Og mon tro om det ikke er i de små detaljene at det er lettest å finne mening. I smørblomstene ved bensinstasjonen. I duskregnet som legger seg over ansiktet. Og at det er dem vi må verne om. De korte glimtene. Ikke bare når vi er glade og oppspilte, men også når vi befinner oss i vår skjøreste tilstand. Holde rundt hverandre når stormen raser. Bry oss om hverandre så godt det lar seg gjøre. Så godt vi klarer. Og jeg vet ikke, jeg, om det er min dragning mot livet eller min redsel for ikke å ta del som gjør at jeg nå har fått øynene opp for de eldre rundt meg. Alle disse levde livene på senteret her nede, på biblioteket, på bussen. De beveger seg som vinden, nesten, eller som gaupa i skogen." (side 136)

Det hele blir en påminnelse om at det er viktig å høre på de eldres historie - før det er for sent. For det er snart for sent. "Det er det som er med alderdommen. Og jeg begynner å bli redd, merker jeg, for at noen skal falle fra." (side 137)

Det jeg fant aller mest interessant i boka er måten Kvalvik nærmer seg Rigmor og Torvald på. Han spiser vaflene han får servert, selv om han egentlig ønsker å være forsiktig med kaker og den slags. Kanskje av frykt for å såre Rigmor og for at han ikke skal få høre hennes historie? Torvald er overbevist om at han ikke er noe interessant kasus for prosjektet hans, men likevel får Kvalvik ham på gli´. Torvald forteller historien og tortur under krigen, en historie han egentlig hadde pakket bort i hukommelsen for mange ti-år siden. Rigmor forteller om hvor stigmatisert hun ble på grunn av farens tilknytning til nazismen, og hvor fæle de voksne var mot henne. Hun kunne ikke velge bort sin egen far, og hun hadde samtidig ingen befatning med nazismen selv. Like fullt skulle dette stigmaet forfølge henne i årene etter krigen. Det er liten tvil om at Kvalviks forsiktige tilnærming og undring er medvirkende til at de begge åpner seg for ham slik de gjør.

Kvalviks fortellerstil er godt gjenkjennelig fra hans første bok. Han er personlig, han reflekterer godt over det han opplever i sin kontakt med de eldre, og han byr på en lun, fin humor mellom linjene. Jeg kjente f.eks. at jeg ble sittende og smile når han lurte på om ikke dagene ble veldig, veldig lange for Rigmor, som gjerne sto opp midt på natta fordi hun ikke fikk sove. Rigmor på sin side stilte seg undrende til hele spørsmålet. Hun kjente konstant på at hun hadde så dårlig tid. Tiden gikk jo så fort. Dette kjente han behov for å sjekke ut med sin egen farmor. Og joda. Hun hadde det på den samme måten. Så kanskje er det bare slik - at tiden går fortere og fortere jo eldre vi blir?

Det er en riktig skjønn bok Arne Schrøder Kvalvik har skrevet. Det eneste jeg beklager er at boka ikke er tykkere og inneholder enda flere historier. Akkurat dette skuffet meg. Så ærlig må jeg tillate meg å være. For jeg ville jo gjerne hatt mer! Enda flere historier fra flere eldre mennesker! Det er jo den veien det går ... at vi blir eldre - hvis vi er heldige ... Og da er det spennende å finne ut hva som faktisk venter oss langt der fremme et sted ...

Jeg anbefaler denne varme, lille boka! Den er både lettlest, underholdende og interessant!

Mesterlig om den nye verdenslitteraturen

Da jeg første gang ble presentert for denne boka, var det med ordene "denne boka er midt i blinken for deg som både elsker å reise og lese!" Det hadde vedkommende helt rett i! For som jeg har kost meg med den underveis i min lesning!

Kjetil Gyberg (f. 1972) har hovedfag i litteratur fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet som frilansjournalist de siste ti årene. "Kapitalens metropolis" er hans første bok.

Åtte storbyer i verden danner grunnlaget for boka, som handler om hva som preger den nye verdenslitteraturen i dag. Dette er byene Beijing, Mumbai, Istanbul, Kairo, Johannesburg, Lagos, Sâo Paulo og Santiago de Chile. Selv har jeg bare vært i Beijing og Istanbul, og fant stor glede i å lese om gjenkjennelige ting, lese om bøker jeg selv har et forhold til, forfattere jeg er glad i osv. Men selv om jeg kanskje ikke akkurat går rundt og drømmer om å reise til f.eks. Sâo Paulo (mest av alt fordi jeg forbinder byen med hardkokt kriminalitet) eller for den saks skyld Lagos (av samme grunn), er det utrolig spennende å lese også om disse byene, og ikke minst bli kjent med for meg relativt ukjente forfattere, som jeg nå er blitt svært nysgjerrig på! Og trodde jeg at jeg kjente "mitt Chile", siden jeg har lest noen bøker av chilenske forfattere i årenes løp ... Da kan jeg bare advare med en gang: glem magisk realisme! Det er ikke lenger dette litteraturen herfra handler om! Det har den forresten ikke gjort på riktig lenge.

"Dette er en bok om byer og litteratur. Om byer som særlig i løpet av de siste drøyt to tiårene har gjennomgått enorme forandringer, og om en litteratur som har forsøkt å holde tritt med disse voldsomme omveltningene som flere steder har gått mange ganger raskere enn da den kapitalistiske storbyen vokste frem i Europa på 1800-tallet og ble et sentralt motiv for klassiske vestlige forfattere ..." (side 11)

"Resultatet av denne utviklingen er tidvis en kosmopolitisk litteratur der en hvilken som helst storby tilsynelatende kan utgjøre kulissene for en langt på vei identisk, global middelklasse-sensibilitet. Men denne homogene, elitistiske kosmopolitisme representerer for mange av de forfatterene jeg har interessert meg for det samme som for globaliseringskritikeren Saskia Sassen: En trussel. For kapitalens "nye globale kultur" styrer nå mange steder byutviklingen og presser ut et mer demokratisk mangfold. Mot dette setter litteraturen en by sett nedenfra, gjennom øynene til litterære skikkelser som gateselgeren, service-arbeideren, den lavere middelklassens forsofne kvinner og menn, og den kriminelle i byens utkant - med andre ord den nyliberale byens nye, sammensatte underklasse." (side 13)

Forfatteren har kartlagt stedene de sentrale forfatterne og deres karakterer taler fra i den viktigste litteraturen som er blitt produsert i det globale Sør i løpet av de tre siste tiårene. Han har selv reist rundt i byene han har omtalt, og han har så langt det har latt seg gjøre iscenesatt møter med forfatterne han har trukket frem. Han har reist gjennom slumområder der dette har vært nødvendig for å forstå konteksten i bøkene, og det har ikke vært uten risiko. Hans utgangspunkt har vært at selv ikke de politiske elitene på disse stedene er i stand til å formidle den kompleksiteten som preger livene til dem som lever der, i hver sin ytterkant av klassesamfunnet. Han mener at den nye verdenslitteraturen blir "et privilegert vindu inn i den nye urbane konfliktsonen". (side 15)

Beijing betegnes som ulikhetens by, og de enorme sosiale og kulturelle forskjellene mellom menneskene som lever i denne byen, preger dagens litteratur. Her er det faktisk ikke bare snakk om klasseforskjeller, men om to parallelle univers. Spesielt handler dette om de mange migrantarbeiderne som har kommet til Beijing, og som ikke har fullverdig status som borgere av byen. De får ikke skoletilbud, helsetilbud, trygd el.l. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne hvilken psykisk og materiell utrygghet dette skaper ... Xu Zechen regnes som en av Kinas mest lovende forfattere, og Jing Yongming er en annen. Yu Hua er en tredje. Førstnevnte står bak bøkene "Running Through Beijing" og "Nine Stories of Flower Street". Yu Huas bøker er de eneste som faktisk er oversatt til norsk, og selv har jeg kun lest "Brødre".

Når man snakker om Istanbul, kommer man selvsagt ikke bort fra Orhan Pamuk og spesielt hans bøker "Istanbul" og "Noe fremmed i mitt sinn". Eller for den saks skyld Elif Shafaks "Bastarden fra Istanbul". Tilsvarende gjelder Alaa Al Aswanys berømte roman "Yacoubian-bygningen" når det er tale om Kairo. Eller "Hvit tiger" av Aravind Adiga når det er tale om Mumbai (eller Bombay, som byen het tidligere). Det handler om grådige utbyggere som fortrenger fattige mennesker som har strømmet til byen og lever i slumområdene i det som en gang var byens ytterkant. Og det handler om yrker som går av moten, fortrengt av kapitalismen og dens konsekvenser. Dessuten om outsidere som ikke passer inn.

I etterordet skriver forfatteren dette:

"Som Berman uttrykker både Pamuk og Adiga ambivalens i dette møtet med kapitalens voldsomme, forvandlende krefter. Begge har et dobbelt blikk på det som har blitt sluppet løs på deres respektive byer: Det er snakk om noe som ødelegger det gamle og som skaper noe nytt på både godt og vondt. Ifølge Berman er dette en form for ambivalens som man må lære seg å leve med i den moderne, kapitalistiske storbyen, for historien er her ganske enkelt identisk med modernitetens og kapitalismens evige omkalfatrede malstrøm. En evolusjonær eller revolusjonær historieforståelse tar ganske enkelt feil.

Det siste synes for tiden å bli bekreftet i dagens storbyer i det globale Sør. Fra Beijings overvåkede migrantarbeidere til Santiagos løsarbeidere synes organisert opprør nedenfra å være noe nær umulig. Heller ikke de som setter sin lit til den nye globale middelklassen - den som nå er "mer folkerik, rikere, bedre utdannet og mer forbundet gjennom teknologi enn noen gang", og som ifølge Francis Fukuyama vil stå i spissen for kravet om nye politiske og sosiale rettigheter - synes for tiden å ha funnet historiens sanne subjekt. For revolusjonen på Tahrir-plassen i Kairo og opptøyene på Taksim-plassen i Istanbul feilet fordi en liten opprørsk elite i siste instans ikke fikk med seg de brede sosiale lag, i det som uansett først og fremst var en kamp for demokratiet, en størrelse som i dag ikke umiddelbart synes å kunne løse kapitalismens utfordringer." (side 219-220)

(Marshall Berman er forfatter og i 1982 ga han ut en bok om byer og litteratur, som het "All That Is Sold Melts into Air - The Experience of Modernity".)

Og derfor vil verden fortsatt fremstå som urettferdig, fikk jeg en trang til å tilføye. Og i dette spenningsfeltet produseres det stadig viktig litteratur, som er i stand til å ryste og sjokkere, og som oppfattes som eksistensiell ... I Beijing handler det om utenforskapet til migrantene, i Mumbai handler det om minoritetene satt opp mot det nye hindu-nasjonalistiske hegemoniet, i Istanbul handler det om landets kosmopolitisk fortid satt opp mot nasjonens snevre identitetspolitikk, i Kairo handler det om kampen for en mer inkluderende by, i Johannesburg settes hvit litteratur opp mot svart litteratur, i Lagos handler det om avgrunnen mellom fastlandet og øyene, i Sâo Paulo handler det om spenningsfeltet mellom sentrum og periferi og i Santiago handler det om det stigmatiserende skillet mellom las poblaciones og resten av byen. (side 220-221) Større forskjeller mellom fattige og rike, og det forhold at middelklassen rett og slett er blitt borte mange steder, går igjen som tematikk. Dette skaper sosial uro og kriminalitet, og fører til at de rike bygger seg egne enklaver, strengt bevoktet og dermed uinntakelig for de andre ... Man lever så og si i to parallelle univers, som ikke lenger er i berøring med hverandre.

Som et slags paradoks avslutter forfatteren med en beskrivelse av Tjuvholmen og Bjørvika i Oslo, som antar noen av de samme dimensjoner - bare i mye mindre målestokk - som man kan se i andre verdensbyer. Et lite rikmannssamfunn kun beregnet på de få. "Så hvor har det egentlig blitt av den sosialdemokratiske byen? Finnes den kanskje bare i litteraturen?" (side 222) Det må bli en annen bok, sier han helt til slutt ...

"Kapitalens metropolis" er en mesterlig bok som setter den nye verdenslitteraturen inn i en interessant kontekst. Forfatteren har solid kjennskap til det politiske bildet i de åtte byene han skriver om, og han har trukket frem helt sentrale forfattere det er all grunn til å se nærmere på. Mens jeg leste boka, googlet jeg på de forfatterne som Kjetil Gyberg skriver om. Det var ganske nedslående å oppdage hvor få av disse bøkene som er oversatt til norsk. Norske forlag burde virkelig studere denne boka grundig og sørge for at flere av bøkene som nevnes, blir gjort tilgjengelig for norske lesere!

Kjetil Gyberg skriver levende og godt, og selv om det er komplekse forhold han skriver om, mener jeg at boka er godt tilgjengelig for alle som interesserer seg for politikk, har et visst samfunnsengasjement og er interessert i å lese romaner med dette som bakteppe. Selv opplevde jeg boka hans som den reneste pageturner. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å ta den frem igjen neste gang jeg kommer over en bok med handling lagt til noen av byene han skriver om. Kapitlene kan nemlig leses som frittstående innføring i den sosiale og politiske situasjonen i de åtte byene som er omtalt. Det vil gi større utbytte når man skal lese bøker der disse byene og deres komplekse utfordringer utgjør bakteppet.

For øvrig må jeg si at jeg er svært overrasket over at ingen norske medier har anmeldt Gybergs bok. Dette er jo en helt klassisk bok som i alle fall Morgenbladet og/eller Klassekampen burde ha grepet fatt i! Det går bare ikke an å overse en så kunnskapsrik, godt skrevet og interessant bok i sjangeren litteratur om litteratur!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er den perfekte julegave til en som har alt, og som elsker god litteratur og som dessuten er glad i å reise (enten fysisk eller imaginært)!

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" på bloggen min. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet.

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen.

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ...

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen.

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ...

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet.

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117)

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ...

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ...

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen.

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

Her leses det om yin yoga og "det store i det lille" av Jodi Picoult. Greit med litt variasjon. Pauser for å lufte hunden, så koselig nå som julesnøen er kommet. Godt å komme inn i godstolen til boka, god helg til alle bokelskere.

Ikke ofte jeg finner noen som er enige med meg, for denne boka er løftet fram og genierklært på alle mulige diskusjonsforum, men for meg ble dette rett og slett for mye av alt - for lang og for detaljert.

En av mine absolutte favoritt forfattere, svikter aldri. Solid, bra plott og medrivende, helt topp og anbefales varmt.

Den første boka jeg leste av denne forfatteren, ”De som fortjener det”, likte jeg ganske godt. Jeg synes den var ganske snedig. Den samme gode følelsen over å bli underholdt beholdt jeg gjennom også første delen av ”Den tikkende kvinnen”. Men så forsvant godfølelsen, Den gikk over i ergrelse. Hva er vitsen? Her er det bare umotiverte drap og vold som serveres.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Også denne boka handler om en kvinne som lurer en mann trill rundt. Den 18 år gamle studenten Georg Foss møter den unge jenta Liane på universitetet. Hun er vakker, hun er gløgg og Georg faller pladask. Så kommer juleferien, og de riser hver til sitt. Da Georg kommer tilbake til universitetet, er ikke Liane der. Derimot får han fra universitetsledelsen beskjed om at jenta er død, hun skal ha tatt sitt eget liv. Full av fortvilelse reiser Georg til Florida der familien hennes bor. Han ser et bilde av henne og oppdager at dette slett ikke er den jenta han ble kjent med på universitetet. Senere kommer han på nytt i kontakt med den kjente Liane og får høre at hun av strategiske årsaker byttet identitet med en annen jente som slett ikke ville studere selv om foreldrene hennes forlangte det. Liane selv kom fra en lutfattig familie. Bedrageriet gjør at Liane ikke kan gjenoppta studiene, og kontakten med Georg brytes.

Men så 20 år senere møtes de to igjen på en kafé. Georg er like betatt som før. Liane forteller at hun er i livsfare og ber om Georgs hjelp. Hun har tatt en stor sum penger fra sin tidligere arbeidsgiver. Disse pengene vil hun nå gi tilbake, men hun tør ikke gjøre det selv. Georg går med på å utføre oppdraget i hennes sted. Like etter at pengeoverrekkelsen er ordnet, blir mottakeren funnet død, drept. Drapet må ha skjedd da han åpnet safen for å legge inn pengene. En mengde diamanter som ble oppbevart på samme sted, har nemlig forsvunnet. Både politiet og Georg forstår at tilbakeleveringen av pengene bare var et påskudd for å få adgang til safen. Men Georg kan likevel ikke slippe tanken på Liane selv ikke da det viser seg at hun har plantet noen av diamantene hjemme hos ham. En stor og brutal mann følger i Lianes fotspor. Selv påstår hun at han jakter på henne. Men er det sant?

På slutten av boka befinner Georg og Liane seg om bord på en båt sammen med denne kjempen som tilsynelatende har tatt dem til fange. Mannen tar og kaster Liane på sjøen. Georg kommer seg løs, får tak iet våpen og skyter kjempen. Nå klarer han ikke å tro at historien er slutt og at Liane har mistet livet der ute på sjøen. Til tross for at politiet har pålagt ham reiseforbud, kommer han seg over grensen til Canada og deretter med fly til Mexico. Er han på nytt på leting etter Liana?

I det hele er det mange drap vi får servert gjennom boka, og jeg kan ikke e hensikten med dem. Når alt kommer til alt, sitter jeg igjen med spørsmålet: Hva er det egentlig denne boka vil fortelle meg? Vi får historien om en kvinne som gang på gang rundlurer den mannlige hovedpersonen. Men er det emne nok for en hel bok?

Om kanskje ikke direkte et årsskiftedikt, så noe å tenke på i hvert fall :-)

Det eneste riktige

Når klokken er 11 i Danmark,
er den 5 i USA,
10 i London, og 18 i Kina,
og 13 omkring Moskva.

Hvor er vi danske et udvalgt folk,
at vi netop er født i selve
det lille velsignede land, hvor klokken
er 11, når den er 11.

Piet Hein

En enorm bok som tar for seg en enorm lang tid. Her får vi servert en jødisk families historie gjennom tusen år. Vi blir presentert for en mengde personer. Noen stifter vi bare et overflatisk bekjentskap med, andre blir vi så godt kjent med at vi blir revet med i utviklingen av deres skjebne. Det som kan gjøre boka ekstra tunglest og uoversiktlig, er alle de umotiverte sprangene i handling og tid.

Hovedtråden i boka dreier seg om to smågutter, Ari og Sasha. En grandonkel forteller guttene historier om alle forfedrene deres. Beretningen starter på 1000 tallet i Spania, og flytter seg etter hvert til mange av landene i Europa. I lang tid er denne slekten, Benozaslekten, bosatt i Budapest. Den ender i Norge der den siste i slekten, Ari, dør som gammel mann uten å etterlate seg noen arving.

Det fortelles at den første av forfedrene, Baruch, skal ha møtt Moses. Han forteller at slekten skal vokte over en stor hemmelighet som skal gå i arv fra far til sønn. Denne hemmeligheten gjelder et eliksir – en drikk som gjør at den som får den blir udødelig. I slektene som følger, er det mange slags mennesker som kommer til å spille en vesentlig rolle. Det er kloke, gode mennesker som gjør sitt beste for familien og for samfunnet rundt, men det kommer også onde, svikefulle som fører ulykke med seg. Ett hovedtrekk er å finne i hver generasjon Et guttebarn blir født med en ekstra stor nese. Denne personen vil ha hellet med seg her i livet, men han vil også bli et offer for en brå og spektakulær død.

Historien om Spinozaslekten er også historien om jødeforfølgelsene gjennom tidene. Mange av personene kommer nær innpå historiens store begivenheter og omveltninger. Flere av tidens store menn får vi et nært bilde av i boka. Vi møter bl.a. Voltaire, Robspierre og Hitler (i boka kalt ”Adi”). Om bildet som tegnes av disse historiske personene, stemmer med virkeligheten, vites ikke.

Slekten dør altså ut på 1900-tallet. Da er bokas hovedperson, Ari, kommet til Oslo. Han er ugift og barnløs. Hans eneste bror, Sasha, døde som ung i en togulykke – en ulykke som Ari gjennom hele livet sitt har hatt skyldfølelse for. Selv ble Ari stum etter ulykken. Nå er han kreftsyk og ligger på sykehuset der han prøver å nedtegne slektens historie. Foran seg har han boka ”Udødelighetens elixir”. Nå river han ut ark etter ark av den eldgamle boka og bruker dem som sigarettpapir.

Dette er en interessant bok i og med at vi får en gjennomgang gjennom store deler av verdenshistorien Men boka kan også virke rotete fordi den inneholder uendelig mange navn og fordi den ofte gjøre store hopp fram og tilbake i kronologien.

I det store og det hele er dette en litt merkelig bok. Første del er en barndomsskildring og likner på mye annet Lars Saabye Christensen har skrevet. På mange måter er vel denne delen en slags selvbiografi lagt i munnen på en ung gutt som har en drøm om å bli forfatter. Andre delen er noe merkeligere. Den handler om en voksen som har fått en ganske merkelig jobb som ”mellommann” Handlingen her er lagt til USA, og så vidt jeg skjønner, er dette ment å være en fortelling som personen i første del skrev som voksen forfatter. Denne personen møter vi igjen på slutten av boka (i tredje del). Her er han innlagt på et sinnssykehus, også det i Amerika. Her virker skildringen langt mindre realistisk, beint fram surrealistisk

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Unggutten i boka er Chris (ett av navnene hans). Det handler om opplevelsene hans en sommer som han tilbringer ute på Nesodden sammen med moren sin. Noen søsken har han ikke og faen (en arkitekt) er for tiden innlagt på sykehus inne i byen med beinbrudd. Chris er 15 år og for tiden avstandsforelsket i Heidi. Han fantaserer om å kysse henne, men tafatt som han er, finner han aldri den riktige anledningen. Han innleder også et slags vennskap med den jevnaldrende Iver Malt, sønn av noen sosialklienter. At han er blitt venn med Iver, er noe Chris ikke vil vedgå overfor andre. Det verserer rykter om familien Malt, bl.a. fordi Iver har en tilbakestående halvbror som holdes innesperret i en jordkjeller. Dette er sommeren da den første månelandingen finner sted. Chris har vtalt å høre reportasjen på radio hjemme hos Iver og foreldrene hans. Men så får han tilbud om å se det på TV, i et hjem der også Heidi er gjest. Han velger det siste og sviker dermed Maltfamilien. Så dukker også en stivpyntet Iver opp ved huset der Chris og de andre ungdommene er. Og deretter kommerden kjempestore broren hans, bevæpnet med et gevær. Hele historien ender på en ydmykende og kanskje helt urettferdig måye for Maltfamilien. Begge sønnene blir tatt hånd om av politiet.

I bokas andre del er mannen F hovedpersonen. Han bor i en by som for tiden er rammet av utallige ulykker. Normalt er det sheriffen, doktoren og presten som har som oppgave å underrette de pårørende om de ofte fatale hendelsene. Nå trenger de forsterkninger, og F blir tilsatt som ”mellommann”. En av ulykkene gjelder to jenter som har gått på skinnegangen og blitt overkjørt av toget. Den ene er død, den andre hardt skadd. Begge har fått ansiktet ødelagt til det ugjenkjennelige. Fordi de hadde byttet klær denne dagen, har rednings- mannskapene forvekslet hvem som er hvem. Resultat blir at hun som er død, blir gravlagt i den andres navn. Så våkner den hardt skadde opp på sykehuset og forvekslingen blir avdekket. Dette skaper store følelsesmessige sjokk for de to berørte familiene, og også for Funder som selv har stått i en situasjon der han måtte ta en avgjørelse som gjaldt liv eller død for bestevennen sin. Nå plages han av dårlig samvittighet. Kanskje hadde også vennen hans med tid og stunder kunnet våkne opp på sykehuset, men nå er det for sent. Enda verre skal det bli! Funder har en stor uvenn. Det var den som klabbet til bestevennen hans slik at han mistet bevisstheten og kom på sykehus. Nå blir denne uvennen klabbet til i Funders påsyn. Mannen dør av slaget. Liket må skjules. Det bringes til et hus som blir tent på. Det Funder ikke vet, er at kjæresten hans befinner seg inne i det samme huset. Også hun mister livet der.

Dette er de to hovedhistoriene som boka bygges opp rundt. Men hva har de til felles? Hva er likhetspunktene mellom dem? Akkurat dette har jeg vanskeligheter med å finne svaret på. Ikke desto mindre er dette en flott bok – absolutt leseverdig- full av knallgode skildringer og mye crazy humor

Romanen gir oss et bilde av kvinner i Afghanistan slik det er i vår tid og slik det var om lag hundre år tidligere. Vi følger skjebnen til en kvinne av i dag, Rahima, vekselvis med fortellingen om hennes tippoldemor, Shekiba.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Rahima vokser opp i en familie med fem søstre og ingen brødre.Å ikke ha noen sønner er her ansett som et stort minus, nærmest en skam for en familie. En kvinne som ikke klarer å føde sønner er lite verdt. I dette samfunnet har jenter ingen frihet. Rahimas far, som ofte er ruset, bestemmer over døtrene sine på en ganske tyrannisk måte. Når han finner det for godt, nekter han dem å gå på skolen. Men det finnes et smutthull. En gammel afghansk tradisjon tillater at ei jente for noen år blir en ”bacha posh”. Da kan hun kle seg ut som en gutt og få den samme friheten som blir gutter til del. Som den mellomsate i flokken av søstre blir det Rahima som får den rollen. Da får hun gå påskole sammen med gutter, hun kan påta seg småjobber og slik avhjelpe familiens noe anstrengte økonomi, og ikke minst kan hun i fritiden leke sammen men guttene i gata. Dette siste er noe hun setter ekstra stor pris på.

Moren har en eldre søster, Khala Shaima. Hun er født med deformert ryggrad og er forblitt ugift. Hun har mer radikale meninger enn kvinner flest og tør trosse mennene. Khala Shaima er ofte på besøk, og da forteller hn gjerne om livet til Shekiba som altså var tippoldemoren til Rahima og søstrene hennes. En tiårs tid senere ble Afghanistan rammet av kolera. Sykdommen tok livet av søsknene hennes og litt senere døde også moren. Nå var Shekiba og faren helt alene. Hun hjalp faren ute på åkrene, og han behandlet henne nærmest som en sønn. Slik gikk det fram til hun var 18 år. Da døde også faren. Shekiba fortsatt å jobbe ute på markene helt alene. Hun føler seg ensom og svært ulykkelig. Slekten for øvrig har hun svært liten kontakt med. Men så dukker bestemoren (farmoren) og onklene opp. De visste ikke engang at Shekibas far var død. Besyemoren (Bobo Shahgul) tar henne med til sitt hus. Her blir Shekiba satt til å utføre det minst populære husarbeid, under bestemorens årvåkne blikk oghøylydte kritikk. Selv småbarna i familien lærte seg å håne henne. Gården som hadde tilhørt Shekibas foreldre, hadde en svært fruktbar jord. Nå vil onklene hennes tilegne seg denne jorden. For øvrig er onkelen nedtynget av gjeld til Azizullah, en av distriktets mektige menn. For å gjøre opp gjelden vil man Azizullah Shekiba som tjenestejente. Slik blir Shekiba overført til et nytt hus. Samtidig smerter det henne å vite at foreldrenes jord vil tilfalle onklene. Hun vet at det finnes et skjøte. Måtte hun bare få tak i det,! Shekiba klarer til slutt å bemektige seg skjøtet. Neste skritt blir å lure seg unna og oppsøke den lokale maliken. Ved å vise skjøtepapiret til en øvrighetsperson tror Shekiba alt alt vil ordne seg, at hun får det som tilkommer. Slik går det imidlertid ikke. Da hun endelig kommer fram til maliken, er han slett ikke lydhør. Han bare river sund papiret. I mellomtida er også Azizullah blitt varslet Han denger løs på Shekiba og overøser henne med anklager. En slik tjenestejente kan han ikke lenger ha i huset sitt. Det snakkes om å sende Shekiba tilbake til bestemoren og onklene. Det som redder henne er et kongebesøk i distriktet. Det er viktig å finne gaver man kan overrekke til kongen. En tjenestejente kan være en passende gave.

Dermed begynner et nytt liv for Shekiba. Hun kommer til Kabul. Ved hoffet blir det bestemt at hun skal kles opp som en mann og bli en av vokterne som passer på kongens harem. Et lettere liv venter nå Shekiba. Men så skjer det noe nytt. En uvedkommende mann tar seg om natten inn til en av kongens konkubiner. Det tar tid før vokterne finner ut hvem de to er. Da kongen får meldingen, blir han mektig sint. Her må det utøves straff. Både kvinnen som fikk det nattlige besøket og Shekiba blir puttet i fengsel. Den sistnevnte fordi det var under hennes vakt at mannen hadde sneket seg inn. Det går rykter om at begge kvinnene skal steines. Men i siste øyeblikk vises Shekiba nåde. Hun slipper å gå i døden. Isteden blir hun tildelt hundre piskeslag, deretter tvunget til å gifte seg med Agha Baraan (i sin store naivitet hadde hun forstilt seg en helt annen som ektemann). I det nye huset får Shekiba rollen som kone nummer to. Av og til kommer Agha Baraan inn til henne om natten. Shekiba har alltid skrytt av at i familien hennes blir det født mange gutter. Etter hvert kommer det fram at det var for å få en sønn at mannen hadde gått med på å gifte seg med henne. Nå blir det kone nr. én som først blir gravid. Hun føde til farens store skuffelse en datter. Året etter nedkommer Shekiba med en sønn. Alt snur seg, nå er hun den foretrukne. Også politisk skjer det stor forandring i landet. Det britiske herredømmet tar slutt. En ny framskrittsvennlig konge kommer på tronen. Kanskje liver heretter kommer til å bli bedre for kvinnene i landet?

Denne historien blir stykke for stykke fortalt til Rahima og søstrene hennes. Men lenge før den er ferdigfortalt, har livet endret seg radikalt for de tre eldste søstrene. Abdul Khaliq, en av egnens mektige menn, er på søken etter en ny kone. Det samme er to av fetterne hans. Rahimas far går med på å gifte bort døtrene mot en høy pengesum. Rahima er bare 13 år. Mannen hun gifter seg med, har allerede tre koner. Ekteskapet blir et sjokk for den unge jenta. Hun overøses med husarbeid, og de nattlige besøkene av Abdul virker ufysekige på henne. Forholdet de fire konene i mellom er heller ikke det beste. Svigermoren står over dem alle og bestemmer. Rahima blir gravid og føder en sønn.

Det skal velges nye medlemmer til Parlamentet. Abduls første kone er en av dem som blir valgt, til tross for at hun ikke kan lese og er heller lite interessert i politikk. Rahima tilbyr seg å være med som en hjelper, bl.a. kan hun trå til med å lese alle dokumentene. En ny verden åpner seg for Rahima. Hun møter andre kvinner som blir vennene hennes og som bl.a. tar henne med ril et ressurssenter. Her får hun anledning til å lære engelsk. Men så rammes hun av en stor sorg. Mens hun selv er i Kabul, blir den lille sønnen hennes plutselig syk. I all hast blir hun kalt hjem, men da hun er framme, er han allerede død. Faren Abdul reagerer ved å bli enda mer voldelig og foraktfull overfor Rahima. Mer enn noen gang lenger hun vekk fra hjemmet. Skal hun overleve, må hun komme seg bort. Neste gang Rahima er i Kabul får hun hjelp til å oppsøke et krisesenter Forhåpentligvis kommer familien ikke til å finne henne her, og hun kan hente opp nye krefter til å komme seg videre i livet.

Jeg synes vekslingen mellom de to kvinnenes fortelling fungert bra. Man ser at forholdene for afghanske kvinner ikke har forandret seg særlig på hundre år.

Denne var herlig å lese. Likte den godt. Mest på grunn av det flotte og lekne språket. Slutten kom litt brått på, men samtidig er det ikke den type bok som krever en avrunding heller.

Jeg har landet på samme beslutning som Ingunn. Og i romjulen vil jeg lese julegavene mine :-)
Vi ses på nyåret. Lykke til med juleboklesingen!

Boka starter på en frisk og original måte. Vi hører om en vennegjengs opplevelser i 1986, og parallelt med dette kommer refleksjonene som kaster et nytt lys over det hele 30 år senere. Boka er spennende, ikke minst fordi hvert kapittel slutter på et overraskende vis, og nærmere forklaring får leseren ikke før neste kapittel fra den andre tiden også er lest.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Gjengen det her er tale om består av fire gutter og en jente, alle i 12 års alderen. Det er bokas forteller Ed (Eddie), Fat Gav, Metal Mickey, Hoppo og Nicky. Hovedpersonen Ed som er en ikke helt vellykket journalist og en legemor som driver en abortklinikk. Denne er det stor uenighet om i lokalsamfunnet. Lederen for abortmotstanderne er stedets prest, Fader Martin. Han er for øvrig faren til Nicky. Selv tar jenta sterkt avstand fra sin far. Denne gjengen har internt utviklet et meldingssystem som består av krittfigurer der krittfargen varierer alt etter hvem som har tegnet meldingen.
Handlingen starter en dag Ed er på tivoli. En karusellvogn løsner og treffer med stor kraft den ene av to jenter som står i nærheten av Ed. Sjokkert blir gutten vitne til at jenta (som han heretter kommer til å kalle Tekoppjenta etter karusellen) har fått store skader i ansiktet samt det ene beinet nesten revet av. Heldigvis kommer en voksen mann til for å hjelpe. Det er Mr. Halloran. Han er lærer, og etter ferien skal han begynne å undervise ved Eds skole. Dette blir det første møtet mellom gutten og læreren. Tekoppjenta ( som egentlig heter Elisa) blir liggende lenge på sykehus. Mr. Halloran besøker henne ofte, og etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom de to.

Det hender at Ed blir terrorisert av noen eldre gutter. En av dem er Sean. Han er storebroren til Metal Mickey. Det later til at Sean og vennene hans har avslørt krittmann-systemet som gjengen til Ed praktiserer. En dag er sykkelen til Sean borte. Det er en spesiell sykkel som han er svært knyttet til. Han finner sykkelen igjen ute i elva. Mens han strever med å få den på land, blir han tatt av strømmen og drukner. Metal Mickey tar tapet av storebroren svært tungt. Det ser ut til at han heretter vil gå inn for å overta brorens rolle som strøkets store pøbel. Omtrent samtidig flytter Nicky fra faren sin (presten) og hjem til moren som bor på en annen kant av landet. Dette betyr slutten på den sammensveisede gjengen. Hannah heter ungjenta som er venninnen til Elisa. Hun er nå blitt gravid og har fortalt hjemme at Sean (som nå er død) er far til barnet. Hannahs far dukker opp i kirken under Seans begravelse og slynger ut denne beskyldningen.

Deler av et lik blir funnet i skogen. Det viser seg at dette er Elisa (Tekoppjenta). Det er nærliggende å anta at Mr. Halloran står bak på grunn av det litt merkelige kjærlighetsforholdet som har oppstått. Før saken kommer videre, finner man læreren død hjemme i badekaret. Han har tatt sitt eget liv. Dette blir sett på som en tilståelse. En merkelig ting er at tegninger av krittmenn er å finne på trærne i skogen der liket av jenta er blitt gjemt.

Også tredve år senere dukker de samme krittegningene opp i brev som Ed og vennene hans får. Ed bor fremdeles i barndomshjemmet sitt. Han har en leieboer, den unge jenta Chloe. Et dag har hun plutselig reist sin vei, uten et ord. Ed klarer å oppspore Nicky som kan fortelle ham noe overraskende. Det viser seg nå at Nicky og Chloe er halvsøsken. Presten har i sin tid hatt et forhold til Chloes mor. Forøvrig er Fader Martins synderegister langt verre enn som så. Nå viser det seg at i 1983 hadde han et kjærlighetsforhold til Hannah som var et av medlemmene i sekten rundt ham. Egentlig var det ham som var far til Hannahs uekte barn. For å unngå skandale ble han drevet av ønsket om å ta livet av jenta. Det var ute i skogen at Elisa og Mr. Halloran pleide å møtes. Sett bakfra var Elisa og Hannah ganske like. Presten kommer mot jenta som har ryggen til. Forvekslingen oppstår og han dreper feil jente.
I denne boka levnes kirken, prester og religiøse miljøer ingen nåde. Boka ender på en ganske grotesk måte. Samtidig får vi et hint om at Ed kanskje er i ferd med å bli rammet av samme demens som tok knekken på far hans i ganske ung alder.

Enig med deg! Det tok et par kapitler før jeg kom inn i boken, men den tok seg godt inn. Et artig tidsbilde fra provinsen, ført i en frisk penn (som du jo sier). Kanskje må man ha et forhold til Trondheim for å få fullt utbytte. Vaklet mellom 4 og 5 på terningen, men boken er underholdende, interessant og velskrevet, så jeg slår til med en 5-er.

Noe annet – jeg ser at du leser biografien om Cathinka Guldberg. Hva syns du om den? Har du lest "Rikke Nissen, i kamp og kjærlighet" av Berit Hovland og Kitt Austgard. Interessant og velskrevet. Anbefales.

Det er mange krimbøker som starter som denne med at et lite barn forsvinner. Særlig uvanlig er det heller ikke at det tar mange å før saken til slutt oppklares. Når det gjelder det videre forløpet, har nok denne boka et mer originalt utgangspunkt. Som leser undrer man seg veldig på hvordan alle trådene kan samle seg på logisk vis. Men da slutten kom, ble iallfall jeg skuffet. Dette ble en litt for utenkelig måte å løse det hele på
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlinga starter i 1983 da lille Billy Nilsson, 5 år, blir borte fra familien som for øvrig består av far Ebbe, mor Magdalene og de to eldre søsknene Vera og Mattis. I første omgang hopper handlinga mellom leteaksjonen/fra kapittel til kapittel) den gang og et nåtidsperspektiv 20 år senere.
Det er politimannen Krister Månsson som leder etterforskningen. Han er en følsom, pliktoppfyllende person og da man ikke kommer noen vei i saken og slutt henlegge den, er dette noe som går hardt inn på ham. Månsson får en kveld melding om at Billy er forsvunnet fra gården der han lekte alene. Utenfor gården brer en enorm maisåker seg. Et hull i gjerdet kan tyde på at Billy har krøpet gjennom det. Det eneste sporet man finner etter ham, er den ene skoene hans ute i maisåkeren.
20 år senere er det Billys søster Vera som er hovedpersonen. Hun har distansert seg fra familien, flyttet til byen og forandret navnet sitt til Veronica. Også hun er sterkt preget av gamle hendelser. Kort tid etter Billys forsvinning mistet hun også moren Veronica hjem. Men faren som på ingen måte sin. Magdalena hadde begitt seg ut på et vann med skrantende is og med lommene fulle av tunge steiner. Veronica har utdannet seg til terapeut. Hun er leder for en sorggruppe, men hun har tydeligvis hatt vanskeligheter i jobben og er nå ansatt på prøve.
En dag dukker en ung mann opp i gruppa hennes. Han kaller seg Isak (det samme som Billys kamerat den gang). Isak forteller at han er kommet fordi hans beste venn fra barndommen plutselig ble borte og siden har han sørget. Veronica synes det han forteller virker påfallende kjent. Men mannen som kaller seg Isak, likner overhodet ikke på Isak fra den gang. Derimot har han klare likhetstrekk med Billy. Kan dette være Billy som nå har kommet tilbake? Nærmest overbevist om at dette stemmer reiser Veronica hjem. Men faren som slett ikke har klart å løsrive seg fra tapene, avviser teorien hennes kontant.
I 1983 gikk rykter som verserte på bygda ut på at det var den lokale småkjeltringen Tommy Rooth som hadde tatt Billy. Man mente at han hadde gjort det for å hevne seg på bygdas mektige mann, den fryktinngytende Harald Aronsen som var onkelen til Billy. Det gikk så langt at politiet arresterte Tommy, men manglende bevis gjorde at han måtte slippes løs igjen. Etter dette er det ingen som vet hvor det er blitt av Tommy Rooth. Han forlot kone og barn og bare reiste sin vei.
Veronica vil snuse mer rundt dette. Hun drar opp i ødemarka der krypskytteren Tommy ofte holdt til. Her havner hun inne i en trang sjakt, noe som lett kunne ha endt på verste vis. Men Veroica kommer seg ut av det med et konvolutthjørne i hånden. Der ligger noen små, lyse hårstrå. Veronica knytter disse straks til Billy.
Veronica får også nærmere kontakt med mannen Isak. Denne har ikke vært helt ærlig mot henne. Når tilsår han at han egentlig er sønn av Tommy Rooth, men at han etter farens forsvinning vokste opp i en fosterfamilie. Veronica tar med Isak til hjembygda. Kanskje ser han noe som kan hjelpe henne videre. Og Isak får virkelig øye på noe vesentlig nemlig bilen som Tommy Rooth skulle ha forsvunnet i. Bilen står nå stuet bort på en låve. Isaks tilstedeværende blir tatt ille opp av Harald Aronsen. Han og mennene hans går løs på Isak. Det virker som om de skal ta livet av ham. I siste lien kommer politiet til unnsetting. Nå forstår Veronica sammenhengen. Tommy Rooth reiste ikke fra bygda. Det var Harald og kumpanene hans som tok livet av mannen.
Veronica kommer også over en bunke brev som moren hennes, Magdalena, må ha skrevet til Tommy Rooth. Dette var brennende kjærlighetsbrev. Disse to hadde hatt et hemmelig forhold, og ut av ble Billy født. Hun konfronterer faren sin Ebbe med dette og får endelig hele sannheten. Han hadde funnet sin kone og Billy livløse i badekaret. Kjærlighetssorg og skyldfølelse hadde drevet henne til ¨gjøre ende på alt. Det lyktes Ebbe å få liv i Magdalena igjen, men ikke i Billy. For å slippe unna skandale hadde han meldt Billy savnet. Skoen i åkeren hadde han selv plassert der for å befeste sin egen forklaring.
Her har vi lesere blitt lurt fra første stund. Alt ligger til rette for at vi skal godta forklaringen om at vesle Billy ikke kom tilbake etter at han hadde forvillet seg ut på den store maisåkeren. Er dette et snedig grep fra forfatterens side? Eller er det en altfor lettvinn ende på det hele?

Svært så seigt! Det opplevdes som en kraftanstrengelse å pløye gjennom de 735 sidene som boka omfattet, til tross at det var mye fart og spenning som ble servert her. I tillegg inneholdt den en svært så romantisk kjærlighetshistorie. Og ikke nok med det! Autentiske hendelser (spm Bijlmerulykken i 1992) har fått en sentral plass i handlingen, likeså fiendskapet og krigsføringen mellom irakere og kurdere.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlinga er lagt til Nederland, med sentrale bånd til den tidligere kolonien Indonesia. Begg3 d to hovedpersonene står med ett bein i hvert av disse to landene. Mannen Peter de Boer er født i Indonesia av nederlandske foreldre, men kvinnen Nicky Landsaat har en indonesisk familiebakgrunn selv om hun alltid har bodd i Amsterdam. Disse to er bokas store helter, og det er ikke måte på hvilke bragder de takler selv når de har et koppel av de råeste drapsmenn etter seg.
Peter de Boer er en vellykket forretningsmann, Han er sjefen for et større selskap som driver med firmaknusing, hjelper små ukjente firmaer fram gjennom å knuse konkurrentene deres. Men så oppdager han at de sentrale medarbeiderne hans har gått bak ryggen på ham og er i ferd med å utmanøvrere ham. Det blir en kamp innad i firma med i tillegg krefter utenfra som stiller opp umenneskelige krav og som er rede til å utøve alskens rå vold.
Også privatlivet til Peter er kaotisk. I løpet av boka avsløres det at fetteren hans også er halvbroren hans. Peters far, en usympatisk, despotisk type satte barn også på sin brors kone. Denne tanten som nå bor på loftet i Peters hus, der hun fordriver tiden med å drikke og spise piller, har endog vært Peters elskerinne. I tillegg har Peter vært gift med en kvinne som endte med å ta sitt eget liv. Nå har hennes familie reist sak mot Peter for å gjøre ham ansvarlig for sin kones selvmord. Det verste slaget mot samvittigheten hans er en ulykke der begge foreldrene hans døde fordi Peter angivelig skulle ha tuklet med bilen de kjørte i. Til tross for alt dette er Peter framstilt som en sympatisk mann – i hvert fall blir han det etter at han har truffet Nicky. En etter en faller også anklagene mot ham bort.
Nicky er nærmest hentet opp fra rennesteinen. Hun vokser opp med tre søsken, en bror som tidlig søker inn på forbryterbanen og to søstre som ender opp som prostituerte. Faren er sterkt voldelig og dreper både moren og den yngste søsteren. Nicky derimot som har en fabelaktig hukommelse og et skarpt intellekt, holder seg jomfruelig ren, skaffer seg skolegang, studerer vdere og avslutter med glimrende karakterer. Sammen med noen andre nyutdannede blir hun tatt opp i et treningsprogram i Peters firma. Straks de to får se hverandre, våkner kjærligheten i dem begge.
I et heseblesende tempo følger en lang rekke dramatiske hendelser der Peter, med Nicky som hjelper, blir avkrevd de vanskeligste oppgaver mens volden blomstrer rundt dem. Bl.a, må de finne ut hva som var skjedd med den forsvunne flylasten etter Biljmer-ulykken. Til slutt følger de veien som den gode skjebneguden har utpekt for dem og vender tilbake til utgangspunktet, nemlig Indonesia.
Dette blir en bok som liksom skal inneholde alt. Resultatet blir da egentlig ganske platt.